It amazed me how quickly a lie loses its power in the face of truth. Within minutes, something I had believed for many years simply vanished.
I inhaled books like other people breathe oxygen. I didn't just read for knowledge or pleasure; I read to live.
Luftvernsirener, kirkespir
tynnere og tynnere
til de ble visket ut
av solen.
Skogen lå varm
og forlatt
Jeg gikk
halvvill
på stiene
for å møte noen
og bli
som dem.
Røttene mine strekker seg ned gjennom lag av bly og sølv, gjennom fuktige, sumpete steder som utstøter dunster, til en knute av sammenfiltrede eikerøtter innerst inne. Innestengt og blind, med jord i ørene, har jeg likevel hørt rykter om kriger; og nattergalen; har kjent flokker av menn ile hit og dit på leting etter sivilisasjon, slik fugleflokker trekker mot sommer; jeg har sett kvinner bære røde krukker til Nilens bredd. Jeg våknet i en hage, med et slag i nakkegropen, et hett kyss, Jinnys kyss; og minnes alt dette slik man minnes forvirrede skrik og fallende søyler og strimer av rødt og svart i en nattlig brann. Hele tiden sover jeg og våkner. Nå sover jeg; nå våkner jeg.
"Kjærligheten - denne verkende uforståeligheten som holdt sammen livet og rev det fra hverandre på samme tid"
snøen
er slett ikke snø
når det snør
midt i juni
snøen har
slett ikke falt ned
fra himmelen
i juni
snøen har
selv steget opp
og blomstret
i juni
som epler
aprikoser
kastanjer
i juni
forville seg
i den ekte snøen
som er snøen i juni
med blomster og frø
når man aldri skal dø
man har klandrat mig för att ha frambesvärjt undergångsperspektivet.
Jag tror att om vi lär oss att nyktert betrakta det, kan vi allvarligt
bemöda oss om att det inte skall förverkligas.
En glimrende reportasjebok om konflikten i Gaza/ Israel. Utgangspunktet er hendelsene i 1956 hvor mange palestinske flyktninger og bofaste blir utsatt for omfattende vold og drap. Men det er så mye som skjer mens Sacco er I Rafha og andre steder på Gazastripen for å drive reseatch til denne boken, at det også blir en fortelling om dagens situasjon. Kjempegod bok.
[...], men et vakkert minne fra barndommen er kanskje den aller beste oppdragelse.
Noen ganger er det umulig å si hvorfor og hvordan et kunstverk virker. Jeg kan stå overfor et maleri og bli fylt av følelser og tanker, åpenbart overført fra maleriet, men uten at det går an å tilbakeføre følelsene og tankene til det og for eksempel si at sorgen kom fra fargene, eller at lengselen kom fra penselstrøkene, eller at den plutselig innsikten om livets opphør lå i motivet.
Et bilde jeg har det slik med, er malt av Edvard Munch i 1915. Det forestiller en kålåker. Kålen i forgrunnen er malt grovt og nesten skisseaktig og oppløser seg i grønne og blå strøk innover mot bakgrunnen. Ved siden av åkeren er det et felt med gult, over det et felt med mørkegrønt, og over det igjen et smalt felt med en mørknende himmel.
Det er alt, det er hele bildet.
Men bildet er magisk. Det er så ladet, det er nesten så noe brister i meg når jeg ser det. Samtidig er det bare en kålåker.
Hva er det som skjer da?
Når jeg ser disse fargene og formene, som er så radikalt forenklet at de mer antyder et landskap enn representerer det, ser jeg døden, som om bildet vil forsone seg med døden, men at det finnes en rest av noe forferdelig igjen og det forferdelige er det ukjente, at vi ikke vet hva som venter oss.
Dostojevskij var alltid ufullkommen fordi han satte følelsene og følelseslivet først, foran alt annet. Tolstoj var en større forfatter, det blir klarere for hver gang jeg leser ham, men Dostojevskij nådde noen steder lenger, inn til det som bare intensiteten kunne åpne: nåden, selvutslettelsen, gudsmysteriet. At hendelsene i romanene hans ikke er troverdige i sitt melodrama, blir overstrålet av denne kraften.
