Bokelskere.no

Og da han så folkemengden, syntes han inderlig synd på dem,
for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde.

(Matteus 9:36)

Det mest rystende ord i historien om Syndfloden er uden tvivl dette:

Da angrede Herren, at han havde gjort menneskene

Hørte vi rigtigt?
Er Gud da ikke alvidende, så at han måtte kunde forudse den slags
brølere ved skabelsen, er han ikke mægtig nok til at forhindre dem?
Kan en Gud, der er nødt til at tilbagekalde, revidere og stille om,
længere være en Gud? Kompromitterer han ikke sin formentlige
guddommelighed? Eller bedre udtrykt, gør sådanne menneskelige,
ja, altfor menneskelige træk i gudsbilledet det ikke pinlig klart,
at det netop ikke kan hidrøre fra "åbenbaring", men at det her er
menneskelig digtning, der råder? I den digtning maler vi mennesker
billedet av Gud med os selv som model og projicerer dette portræt
af det lunefulde, usikre, fejlende og sig selv korrigerende menneske
op på Himlen? "Thi Gud er ikke et menneske, at han skulle angre!"

Derfor ville jeg gerne straks sætte en tese op mod dette, ligeså
beslutsomt: Det, som et øjeblik kan forekomme os at være
indskrænkethed, altfor uguddommeligt ved Gud, det er i virkeligheden
selve hans hjertes hemmelighed. Hvis vi ikke lærer at forstå det,
vil det som er revolutionerende nyt i evangeliet, blive ved at være
lukket for os, og vi hører ikke en eneste tone.

Først må vi derfor få klaring på ordet om Guds angren.
Af skabelseshistorien hører vi at Gud gav mennesket noget, der hedder
'frihed'. Han udmærkede os fremfor hvalerne, fuglene og elefanterne.
Ingen av dem kan jo bestemme sig for, om de vil være hvaler, fugle
eller elefanter. Men den chance er givet mennesket, og den byrde
lagt på det, selv at måtte afgøre, om han vil være menneske eller
u-menneske -- om han vil realisere sin bestemmelse eller tværtom
sabotere den.
Gud ønsket ikke, at mennesket skal være som en marionet, en ledde-
dukke som pinlig nøjaktig og fuldstændig mekanisk reagerer på hans
fingres mindste vink. Gud ønsker derimod, at han skal være som et
levende menneske, der har evnen til at give ham sit hjerte, men
også formår at rejse sig imod ham som rebel og som Prometheus kaste
sine ophævelser for fødderne av ham.
Det er altså bagsiden af, at Gud er nådig nok og stor nok til at
række mennesket frihedens gave. Nu tager han med i købet, at dette
menneske også anvender friheden mod ham og altså tager beslutningen
at gå imod ham.

Mon vi kan overse rækkevidden af det? Hvis det næmlig er sådan, da
er de forskellige menneskelige verdensanskuelser, alt overtroisk
tøjeri som vårt hjerte frembringer, endda til ateisme, kristendoms-
fjendskab og nihilisme, muligheder, som Gud selv har stillet til
rådighed. Da har Gud givet mig friheden til virkelig at sige mig
løs fra ham og drage bort til det fremmede land - ligesom faderen
i lignelsen om den fortabte søn gør det (Lukas 15).

Sådan er det jo også ellers i livet: Hvis jeg indrømmer et andet
menneske - mit barn eller min underordnede -- bestemte friheder,
hvis jeg giver en medarbeider prokura, ret til at træffe bestemte
afgørelser, så har jeg i tilsvarende grad begrænset min egen frihed.
Jeg gør mig jo afhængig af, hvad den anden tager sig til med sin
frihed.
Her begynder i grunden Guds lidelse, som når sit højdepunkt på
Golgatha. Gud lider under konsekvenserne af sin egen godhed, han
lider under det som menneskerne gør med hans gaver.
Det er hemmeligheden om den lidende Gud, som står bag alle kristne
vidnesbyrd.

