Bokelskere.no

Disappointment keeps you tied to the wrong things.

..å klårgjera gjennom ei drøfting av paradoksal kommunikasjon.

Det finst ei form for påbod som set den som skal følgja påbodet
i knipe. Ikkje lyd meg, seier faren til son sin.
Dersom sonen lyder, lyder han ikkje, og lyder han ikkje, lyder han.

Det Glucksmann kallar den moderne form for herredøme, konstituerer
seg nettopp gjennom å gjeva slike paradoksale påbod, desse er rette
til vår fridom.
"Ver fri!" seier den moderne Herre, men ein er ikkje fri til å
setja seg opp mot den som seier det.
Ein har rett til å gjera opprør, seier Mao, men har ein rett til å
gjera opprør mot Mao sjølv?
Ein har rett til å kritisera alt, seier marxistane, men har ein rett
til å kritisera marxismen?

Dette er det moderne herredøme sin diskurs, og den gjer at
undersåttane alltid får urett.
Den som vert offer for dette herredømet, kan berre frigjera seg ved
å gå til åtak på sjølve denne diskursen,
og det er det Glucksmann gjer...
i dette ligg den store gjennomslagskrafta Herretenkerne har fått.

(fra forord av Hans Skjervheim til norsk utgave 1978)

Tittel: Herretenkerne - leselenke nb.no
Navn: Glucksmann, André
Soleim, R. (trl)
Publisert: Oslo : Gyldendal, 1978
Omfang: 317 s.
Alternative tittel: Les maitres penseurs
Språk: Norsk (Bokmål)
ISBN: 8205109257
Emne: filosofi
Dewey:194

Ærlighet kunne kanskje såre, men man var det i minste opplyst og kunne ta viktige beslutninger for livet sitt med en klar følelse av hva som var sant og ikke sant.

Terroren er som vann, den finner sine veier uansett.

Psykopatenes terror i hverdagslivet

De merkeligste fenomener menneskene i den siste tid har opplevd
var den ville irrasjonale aktivitet i diktaturkretsene
og den forunderlige desorienterte passivitet i de demokratiske
kretser i årene før siste krig.

Her vokste det i nasjonalsosialismen fram en bevegelse som åpent
framsatte de sterkeste trusler mot menneskene,
som systematisk bevæpnet seg for å iverksette disse trusler,
og som i fredstid i stor utstrekning virkeliggjorde sine planer.

Og likevel forholdt menneskene seg passive overfor denne bevegelse.
Det ble ikke iverksatt noen åpen organisert motstand mot den.

Bevegelsen ble tvertimot behandlet respektfullt som på linje med
andre kulturbevegelser.
Man lot den skritt for skritt gå videre i sine forbrytelser.

Disse irrasjonale fenomener kan man bare forstå hvis man er klar
over den virkning de psykopatiske individer har på menneskene
i det daglige liv.

Psykopatenes virksomhet og selve livsholdning fremkaller nemlig
hos de normale mennesker en lang rekke reaksjoner,
som tilsammen resulterer i at deres initiativ lammes
og de glir inn i passiviteten.

Uten at man klart ser dette, er det umulig å se de dypere grunner
til den krise verden nylig har gjennomgått.

_

( fulltekst hos nb.no > (nyere forkortet utgave))

-Heter det «ble sittende oppe å lese» eller «ble sittende oppe og lese»? spurte jeg. -Bruk preteritumstesten, foreslo Stang. Så klatret han opp i overkøyen, la seg taust til rette og sovnet. Jeg ble liggende og lure på hva preteritumstesten var. Eller liggende å lure.

Oppdagelseslysten blusset opp.
Så er det faktisk en dimensjon til – den overnaturlige?

Enhver livsoppfatning og verdensanskuelse – hvor materialistisk den enn
måtte være – er noe trygt å holde seg til. Når den får seg et grunnskudd,
blir vi hengende litt i løse luften.
Uten noe å holde oss fast i. Uten noe å navigere etter.
Så jeg ble litt skjelven. Et øyeblikk. ...

Nå hadde jeg studert fysikk og kjemi og biokjemi og anatomi
og kroppens funksjoner. Konkrete, materielle data. Dessuten sjelelige,
psykologiske fenomener.
Og hadde trodd at det ikke var noen dimensjoner utenom dette.

Og så er det faktisk en dimensjon til – den overnaturlige – som ikke kan
forklares hverken fysisk eller psykologisk.
Et stort hvitt og uoppdaget område på kartet!

Jeg hadde imidlertid ingen tanker om noe religiøst. Dette var parapsykologi –
fenomener utenfor psykologien. Fenomener som måtte utforskes.

Og det parapsykologiske ble utforsket.
Det var utrolig hva jeg fikk sporet opp av litteratur og informasjon
om dette. Siden jeg alltid har vært en lesehest, kom jeg meg også gjennom
store mengder stoff om emnet.
Og sporet opp mennesker som hadde hatt mange opplevelser på området.
( . . . )

Jeg leste og leste. Hadde god tid. Det var en spennende reise.

