Bokelskere.no

The places we are born come back to us. They disguise themselves as words, memory loss, nightmares.

... å kunne lytte og svare er blant samtalens viktigste forutsetninger (fra maksime 139).

Én diktator avløste en annen. Hitler var borte, men den nye
kommunistiske folkeføreren Stalin var ikke særlig bedre.

Hakekorset var byttet ut med hammer og sigd -- eller i den
østtyske utgaven, med hammer og passer.
Et brunt diktatur var blitt til et rødt.

Men undertrykkelsen var på mange måter den samme.
Propagandaen, indoktrineringen og tankekontrollen
var den samme.

Det var staten som var det viktigste. Og det eneste saliggjørende.

Staten visste alltid best.
Individets rolle var å støtte opp om staten.
Det var faktisk selve livets mening
ifølge den kvasireligiøse ideologien
som DDRs innbyggere ble innprentet av det statsbærende partiet.

Og for dem som ikke ville tjene regimet helhjertet --
man hadde igjen sine metoder for dem også.

Gestapo var byttet ut med Stasi, Ministerium für Staatssicherheit.
Men angiveriet: Frykten for å bli forrådt
dersom man sa et skjevt ord om samfunnsforholdene,
var like stor. Minst like stor.

..I løpet av de fire tiår som den østtyske staten eksisterte,
hadde Stasi vervet minst 600 000 personer som informanter og
angivere.. i en totalbefolkning som aldri overskred 16 millioner.

Arbeidere tystet på sine overordnede. Sjefer på sine ansatte.
Naboer skrev rapporter om de andre i oppgangen.

/ / /

[ ad. byttet ideologi >
[ 'Ikke ville se' >

[ foreseeable delusions >
[ litt statskunnskap i vår tid >

..at valget stod mellom to ting. Det første alternativet innebar
i realiteten å si hjertelig velkommen til terrorister og ekstremister.
Invitere dem inn i redaksjonslokalet. La dem sette seg ned rundt
redaktørbordet og si: Vær så god, ta plass og vær med på å bestemme
hva vi skal få trykke i en fri avis i et fritt land. Så dere vil ikke
at vi skal trykke disse tegningene? Og dere er beredt på å bruke
trusler og vold mot dem som likevel gjør det? Ja, da får vi vel
bare gjøre som dere sier, da.

Eller jeg kunne behandle saken på en normal journalistisk måte ..
det ville knapt ha vært en sak som engang havnet på redaktørens bord.
Så selvsagt er det i mediabransjen at vi viser lesere og seere hva
en sak handler om. .. å bruke relevant og informativt bildemateriale:
"Don't tell it, show it". Skal vi ikke da kunne vise frem en
faksimile av tegningene i en sak som nettopp handler om tegningene ?

Vi har brukt lignende omstridte illustrasjoner til andre saker tidligere.
Når vi har skrevet om antisemittiske karikaturer, har vi selvfølgelig
..avbildet de provoserende tegningene. Det samme var tilfelle da vi
omtalte den meget omstridte Ecce Homo-utstillingen i Oslo rådhus noen
år før dette. Det var en fotoutstilling som skulle forestille Jesus i
et homoerotisk miljø. Den skapte stor oppstandelse i mange kristne
sammenhenger - og i kretser som stod Magazinet som kristen avis svært
nær. Da vi skrev om saken, illustrerte vi den på vanlig måte med et av
bildene fra utstillingen. Mye lakk og lær .. Jeg husker at jeg var
litt i tvil den gangen om hvordan illustrasjonen ville bli mottatt.
Hvor mange oppsigelser den ville koste oss? Ingenting skjedde.

..Jeg kan ikke som redaktør la voldsmenn ha innflytelse på hvordan jeg
redigerer avisen jeg leder. .. Det står i Vær Varsom-plakaten at
mediene ikke skal "gi etter for press fra noen som vil hindre åpen
debatt og fri informasjonsformidling".
Kan det tenkes verre press enn trusler om vold og drap?
Slikt kan man i hvert fall ikke gi etter for. ..

I dag tror jeg også at .. barne- og ungdomsopplevelsene mine fra DDR
kan ha spilt inn i avgjørelsen. Det sinnet jeg opparbeidet der nede
mot dem som tvinger andre mennesker til taushet.
Uviljen mot å la frykten avgjøre hva man skal ytre seg om, og når man
skal la være å si noe. Mot å krype for dem som truer deg.