Det kommer jeg altid til at tænke på, når jeg hører spørgsmålet:
Hvordan kan Gud tillade --?
Endnu lyder det i mit øre, hvordan det spørgsmål under bombekrigen
ofte blev stillet mig i dyb bedrøvelse, eller også tidt frækt og
hånende. Et flammehav buldrede over byen. Mennesker løb som levende
fakler over gaden. Børnene kvaltes i kældrene. Flygtningeskibet
'Gustloff' sank med tusinder om bord. Dresden gik under i gru og
dødsangst. Hele tiden kom stensikkert dette spørgsmål: Hvordan kan
Gud tillade det?

Har vi mon nogen sinde overvejet, at alle den slags heksesabbater
var og er udtryksformer for, hvordan mennesket mishandler frihedens
gave --
og det vil de atomkatastrofer som muligvis kommer, også være.

Har vi tænkt over, at det hele er fuldmagter, der blev misbrugt?
Det er faderens kapital, som blev sat over styr -- intet andet end
Guds gave, der blev vanæret. ..

"Hvorfor giver Gud tyrannerne og menneskehedens store plageånder
frit spil -- hvorfor slår han dem ikke ihjel?"
Men, som kriminalforfatterinden Dorothy Sayers siger, det ville
egentlig være et temmelig fjærntliggende spørgsmål:
Hvorfor, kære frue, har han ikke slået Dem med stumhed og ånds-
svaghed, inden De i forgårs fik sat denne ubegrundede, uvenlige
bagtalelse i cirkulation? Hvorfor lod han ikke Deres hånd rådne
bort, min herre, før De lagde navn til dette lille, snavsede
bedrag? .. Er Deres og mine misgerninger monstro mindre hæslige,
fordi vor mulighed for at skade er mindre iøjnefaldende ?

. . .

_

_

('Menneskelivets Mening' av H.Thielicke,
Jespersen og Pios forlag, København 1968
etter 'Wie de Welt begann')

"Verden er en evig karikatur af hvad den burde være"

...the vast majority of the universe is composed of dark matter. The fragile balance depends on things we'll never be able to see, hear , smell, taste or touch. Life itself depends on them. What's real? What isn't real? Maybe those aren't the right questions to be asking. What does life depend on?

Sahara er mer levende enn en storby, og den mest myldrende by blir øde hvis livets vesentlige poler mister sin magnetisme.

Det beste for en bok er å bli lest. En bok er skapt av tegn som forteller om andre tegn, som igjen forteller om det som fins og det som er. Uten et øye som leser boken, står den der med tegn som ikke formidler noe.

Når noen må løpe 100 meter med sandsekker på bena, er ikke løpet rettferdig bare fordi alle starter samtidig

"Visdommen vinner ikke gjennom tallrike beretninger," sa shaykhen og smilte. "Snarere vinnes den gjennom å følge kunnskapen og gjøre bruk av den."

Ingenting er i stand til å ødelegge et menneske som dets eget selv

Minner skal deles,gis videre[...]

Vi må plante noe for det skal slå rot [...]

Og aller viktigst, minner dør aldri. Det gjør heller ikke håpet.

The goal is in the path on which you arrive at it.
Every step of today is your life of tomorrow.

Wilhelm Reich
(1897-1957)
Listen, Little Man!

Jeg hadde ikke tenkt på det slik før, hvordan autisme er en slags intens, veldig konsentrert versjon av hvordan vi alle føler, av bekymringene vi alle har. Det er bare det at vi andre gjemmer det under lag av fornektelse og sosial tilpassing.

Rundt oss lides det av nulltoleranse for døden. Vi underslår noe som kommer. Døden er så utålelig for oss at vi lukker den inne både i helsevesenet og samfunnet ellers. Det gjorde hele sorgen min vanskeligere.

Evil has nothing in common with life; it cannot create, since its power is purely negative. Evil is the schism of being; it is not true.