Hva ble det av det?

Jeg fikk en veldig klar overbevisning om at den overnaturlige dimensjon
er en overveldende virkelighet. Utrolig mye spennende å få innblikk i.

Samtidig var det hele veien noe som skurret.
Jeg fant meg ikke til rette i noe av dette. Fascinerende –
men ikke noe for meg å leve i.

Så var det jo en bok jeg ikke hadde tatt for meg, da. Bibelen.

For det første anså jeg meg som ferdig med å undersøke kristendommen.
Det hadde jeg gjort grundig nok i unge år.
Plagsomt grundig.
Dernest hadde jeg, merkelig nok, den oppfatning at kristendommen ikke
hadde noe med det overnaturlige å gjøre?

På den annen side – for fullstendighetens skyld – så burde jeg jo sjekke
Bibelen også. Hva den sa om det overnaturlige.
Om den sa noe i det hele tatt.

Uten sammenligning for øvrig:
Jeg bestemte meg for å ta en bit av det sure eplet. Hoppe i det.
Ta frem Bibelen og lese. Litt ydmykende, men – ålreit!

Heldigvis visste jeg at jeg ikke behøvde å begynne forrest i boken –
jeg begynte i Det nye testamentet.
Og leste. Unntatt det siste skriftet der, «Åpenbaringen».
Så mye vett hadde jeg at jeg skjønte at jeg bare ville bli forvirret
av å lese den. Jeg leste heller om Jesus og hans liv.

Den første beklemmende overraskelsen var å oppleve at det var så flaut
å lese i Bibelen!
Da jeg hadde lest alt mulig merkelig overnaturlig, var det ikke flaut
i det hele tatt! Jeg hadde sittet midt i familien med alle mine bøker
og lest ufortrødent.

Ja, så var Det nye testamentet lest. To ganger.
Og jeg ble faktisk ganske begeistret. Ikke for Paulus, men for Jesus.
Det var noe der.

Egentlig hadde jeg i mange år tenkt på Jesus som et idealmenneske.
Veldig bra. Veldig god. Veldig idealistisk.
Bare synd det endte så tragisk for ham.

Men jeg hadde tenkt at slik måtte det vel gå med en som bare ga fra seg
alt han hadde, og ikke tenkte på seg selv.
Det måtte jo gå galt til slutt. Man kan bli overidealistisk.

Og selvfølgelig: Å følge Jesus, som Bibelen snakker om, det blir jo som
å selge smør og ingen penger få!

(...) Men når det nå finnes en overnaturlig dimensjon – hva da?
Hvor er Jesus i dét? Hvem var han egentlig?

(...) Men, det som skjedde – etter at jeg hadde lest Det nye testamentet
to ganger – var at jeg til min forskrekkelse en dag oppdaget
at jeg trodde på Gud!
Ja, ikke bare det, men jeg trodde faktisk at Jesus var Guds Sønn.
Og ikke bare dét, men jeg trodde at Han døde på korset for alle menneskers
synder – også mine!
Jeg trodde også at Han var oppstanden og sitter ved Faderens høyre hånd!
At Han altså lever, og at vi kan snakke til Ham!

Hjelp! Hvor skal dette ende? Holder jeg på å bli kristen?!

Nå visste jeg at man ikke blir kristen sånn automatisk
fordi om man tror på Gud og Jesus.
Dét er det mange som gjør, uten at de av den grunn er kristne.

Jeg hadde lest i Bibelen at det var snakk om å ta imot Jesus
som sin personlige Frelser.
Slik blir man et Guds barn. Slik blir man kristen.

Så, hva nå? Bli kristen?
Ikke så veldig forlokkende, akkurat. Jeg var jo ferdig med det?
Skulle jeg bli en del av det der?!

Men jeg begynte å snike meg inn i kirken. Satt på bakerste benk.
Sang forsiktig med i «Kyrie Eleison». Var liksom litt med,
men samtidig var det jo gresk. Helt gresk.
Løp ut igjen før noen skulle finne på å antaste meg.
Men begynte å gå dit hver søndag.

(...) Paulus diagnostiserte jeg suverent som en nevrotisk og
kvinnehatende ungkar.

Men Jesus var ikke nevrotisk. Og han var langt fra kvinnehatende –
så langt ifra. Etter hvert sto han frem som den rene og klare diamanten.
Fullkommen. Helt full av nåde og kjærlighet. . . . .

Den klare morgenstjerne. Fullendt gjennom – ja, nettopp: gjennom lidelse.
Som her på jorden ikke engang hadde noe å legge sitt hode på –
i voldsom kontrast til den herlighet som ventet ham ved Faderens
høyre hånd i himmelen.