(..) Men heller ikke de myndighetspersonene som overgikk hverandre i
å fordømme oss, hadde tatt seg bryet med å lese oppslaget i Magazinet
eller å se tegningene.

I BOTNEN AV BÅTEN

alltid har eg tenkt
at døyr far, døyr frendar
døyr eg det same, men aldri at
det skulle skje no, like etter stilla
på åkeren, ikkje noko kan eg seie, og
ikkje noko kan eg gjere, må berre sitje
her, ikkje sjå på kista eller mor mi som
sit under frynsesjalet sitt fremst i båten
ikkje sjå på systrene eller spelemannen
eller roarane eller abelone med barnet
i magen, berre på årene i det kalde og
klare vatnet, og vite at månen min
måne, far min sin måne, han lyt
eg gje vidare til son min og
son hans og son hans att
måne i ny og måne
i ne, i ring og
i kring

Jeg fant fort ut at historien min, som jeg fortsatt tenkte på som en personlig tragedie, kunne bli et politisk instrument for andre, spesielt et sted som Irak. Jeg var nødt til å være forsiktig med hva jeg sa, for ord betyr forskjellige ting for forskjellige personer, og din egen historie kan fort bli et våpen som rettes mot deg.

Jeg klarte ikke å se dem som mennesker. Akkurat som geværene de bar og stridsvognene de kjørte, var også mennene bare våpen for meg, og de var rettet mot landsbyen min.

Oprindelig havde hele menneskeheden ét tungemål og samme
sprog. Det, som bandt dem sammen, var engang stærkere end
det som adskilte. Sådan havde det været Guds mening med Verden
da han skabte den. Det er, som om harmonien i den oprindelige
skabning for et par sekunder hilste over til vor sønderrevne
verden og ville sige til den, hvordan det var, da mennesker og
dyr, skyer og stjerner endnu havde et midtpunkt som forbandt
dem, og som endnu i fælles pris, i sfærernes lovsang vendte sig
mod den som havde kaldt dem ind i tilværelsen.

Men nu toner der pludselig en ny og fremmed klang frem: Nu
ønsker mennesket at være sin egen herre. Havde Gud måske ikke
selv kaldt dem til herredømmet? Menneskenes reaktion lyder:
"Så vil vi også være herrer!"

Ikke som om mennesket ganske simpelt ville opsige Guds over-
herredømme. Som vi husker, ønsker Eva helt igennem stadig at
være en from dame, hun fører endda en religiøs diskussion med
Slangen om Gud. Selv Slangen opfører sig jo ved første øjekast
helt manerligt og vogter seg vel for at optræde som representant
for ateismen. Frafaldet foregår foreløbig helt hemmeligt,
millimeter for millimeter. Eva og Slangen udveksler blot
bemærkninger om det spørgsmål, om Gud virkelig har sagt dette
eller hint, om det så at sige er papirfæstet.
Det er et helt igennem seriøst emne, som holder sig til sagen.
Det bliver endda bragt på bane ved præstekonventer og på
kirkelige møder.
Sådan går det egentlig altid for sig, hvor en gudløshets-
bevægelse sætter ind.

Den fortabte søn lader det heller ikke på nogen måde komme til
skandale eller til et heftigt brud med hjemmet. ..
Men for hver eneste daler, som den fortabte søn tager op av
pungen, skrider han umærkeligt endnu en millimeter bort fra
sin faders vilje. Han havde noget helt andet for med sin søn.

Da Gud sagde til mennesket: Gør dig til herre over Jorden! så
havde han også tænkt sig noget andet med det. Gud havde
dermed villet sige til ham: I mit navn og som min stedfortræder
skal du forme skabningen. Du skal frembringe kultur med skrive-
kunst og læsning, videnskab og kunst; du skal regne det for en
gudstjeneste og samtidigt blive ved med at være sund og i orden
og holde dig nær den oprindelige kilde.