Av samme Nic W. har arkeologene funnet et lite stensilskrift av
pedagogisk / barnepsykologisk fagvinkel, samt av åndshistorisk
interesse:
En kan henge på litt sitater fra disse redelige ord,

opuset 'Karakterdannelsen før skolealderen' , av Nic. Waal

( kat. hos nb.no )
_ Sitat _

Ingen statsmann har så bevisst vært klar over at oppdragelsen har
kunnet forme den oppvoksende slekts sinnelag og karakter,
som Adolf Hitler.
Intet samfunn har så systematisk gjennomført sitt oppdragelsessystem
i alle institusjoner og tiltak som angår barna og ungdommen.

Helt fra barnets første dag møtte det i Tyskland en bevisst dannelsesprosess.
Ja, før barnet ble til, ble mødrene bearbeidet og preparert for å kunne overføre
et nasjonalsosialistisk [nazistisk] syn til barnet.
Alle midler er blitt brukt for at oppdragelsesplanen skulle lykkes,
fra propaganda, gjennom trusler og straffesystem
til glimrende pedagogisk teknikk.

I mødreheimene og fødselsklinikkene fikk kvinnene nazistisk opplæring.
Den nasjonalsosialistiske velferdsorganisasjon hadde et vel utviklet nett
og kontrollsystem.
Hjemmesøstre gikk månedlig i hjemmene og fulgte mødrenes oppdragelse
med argusøyne. Hvis en mor ble grepet i ikke å tilfredsstille kravet,
fikk hun høre at forskjellige understøttelser og ekteskapslån ville falle bort,
at mannen kunne miste arbeidet, etc.

Når barna siden kom i barnehagealderen overtok samfunnet for en stor del
pregningen av barna.
Allerede nå satte en militær oppdragelse inn.
Dr. Ley sier i en tale: "Det er urimelig å gjøre en mann til soldat på to år
når han er voksen. Forberedelsen til militærtjenesten må begynne
så tidlig som mulig. Vi begynner med barnet når det er tre år gammelt.
Så snart det begynner å tenke,
stikker vi et lite flagg i hånden på det ... vi slipper det ikke fra oss
før det dør enten det vil eller ei."

Goebbels sier i 1934: "Å oppdra slåsskjemper må være undervisningens mål."
Samme syn preger barne- og bildebøkene.
For å nevne noen titler: 'En jente ber for Føreren', 'Slaget ved Tannenberg',
'En krigersk gåsemamma' og 'Et barn drar ut i krig'.

Gymnastikken blir fra begynnelsen av lagt an etter militære prinsipper.
Hitler sier f.eks.:
"Fysisk oppdragelse har bare sin verdi om den utvikler et krigersk sinnelag."

En nasjonalsosialistisk pedagog, Adolf Viernow sier i 1935: "Kastets endelige
mål er å treffe eller å drepe, enten det gjelder et vildt dyr eller en fiende.
Det er en forberedelse for håndgranatkasting."
Krigen gjøres til livets mening.
I et nasjonalsosialistisk skrift finner vi: "Krigen er det sublimeste og helligste
uttrykk for menneskenes virksomhet. Krigen er skjønn."

Det sentrale for denne oppdragelsen er at barnet tidligst mulig lærer seg
til absolutt lydighet og underkastelse,
til utholdenhet og offervilje.
Det må ikke vise tegn til smerte.
Skolen formes helt etter de samme prinsipper.

Hitler sier et sted: "Unge sinn skal ikke belastes med kunnskaper
som for 95 prosents vedkommende ikke kommer til anvendelse.
La oss slutte med å skitne til tyske barns sjeler med objektivitetens forbannelser."

En av Tysklands største aviser sier i 1935: "Skolebarna må innskjerpes hat
mot internasjonal innflytelse og ideer om demokrati og likestilling."

Og Hellmut Stellrecht sier: "Tyske barn bør heretter lære seg til å skyte
like grundig som de lærer å skrive,
for å skyte blir i neste krig like viktig som å skrive."

