og der ute i Googolesien ligger en svær ikonografiks film om
spontanmusikeren Glenn Gould.
Sålangt har jeg inntatt en tredjedel av helaftensfilmen, jeg kan
gjerne like ildsjeler og kontant ærlige helstøpte personer -
..tar heller reservasjon mot allvitende-nedlatende 'kritikere'
som fyller bukselommene dusinvis med kunstnerpersonligheter
de gjerne spår psykiske diagnoser på, men mangler etasjer
på å ha skissevis forstått.
Filmen går nok ikke så langt i møte med sådanne kollektiv-maniske
mikro herskersjeler, de som lager alle forbudene og strupe-
halsbåndene til oss..
Glenn selv opptrer nyansert og nøkternt profft, en kan lure på
om det bare er gangarten, kroppspråket som gjør noen utrygge?
vel, lange reisebudsjetter måtte nok BBC gi ut for å finne så
ureservert ivrige entusiaster, som 'kultgjenstanden' selv kanskje
bare skulle ha funnet moderat underholdende i lengden?
Men gi meg gjerne en så fredelig utkant-Canadisk nordmarkshytte
med ekte snille naboer, de var vel ikke bare rollestatister?
/ / /
..hermed ble også ytret noen ord om disse alteiende mikrohersker-
personlighetene, de som har oss alle i baklomme.
Tro om noen har gitt dem noe vannfast 'reell analyse'?
det var vel mitt første voksent akademiske granske-emne, spirt av
irritasjonen over personligheter som var så overbevist om at de
selv var riktige 'menneskekjennere', du hvor grundt de skuet 'dypt'
i oss, så de trodde det selv.
De som ubekymret, unominert bare eier kloden med alle innbyggere,
skal tåle litt analyse?
/
PS, interpretivtegnet / / / uttales 'bla bla bla' ..
..og kjørte Gould en drøyt 50 prosent lengre Lincoln stasbil enn
president JFK ble myrdet i? GG valgte nok redskap etter veienes
utførelse, grei nok parkering utenfor Steinways pianoverksted,
steinAnyway?
Music is the refuge of souls wounded by happiness.
Boken har en viss orden, men det passer bra å vandre rundt i den. Man kan hoppe over enkelte deler, eller legge den fra seg for noen dager eller uker. Hvorfor skal alle bøker leses fra begynnelse til slutt? Dykk gjerne ned litt her og der.
a rock
the river
goes around
-Scott Metz
prairie dawn mist slowly rises through silence
-Francis Masat
orchid show
we bow our heads to meet
each fragrance
-Margarita Engle
Grandfather rakes leaves
from the courtyard of his hut -
deep in golden woods.
-Denis M. Garrison
Hvorfor er forfattere så tilbøyelige til å flette inn musikken som
et innholdselement? Fordi vi er misunnelige på musikkens øyeblikkelige
kommunikasjonsevne. Musikk kan formidle et inntrykk umiddelbart.
Det kan være noe visuelt, 'litterært' (som i programmusikken) eller noe
uutsigelig, eventuelt intellektuelt (som i absolutt musikk).
Av de litterære former er det muligens bare haiku-diktet som kan virke
på en tilsvarende måte.
Forfattere har alltid forsøkt å stjele litt av musikkens effektivitet.
Det er fristende -- du får så mye gratis.
Du skriver, f.eks. i en dialog, navnet på en komponist, et verk - og vips,
navnet, musikkstykket skaper assosiasjoner i leseren som ikke sjelden
blir til et stort rom, en hel historie ( ... )
..i 'Forføreren' er orgelet nærmest å regne som en av hovedpersonene,
dessuten et formmessig vink.
Til og med på metaforplanet kan jeg ty til musikk, som i en passasje i
'Speil' hvor .. en kvinne er like vakker som Chopins klaverkonsert i
f-moll.