Det hele falder anderledes ud: "Det er mig, der er herre,"
tænker mennesket, "altså vil jeg ikke mere snuble over et
påstået højere væsens forbudsskilte. Jeg er fri - følgelig
kan jeg gøre, hvad jeg vil, prøve på hvor langt jeg kan gå.
Jeg råder over fornuft og intellekt, og jeg agter ikke længere
at lade mig føre i snor av normer og bestemmelser, som jeg ikke
selv kontrollerer. Med min åndelige rang kan man simpelthen ikke
vente av mig, at jeg skal tro på noget usikkert og binde mig til
bud, der hævdes at komme fra en Gud. Er jeg ikke autonom - -
er jeg måske ikke Homo sapiens?"

..hvad var det nu, han hed? Adam, Kain eller ... har han måske
mit eller dit navn? .. han prøver, hvor langt han kan anvende sin
Faders fuldmagter efter egen smag og tykke. Han føler sig
anerkendt i sine drømme om frihed, hvis Gud ikke med det samme
ligefrem slår ham over fingrene.

Til slut er han blevet så besat af sin kunnen og sin tekniske
almægtighed, at han regner alt for at være gørligt. Han laver
hunde med to hoveder, han piller ved de arvelige anlæg og gad
nok konstruere mennesket om til sine egne formål, sådan som man
bygger en maskine om. Intet under, at han hvert år står noget
ubehjælpsomt overfor høstgudstjenesten. Prises her virkelig
skabelsen og den hånd som råder bagved den? Lovpriser man ikke
den menneskelige produktion og markedet, hvor man kan manipulere
og gøre ved med tilbud og efterspørgsel, som vi har at takke for
vor velstand? Har vi ikke os selv at takke, traktorfabrikerne og
dem, der fremstiller kunstgødning? (..)

Hvad har vi taget os til med kønsprægets gave, med viljekraftens
foræring eller med vor intellektuelle og kunstneriske begavelse?
Har vi villet tjene, med det hele?
Har vi hele tiden bare forsynet vor egen lomme, har vi med
gaverne tjent vor egen forfængelighed, vort storhetsvanvid og
gjort denne gave til et røvet bytte? Er det nu min og din indre
historie?

Når vi altså ikke længere er tjenende mennesker, som priser Gud
med alt det de gør - da sker der hele tiden det samme: så gør vi
os selv til guder. I Nietzsches "Fröhliche Wissenschaft" er der
et afsnit, der hedder 'Det gale menneske'. Dette uhyre -
i ordets fulde betydning - tænder en lygte og leder efter Gud.
Til slut fastslår han forfærdet, at Gud er død.
"Vi har dræbt ham," råber han. "Det helligste og mægtigste,
som Verden har ejet, har forblødt under vore knive -- hvem kan
tørre dette blod af os? Er der noget vand, som formår at rense
os? - Er denne dåds størrelse os ikke for vældig? Er vi ikke
nødt til selv at blive guder for blot tilsyneladende at være
den verdig?"

Det er sagen: Den grænse opad er forsvundet, menneskene har
evakueret Himlen. Nu vil de selv udfylde det opståede tomrum
og avancere til overmennesker,
og de fastslår med triumfhyl, at de er vokset den gamle, brave
Gud over hovedet, ja at de vil bringe selve Himlen -- sæt i
stedet: teknisk og social fuldkommenhed -- ned på denne Jord
i stedet for at vente sig den av et uvirkelig hinsides.
Har Sputnik ikke overtrumfet 'Vorherre'? Har mennesket ikke
tilrevet sig Guds privilegium, at trone i Himlen ?

Jeg overvejer af og til, hvordan det egentlig går til, at vi
ikke kan være udelt glade over rumfarten -- at et vist dunkelt
ubehag pusler i baggrunden af vor sjæl og tynger os.

Kommer ubehaget .. fra, at der ved siden av Sputniks bip-bip
tillige kommer et visst hyl frem, der giver gjenlyd fra verdens-
rummet? Ligesom et hånligt latterutbrud, som vil sige: Se her,
hvor grænseløse vi er, vi kan lave alt muligt, uden at der er
nogen som sætter en stopper for vor udflugt in i de himmelske
egne! Bekræfter vi ikke mere og mere, at vi er sande guder?
og truer jeres fromme fantasis gamle Herre med at blive ked
af det?

Men fordi mennesket i grunden alligevel ikke rigtig tiltror sig
selv overmenneskets rolle - -
i bange, ensomme timer går dette ord til marv og ben:
"Når et vejr farer hen over dig, er du ej mere, dit sted får dig
aldrig at se igen" (Psal 103:16) --

FORTS.:

(1) Triumfferd til Universet ref. av C.F.Engelstad -> (se sitater)

(2) videre i denne tekst av Helmut Thielicke ->

..stadig henvendelser fra personer som blir avvist av legen

når de ber om attest på at de blir syke av elektromagnetiske felt.