Det som nasjonalsosialistisk oppdragelse skapte var altså den fullkomne soldat
som med absolutt lydighet underkastet seg enhver ordre uten å tenke,
uten å ha forutsetninger for å kunne stille seg kritisk til ideene.

Det var en soldat som ble formet med ekstrem terror og med riset i hånden.
Den enkelte ble fratatt selvfølelse og rett til å ha en mening.

Ved å skape en frykt for Føreren og ved ganske tidlig å undertrykke ethvert opprør
ble individene formet på en bestemt måte.
De ble slaver med et hav av hat på bunnen av sin sjel.
Men folk som bare er slaver blir nok villige instrumenter, men har sjelden noen
slagkraft. Når den tyske soldat med iver, glød og energi kunne bli et effektivt ledd
i Tysklands framstormende hærmasser, skyldtes det andre midler.
Den samme slave fikk en annen form for selvfølelse og en uhyggelig kraft
ved tidlig å få innpodet at han tilhørte Guds utvalgte nasjon,
Herrefolket på jorden.
Han var bedre enn alle andre og hans rase var edlere, hadde et annet blod
enn alle andre folkeslag,
og han hadde rett til å slippe sin aggresjon løs og ta makten over alle svakere.

Ved å ofre seg og utmerke seg, være sterkest, kunne han bli fører og hadde da rett
til å beherske alle under seg. Rett til å slå ned alle som var svakere enn han.
På denne måten ble det skapt begeistring og befrielse for aggressive krefter.
En uhyggelig syntese av underkastelse og utfoldelse.

Selvfølelsen ble også stimulert ved at ethvert barn tidligst mulig fikk høre at
verden tilhørte dem, at de skulle skape den nye verden,
at deres foreldre ikke hadde noen rett til å bestemme over dem, bare staten.

Når derfor barnet fikk høre at hans liv ikke tilhørte ham selv, men staten,
ble trykket av denne underkastelse opphevet ved en samtidig gjennomført
hyldest og smiger. Forutsatt at de uten å kny bøyde seg for førerne, fikk de rett
til å hovere over foreldrene
hvis disse ikke viste den rette mentalitet.
Det ble også skapt en selvhevdelse overfor skolen hos ungdommen.
Ved at skolen ikke kunne bestemme over elevenes tid, men alltid måtte bøye seg
hvis partiet og førerne krevde barnet til noe annet,
ble den frykt som lærerne ifølge skoleloven skulle innpode elevene
ved hjelp av korporlige refselser, samtidig formildet ved at barnet tidlig lærte
seg til at lærerne og skolen måtte være like underdanige
som barnet selv overfor førerne.

Det ble kunstig skapt en religiøs-romantisk innstilling til krigerhåndverket.
En kunne komme seg fram i verden bare gjennom det, men da kunne både den enkelte
og nasjonen virkelig komme fram og beseire alt annet.

Merk at den voldsomme antiintellektuelle innstilling opp gjennom de tidligste barne-
og skoleår på en måte virker befriende på barna. Ikke fornuften, men troen var av
viktighet.
De brukte altså barns naturlige fantasievne og lekelyst på en revolusjonær måte,
men ledet den inn på livsfremmede mål, nemlig krigen og døden.
Den geniale teknikk besto i å anvende levende midler til å fremme livsfiendtlige mål.
(...)

/ /

kjent ungdomspedagogikk av nevnte H.Stellrecht

Det er sant at kirker er bygget for at mennesket skal kjenne Gud som et åpent rom i kroppen

VINDUENE FALLER ned
og knuser utsikten
Alle veier vekk
ligger splintret på gulvet
Utmattet
Hun har sår under føttene

Fra diktsamlingen Dyrene drømmer, menneskene sover i Stig Sæterbakkens Ikke noe av dette handler om meg (ny 2018-utgave som også inneholder samlingen – Der jeg tenker er det alltid mørkt – med boksinglene fra Flamme Forlag samt diktsamlingen Dyrene drømmer, menneskene sover).