_
( fulltekst lenke> )
The forest hides
among branches and leaves
murmurs of water
-Christina Rascon Castro
Nettopp, kulene viser at 'partene i konflikten' skyter med
samme ammunisjon.
Partiene iverksetter hver sine biter av samme langsiktige,
fjernstyrte og demonstrativ-destruktive politikk.
man skyter på folket, særlig de underprivilegerte -
fra hver sine vinkler!
En satirekunstner kan oppfange sånt, uten å være sertifisert
synsk alternativbehandler.
Et annet opus viser en sosialrammet som har vært så begunstiget
å få lest opp alle sine sosiale rettigheter, her >
tegneren må ha fått øye på at mono-politikken må komponeres av
maksimert motsatt rettede ekstremismer, idiotismer og fanatismer.
"Ingen kan klage på at de ikke ble hørt".
..og som Shostakovitch, så må vel også Gustafson prøve å unngå
å bli knivdrept for tidlig av de velutropte gale terroristene,
disse tar helst uavhengige, velartikulerte kritikere -
( begynte med W.Nygaard d.y. ) og støtter dermed alle de sameinte
partiuniform-fargene i krigen mot sivilisasjon og frihet.
"Slik er det, mine damer og herrer" som historielæreren sa..
If your enemy offers you two targets, strike at a third.
Men framfor alt dette, fremfor alt man ønsker å beholde som det er, ber Jesus oss om å bevare hjertet, fordi hele livet er avhengig av det, og fordi hjertet er det mest verdifulle vi har.
«What’s past help should be past grief.»
«That’s Shakespeare,» said Tony.
«The Winter’s Tale,» said Pauline.
I discover that grief means living with someone who is not there.
og fulgte det utenkelige av det usnakkelige?
sådd av en sursukret kollektiv kynisme, selvmord er så unevnbart
under en tidsåndelig diabolsk-maksimert 'forståelse' av hvor privatsak
det skal være å gjøre ende på sitt liv ?
Det siste du gjorde, var det eneste du fikk ha helt privat.
Kollektivet klarer konstant å finne feil på deg -
men kjærlighet klarer det ikke å simulere -
av kynisme i ymse klær kan du få alt du kan absorbere.
Din avklarte ro var utmattelsen etter stigende fortvilelse,
etter sosial likesæle -
hvor var min nestes neste?
så har du til slutt 'fått ro' for selve
Umuligheten av å leve
( Sæterbakkens absurdisme / frostfebrile nektesyndrom )
som helhetlig må høre inn under 'Tvang og tvil' i hele terapifaget ?
[...] even Saint Augustine confessed that trying to explain the Trinity was like emptying the ocean with a bucket into a hole in the sand.
jeg snur meg fire ganger i vinden
tilgivelse framtrer i flertall
som den hasselaktige tilveksten av språk
eller et rom for hver blomstring
snø og aske daler forskjellig
What makes this such a rich and rewarding book? It is, after all, the “notebook” of a writer or writers filled with feelings of angst and alienation; the title Livro do desassossego can be translated variously as Book of Unease / Disquiet / Unrest / Turmoil / Anxiety, and yet most readers find these disparate texts a source of comfort, even exhilaration. This is, I think, in large part, because it is somehow consoling to find such moments, such states of mind, described so sympathetically and in the most extraordinary prose.
Introduction - Margaret Jull Costa
Min barndom kan jeg ikke gjøre om på. Som voksen har jeg et valg, jeg har et ansvar. Og jeg tror alle mennesker har stor evne til heling, livet gjennom.
Med økende erfaring våger jeg mer, for jeg har sett hvor uheldig tvang kan være. Ikke først og fremst av hensyn til menneskeverdet, men for pasientenes muligheter for tilfriskning. Tvang fratar ansvar, skaper ofre, hindrer mennesker i å komme i posisjon til seg selv og sitt eget liv. Det gjelder særlig pasienter som strever med regulering av følelser og impulser, (...)