Selv leger som har fulgt pasienten i mange år,
og forstår at pasienten har rett
vegrer seg mot å ta til motmæle mot myndighetene.

..hevdes at det er så vanskelig å bevise noen sammenheng mellom

smartmåleren som kom inn i oppgangen,
og at pasientens helseplager straks forverret seg –

selv når pasienten plutselig ble sykere uten å ane at målerne nettopp
var montert.

Spesielt ille er det å få slike meldinger fra folk med MS eller reumatisme.

For det er så godt dokumentert at de
er spesielt vare for kommende værforandringer :

Det er elektriske pulser fra værfrontene de reagerer så kraftig på
( bloggpost 1.6.2018 ) –

pulser som vi finner igjen i signalene fra AMS-målerne,
bare svært mye sterkere.

Når AMS-målerne flytter inn, blir disse pasientenes boliger omgjort
til en slags torturkamre.

Og der lar legene dem sitte – mens de forsvarer sin passivitet med at
«det er så vanskelig å bevise».

Nei, det er ikke vanskelig å bevise – med beviskrav som er like strenge
som de det ellers er vanlig å godta i medisinfaget.

/ / /

I land hvor forskningen har fått sette premissene for strålevernet,
og ikke forsvars- og næringsinteresser,
inngår slik kunnskap i medisinernes grunnutdanning,
og omhandles som radiobølgesyke.

Når norske leger nå får disse pasientene på sine kontorer,
og deres sykehistorier forteller legen at noe er galt med

myndighetenes kunnskapsgrunnlag,

må vi kunne forvente at legene på egenhånd leter fram
litt mer opplysende materiale og legger det til grunn
i stedet for å stille lettvinte diagnoser og kaste pasienten ut døra.

Da vil de kunne forstå hva som er det normale symptombildet,
metodikken for å stille diagnoser, og hva som er terapiene.

Eller tør de ikke ta konflikten med Helsedirektoratet og opptre
med den selvstendighet
som deres legegjerning egentlig forplikter dem til ?

Det er i så fall en skammelig situasjon, og en skammelig oppførsel
fra legestandens side.

( Einar Flydal, 13. oktober 2018 )

Trass i at han var løynd og attvaksen, påpeika Ingebrigt at han aldri hadde lote leite etter vegen, for traseen gjekk så intuitivt i terrenget. Han sa at vegbyggarane den gongen hadde visst at terrenget ville ha tukta dei drabeleg om dei hadde prøvd å prente veg der ingen veg skulle gå.

Vi, som bare er
en dråpe i havet,
la oss være klar til
å bli den dråpen, som
får begeret til
å flyte over.

..... at det er kjærligheten som gjør at vi husker, at det er fra kjærligheten historiene kommer.

Men hva er det vi husker, og hva er det egentlig vi elsker?

Den svake strålingen i omgivelsene gir helselidelser
like gjerne som den sterke.
Helserisikoen er ikke koplet til eksponeringsstyrken, men til flere andre
egenskaper som virker ved svakere styrke.
Dette påvises i en rekke funn.

Dagens grenseverdier går derimot ut fra at det er eksponeringsstyrken
som teller,
og at den skader bare når den er så kraftig at den varmer.
Strålevernet bommer dermed som helsevern.

( videre hos Einar Flydal )

Alarmklokkene har begynt å ringe stadig sterkere kloden over:

Land etter land innfører restriksjoner på bruken av trådløst.
Og de begynner med skoleverket.

Forskningsfunn underbygger gang på gang og i stigende detalj
at å eksponere de kommende generasjoner for mikrobølgestråling,
ikke kan være heldig.
/

Mye – mye mer enn vi ønsker å ta inn over oss – tyder på at
trådløse nettverk, uansett form, gir helseskader,

og at skademulighetene og mekanismene ikke bare er
underkommunisert, men også uforstått av beslutningsfatterne
og av de regulerende myndigheter –

fordi de ikke holder seg med nødvendig og relevant kompetanse,
og de skjermer seg mot et ubekvemt budskap.