At Munch så ofte kopierte sine egne bilder, har alltid stått fram som noe merkelig i kunsterskapet hans, og jeg har tenkt på det som skjemmende, en slags feighet, at han klamret seg til det han en gang hadde laget, den gangen han var nyskapende og i sentrum. Det har aldri slått meg som en mulighet at han faktisk kunne betrakte replikkene som likeverdige med originalene, at det var det ikoniske ved dem som var den kunstneriske bedriften, slik Tøjner foreslår.
Skogen, hva er den? Friheten? Ja, men friheten som forsvinning, friheten som døden. Skikkelsene er underlig klossete tegnet, nesten som av et barn, men bildet har en råhet ved seg, noe ubehandlet og vilt, som kontrasterer det klossete og gjør det til noe ømt og gebrekkelig. Så mye lengsel på så liten flate. Og så mye kraft, så mye av skogen i uttrykket, gjennom at strukturen i treplaten bildet er skåret inn i og så trykket mot papiret, er så synlig.
Titlene Sult og Skrik ligner på hverandre, begge er korte, nesten primitivt enkle, begge betegner noe kroppslig, noe som ytrer seg før ordene, noe primært og nær førmenneskelig, i den forstand at det ordløse skriket og sulten også er dyrisk. Det som var nytt ved dem den gangen de ble til, deler de også, nemlig den ekstreme subjektiviteten, det ene menneskets virkelighet. Og begge ødelegger helt, eller ignorerer fullstendig, det stabile, kollektive rommet. De innebar en ny kunst, et nytt rom, en ny tid.
Gråte gjør vi når vi kommer hjem. Gråt er i sannhet et av sorgens språk, og av og til kan gråten komme når gleden ikke kan rommes i smil og latter, men tårene er også et uttrykk for at man har et sted å gjøre av seg, at det finnes noen som kjenner en.
Og kommer vi ikke dit vi skulle, kan det like fullt tenkes at vi kommer dit vi skal.
Der det før var viktig å finne sannheten, er det nå blitt en skam.
Selve sannhetsspørsmålet er snudd på hodet: I dag synes det
vedtatt at "troen på sannhet skaper krangel og krig",
spesielt hvis jeg skulle driste meg til å mene at noe også bør
holdes for sant av andre.
Nei, her gjelder det å rendyrke sin usikkerhet - for vi kan vel
ikke vite noe om åndelige saksforhold?
Det er lov å søke sannheten, men stakkars den som finner -
og vil kalle det sant.
_
De siste 15 år viser en firedobling av selvmord blant unge
av begge kjønn. [1995]
Tallet på unge som dør for egen hånd, de velutdannede,
vellykkede og tilsynelatende lykkelige unge mennesker
som plutselig ikke orker mer -- det er et fenomen i vår tid.
Fellestrekk som fører til at unge mennesker tar sitt eget
liv er: Mangel på trygghet, mangel på kontakt.
Ensomhet og isolasjon. Mobbbing.
Årsaker kan grovt sammenfattes slik: Et samfunn som er
blitt kaldt og stressfylt. Stadig flere lever sosialt isolert
i upersonlige bysamfunn, der de mangler røtter.
Den unge generasjon idag er den første som har vokst opp
i kjølvannet av oppløsningstendensene i kjernefamilien.
Over 30 prosent av de unge som tar sitt eget liv, har et
rusmiddelproblem. De har følt seg ensomme, og har ikke
ballast og trygghet nok til å stå imot problemer som
for andre kan synes enkle. (..)
Et av våre dypeste behov er å være knyttet til noen og
bety noe for noen. Dette er det dessverre svært mange
unge som ikke får oppfylt.
I 1986 tok 579 mennesker livet av seg i Norge. I 1994
var tallet omkring 800. Det er flere enn de som dør etter
trafikkulykker. 20 prosent av de som begikk selvmord,
var mellom 15 og 24 år. For gutter i den alderen har det
vært en tredobling de siste 15 årene. (..)
Døden i seg selv er ofte tabu å snakke om. Selvmord er
langt verre og vanskeligere. Det er kanskje noe av
årsaken til at så lite gjøres for å finne ut hva som
driver så mange unge i døden, og hvordan den dystre
tendensen skal kunne stoppes.
