Bokelskere.no

Presentiment is the earthly life’s nostalgia for something higher, for the lucidity which man must have had in his paradisial life.

The immediate person believes and fancies that the main thing when he prays,
what he is particularly occupied with, is that God hears what it is he is praying for.
And yet in the truly eternal sense it is just the opposite:
it is not when God hears what is being prayed for that the true prayer relationship occurs
but when it is the one who prays who continues to pray until
it is he who is the one hearing, who hears what God wills.

Father in Heaven! When the thought of you awakens in our soul, let it not awaken like a startled bird which then flutters about in confusion, but like the child from sleep with its heavenly smile.

Kvar dag spør mann (80): Kven er du? Kvar dag svarar kvinne (77): Kona di. Kvar dag streifar handa hennar kinnet hans.

Så stemmer det visst likevel, dette som han aldri ville innrømme: at hun er sperret inne i sin mosaiske opprinnelse som i et bur, og nå skrubber seg til blods på sprinklene.

What we learned from these painstakingly detailed minatures was how ephemeral all those ancient lives had been, how quickly they'd all been forgotten, and how vain we were to think that
we could grasp the meaning of life and history by learning a handful of facts.

Midt ute på denne endeløse, forfrosne sletten hvor krig raste, følte vi at vi hadde sluttet fred med oss selv og verden. Vi var utmattet, men etter all denne tiden følte vi at vi endelig hadde foretatt oss noe nyttig; kanskje slik Gud må ha følt det etter Skapelsens første dag.

Å ofre og å elske går ofte sammen. Folk som ofrer livet sitt, gjør som oftest det på grunn av en større kjærlighet.

Overbevisningen om at livet har et mål er rotfestet i hvert fiber av mennesket; den tilhører selve den menneskelige substans. Det frie menneske gir dette målet mange navn, og dets natur er det mange som tenker på og snakker om. For oss er det mye enklere.
I dag, her og nå, er vårt mål å leve frem til våren kommer.

Så de drepte ham på en veldig synlig måte. Hvis de bare rett og slett hadde lyst til å bli kvitt ham, kunne de ha drept ham i en bakgate eller på en celle. Men de korsfestet ham - en offentlig og uthalt form for henrettelse, bevisst utformet for å bli sett og for å fungere avskrekkende. Budskapet var klart:"Dette er hva som skjer når dere utfordrer oss."

Menneskets evne til, selv i de tilsynelatende mest håpløse situasjoner, å finne sin egen nisje, å bygge seg sitt skall, å reise et spedt forsvarsverk rundt seg selv, er forbløffende og et inngående studium verd. Her dreier det seg om en umåtelig evne til tilpasning....

Men hvor vi skal vet vi ikke: Kanskje vil vi overleve sykdommen og slippe unna seleksjonene, kanskje også holde ut arbeidet og sulten som tærer på oss. Og etterpå? Her, for en kort stund langt unna slagene og kjeftingen, kan vi gå i oss selv og tenke etter, og da synes det klart for oss at vi aldri noensinne vil vende tilbake herfra. Vi er blitt fraktet helt hit i boltede kuvogner, våre kvinner og barn har vi sett forsvinne ut i intet, som slaver har vi hundrevis av ganger marsjert frem og tilbake og stumt utført arbeidet; lenge før vår anonyme død har drept våre sjeler. Nei, vi vil aldri vende tilbake. Ingen må slippe ut av Auschwitz, for han vil, sammen med merkene som er preget inn i hans hud, bringe verden dårlig nytt om hva mennesket kan gjøre mennesket til.

..at vi hadde slike store poeter blant oss i vår ungdom. Men nettopp
derfor spør jeg meg selv i hemmelig bekymring:
Kan det tenkes slike mennesker som helt vier seg lyrikken i vår tid,
i våre nye livsformer som jager mennesket bort fra seg selv --
liksom en skogbrann jager dyrene ut av deres huler? . . .

..selv den uverdigste tid vil nå og da motta en slik kostelig udødelig
gave. Men lever ikke vi i en tid som ikke engang unner det fineste,
ensomste sinn stillheten, stillheten til å vente og modnes, til å tenke
og samle seg, slik det var dikterne forunt i den europeiske førkrigs-
verdens fredeligere tid?

..jeg vet ikke hvor mye disse dikterne betyr i dag, for en generasjon
som istedenfor denne fine musikk, gjennom mange år har hatt lyden av
propagandaens klaprende møllehjul og tordenen fra kanonene i ørene.

Jeg vet bare, og føler en plikt til takknemlighet for hva det betydde
for oss å ha mennesker blant oss som søkte en hellig fullkommenhet
i en mekanisert verden.

I februar sto alt levende stille.
Fuglene fløy ikke gjerne og sjelen
gnog mot landskapet slik en båt
gnager mot bryggen den ligger fortøyd ved.

Oktobermorgen: sakte flyter grålyset gjennom ruten
utenfor står lyktene ennu som brustne øyne i nattens
døde legeme mens tingene langsomt vokser inn i sin form
og høstregnets utrettelige mønster perforerer stillhetens
grå ark
skulder ved skulder står husene trykket sammen mot dagen
mens alle vinduer tanketomt stirrer ut i luften
til endelig en port slår stillheten ihjel og trærnes
lydløse rop forstummer.

Dette er viktig. Jeg har sagt det til mange, far sa det til meg, og faren hans sa det til ham. Når du møter et annet menneske, når du har noe med andre å gjøre i det hele tatt, er det som om du blir stilt et spørsmål. Derfor må du tenke: Hva er det Herren ber meg om i dette øyeblikket, i denne situasjonen? Hvis du møter fornærmelser eller fiendskap, vil din første innskytelse være å svare med samme mynt. Men hvis du faktisk tenker: Dette er en utsending fra Herren, og det er meningen at jeg skal ha utbytte av det, fremfor alt en anledning til å demonstrere min trofasthet. Det er en sjanse til å vise at jeg i en viss, liten utstrekning deltar i den nåde som frelste meg. Du har frihet til å handle annerledes enn omstendighetene tilsynelatende tilsier. Du har frihet til å handle i ditt eget lys. Samtidig er du befridd fra innskytelsen til å hate eller føle bitterhet mot denne personen.

Han er sju gangar naken, han som ligg her att etter henne. Om henne sjølv er det heilt stilt. Ho er berre ikkje her. Men børa ho bar, er att i landet.