I tillit til at myndighetene vet hva de gjør,
selv om de i Strålevernet bare er 1,5 person,
altså i realiteten har mindre kapasitet enn jeg har alene
bak mitt skrivebord -

utsetter vi våre barn for eksponering som det meste av forskningen på feltet advarer mot fordi eksponeringen angriper grunnleggende biologiske funksjoner, og derfor speiles i vår sykelighetsutvikling på nær sagt alle biologiske nivå, både fysisk og psykisk. – Akutte konsekvenser for noen, konsekvenser først på sikt for langt fler.

/ /

om tekniske særtrekk ved moderne, mikrobølget stråling
som gjør at dagens grenseverdier / målenormer ganske enkelt
ikke fanger opp
de mekanismene som virker inn på biologien.

( Einar Flydal )

Det er tragisk at legene i vår del av verden ikke kjenner til

symptombildene for «radiobølgesyke».

De får ingen som helst opplæring i slikt under sin utdanning,
og det offentlige tilbyr dem ingen annen kunnskap enn at slike
tilfeller «ikke kan ha rot i virkeligheten»,
men kun kan ha det i psykiatrien –

til tross for den massive forskningen som påviser det motsatte. (..)

Å bli stemplet som paranoid er ingen spøk.

/

Enkelte telefonsamtaler setter seg i kroppen. Jeg får noen slike.

Her om dagen ringte en fortvilet dame og ville vite om hun var blitt gal
eller om symptomene hennes kunne komme av smartmålerne
som var blitt installert i oppgangen.

Hun bor i Hafslund Nett sitt område. Altså der Aidon-målerne herjer
med sin intense, non-stopp-signalering…

Hun hadde alt vært hos to leger og lagt fram sin sak:
En følelse av at hodet holdt på å sprenges, av at øynene svulmet opp,
og en intens og vedvarende kiming i ørene.
Slik var det, og hun holder det ikke ut, fortalte hun legene.

Hun fortalte dem at hun ganske enkelt ikke kunne bo i leiligheten sin,
men måtte ut snarest. Hva kunne det komme av?, spurte hun meg.
Selv hadde hun ganske enkelt ingen anelse,
hadde ikke hørt om helseplager fra de nye målerne.
Men selv kattene hennes reagerte.

Legenes vurdering? Paranoid.
Og med det typisk paranoide trekket «unnvikelsesatferd».
En eller annen hadde så gitt henne tips om å ringe meg for å høre
om det hun opplevde, kunne komme fra de nye målerne.

..at symptomene hennes går igjen i smartmåler-historiene hun finner
på min blogg. «Din blogg?» Den hadde hun ikke hørt om,
og at andre var rammet av slikt, kjente hun heller ikke til.

«Dessuten,» kunne jeg fortelle, «er symptomene dine oppdaget og
gjenoppdaget gang på gang av forskere opp gjennom de siste århundrer
som typiske for påvirkning fra elektromagnetiske felt,

og over hele den delen av vår klode der man har har tatt vare på
denne kunnskapen, inngår symptomene dine i dagens medisinske lærebøker
på universitetsnivå.

De er symptomer på det som kalles «radiobølgesyke».

I boka «Den usynlige regnbuen – historien om elektrisiteten og livet»
kan du lese mer om hvordan denne kunnskapen ble til, og om hvordan den
gang på gang er gått i glemmeboka og så blitt gjenoppdaget.
Boka kommer i november på norsk.

( v. Einar Flydal )

Faith in God, then, is not at all the same as the kind of logical certainty that we attain in Euclidean geometry. God is not the conclusion to a process of reasoning, the solution to a mathematical problem. To believe in God is not to accept the possibility of his existence because it has been «proved» to us by some theoretical argument, but it is to put our trust in One whom we know and love. Faith is not the supposition that something might be true, but the assurance that someone is there.

Jeg var så nær han. Jeg kunne ikke være nær. Jeg hadde aldri vært nær. Jeg hater nær. Men Lykke var bare et dyr, og han kunne ikke skade meg, og plutselig kjente jeg noe bak øynene og i halsen som jeg ikke hadde kjent siden jeg var seks, og jeg la ansiktet helt inntil halsen til Lykke og lot pelsen hans bli våt

Blant det viktigste er vennskapet mellom partnerne, at man godtar å påvirkes av hverandre, og at man kan være uenige på en respektfull måte.