Man tror at mange av dagens selvmord kan spores til
utviklingen i samfunnet. Fra å være et jordnært
bondesamfunn med storfamilier og nærhet mellom
mennesker, har vi idag liten tid til hverandre
og enorme krav til prestasjoner. (..)
Kanskje har det noe med den norske kulturen
å gjøre. Nordmenn er så redde for å gjøre noe galt,
at de lar være å gjøre noe i det hele tatt.
..det finns en tystnad runt sekulariseringen i Sverige som är destruktiv.
Magnus Malm i interview med dagen.se:
Det händer i församlingar, det syns i statistik, och min mening är att
det som tystas ner får större makt över oss.
/ /
Det finns en myt om att Gud är en föreställning, en idé
som vi behöver bli fria från,
och sedan kan vi göra vad vi själva vill.
Men det funkar inte så.
Vi är inte skapade på det viset, utan det uppstår ett maktvakuum
som fylls av andra krafter
..Gud finns även på en bordell, men det som sker där är inte Guds vilja.
– Vi människor håller att förvandlas till teknologer,
snarare än att tala med varandra --
..inte frihet, utan ett slaveri.
/ /
– När ett äktenskap är i kris så skaffar man sig gärna ett gemensamt projekt
som en Thailandsresa eller bygger något.
Detsamma gäller i församlingen, man startar projekt
som för en kort stund mobiliserar kraften, men vad händer sedan?
/ /
.. då hände det att en präst från den anglikanska kyrkan, på besök i Sverige,
inledde med:
”Jag är präst så jag skulle vilja be. Är det tillåtet?”
//
Magnus Malm til varldenidag.se:
..hur den kristna tron under 1700-talets upplysningstid omvandlades
från att ha haft med hela livet att göra
till att bli en idé om Gud för den övre eliten.
Hur sedan romantikens 1800-tal, som en reaktion på förnuftstron,
kom att göra tron till en fråga om en inre känsla
som inte hade något med hur vi lever att göra.
/ /
en kyrka som tar uppdraget att följa Jesus på allvar,
är vad Malm vill se. I stället ser han hur tron privatiseras
och hur kyrkan gör allt för att bli omtyckt av alla.
/ /
– Kejsarens anspråk var att kejsaren är Herre, men de kristna sa att Jesus är Herre.
Kristna förföljdes alltså inte för vad de sa ja till utan för vad de sa nej till.
På samma sätt menar han att kristna i dag behöver säga nej till de lojaliteter och makter
som kommer i konflikt med Jesus.
/
..vad skulle du önska för kyrkan i Sverige i dag?
– Jag skulle önska att den bytte riktning. Vi har försökt nu i x antal år, hela tiden
att vinna världens bekräftelse
genom att försöka anpassa oss efter den.
Jag önskar att vi kom till samma punkt som den förlorade sonen och typ säger:
"Nämen, hallå vad håller vi på med?"
//
Malms norske oversetter H.I.Stordal
blogger om "Gud ikke finnes":
Men tenk om det i virkeligheten er stikk motsatt?
Tenk om det er kirkene som begynner
med å tømme troen for innhold
og undergrave troens konsekvenser på det ene området av livet etter det andre,
til den kristne troen er helt og holdent privatisert,
både når det gjelder selve læren og hvordan den praktiseres?
Kanskje er det først da vi ikke har noe å stille opp mot omgivelsenes sekulariserende påvirkning.
Først tømmes troen for innhold, så tømmes kirken for mennesker.
Eller som Jesus sier:
Det er først når saltet har mistet sin kraft, at det blir tråkket ned av menneskene.
/dagen.se: /
”Ur ett globalt perspektiv är vi extremt udda här i Sverige, riktiga kufar”, säger Magnus Malm.
Ändå tror vi att vår världsbild är en global norm.
Det är ett högmod utan dess like."
" ”Det är inte världen som sekulariserar kyrkan, det är kyrkan som sekulariserar världen.”
Nå begynner en ny epoke i ditt liv, du har et nytt område å erobre, du skal vende blikket fremover, man må aldri bli slave av sine vaner og av fortiden. Livet i seg selv er i uavlatelig forandring.