Jesus fra Nasaret. Jesus Messias. Jesus Kristus. Sann Gud og sant menneske.
Frelser. Forløser.
En som står og banker på døren og byr seg selv frem – nesten som en tigger –

om vi vil ta bryet med å åpne for Ham og ta imot Hans evige frelse.
( . . . )

Selv hadde jeg smått med syndserkjennelse – den har ballet på seg senere –
men allerede da visste jeg på en litt uklar måte:
Uten Jesus var jeg fortapt, overlatt til min egen selvopptatthet.

Selv om jeg var ganske godt oppdratt og stelte meg pent
og kunne være litt snill innimellom og veldig glad i familien,
så var det jo ting i meg – en egosentrisitet – som var milevis unna
Guds hellighet. I forhold til Gud, altså.

Det ondes problem –
alle snakker om det, men det er ingen som gjør noe med det.

Alle religioner, filosofier og politiske tankeganger beskjeftiger seg jo
på ulikt vis med den onde problematikk.
Det onde i verden.
Og det foreligger masse meninger og oppskrifter og forslag til hvordan man
skal kunne holde det onde unna.

Alle snakker om det. Men det er bare én som har gjort noe med det.
Hans navn er Jesus Kristus. Han fra Nasaret.

Ikke slik at det onde alt er feid ut av denne verden. Så langt ifra.

Men det er en åpning for hvert eneste menneske som sørger over det onde
i sitt indre, til å ta imot tilgivelse
og fylles med Hans kjærlighet.
La Han som er kjærligheten, komme inn og bli Herre i livet.

Ikke noe menneske kan seire over det onde. Fordi vi allerede er infisert.

Men Han som var født av Gud – Guds Sønn, Menneskesønnen – kunne seire,
i Guds kraft.

Derfor så jeg også at Jesu unnfangelse ved Den Hellige Ånd,
jomfrufødselen, ikke bare var et interessant under
for folk som liker undere.
Nei, det var hele forutsetningen for at Jesus der på korset kunne seire
over den onde.
Det var Gud som seiret. Det var Gud som ga seg selv.
For oss. Og altså for meg.

Leaving its nest,
The sparrow sinks a second,
Then opens its wings.

... rich and poor increasingly occupy entirely different spaces and worlds.

Å lese om igjen er en nytelse som alle barn kjenner til, og som flere voksne burde unne seg.

The sprinting spring rain
Knocks upon a wooden door
That has just been shut.

Utanför stadsporten i Betlehem stod en romersk krigsknekt
på vakt. Han var iförd harnesk och hjälm, bar ett kort
svärd vid sidan och höll ett långt spjut i handen.
Hela dagen stod han nästan orörlig, så att man verkligen
kunde tro honom vara en man av järn.

Stadsfolket gick ut och in genom porten,
tiggare slogo sig ner i skuggan under portvalvet,
fruktförsäljare och vinhandlare satte ner sina korgar
och käril på marken bredvid krigsknekten,
men han gjorde sig knappast besvär med att vända på huvudet
för att se efter dem.

Inte är det där något att betrakta, tycktes han vilja säga.
Vad bryr jag mig om er, som arbetar och för handel och
kommer drivande med oljekrukor och vinsäckar?
Låt mig få se en krigshär, som ställer opp sig
för att gå emot fienden!

Låt mig få se vimlet och den heta striden, då en
ryttartrupp kastar sig över en skara fotfolk!
Låt mig få se de tappra, som ilar fram med stormstegarna
för att bestiga murarna i en belägrad stad!
Ingenting kan fröjda mina ögon annat än kriget.

Jag längtar efter att se Roms Örnar blänka i luften.
Jag längtar efter kopparlurarnas dån,
efter de skinande vapnen, efter blodets röda stänk.

Alldeles utanför stadsporten vidtog ett präktigt fält, som
var övervuxet med liljor. Krigsknekten stod varje dag med
blickarna riktade emot just detta fält, men han tänkte inte
ett ögonblick på att beundra blommornas utomordentliga
skönhet.
Ibland märkte han, att de förbigående stannade och
fröjdade sig åt liljorna, och då förvånade han sig över att
de fördröjde sin vandring för att beskåda något så
obetydligt.
"Dessa människor vet inte vad som är skönt", tänkte han.
_

Och vid det han tänkte detta, såg han inte mer för sina
ögon de grönskande fälten och olivkullarna runtomkring
Betlehem, utan han drömde sig bort till en brännhet öken
i det solrika Libyen.
Han såg en legion soldater i en lång, rät linje
dra fram över den gula, spårlösa sanden.
Ingenstädes fanns skydd för solstrålarna,
ingenstädes en läskande källa,
ingenstädes sågs en gräns för öknen eller ett mål för vandringen.
Han såg soldaterna, utmattade av hunger och törst, vandra framåt
med vacklande steg.
Han såg den ene efter den andre av dem störta omkull,
fälld till marken av den glödande solhettan.
Men trots allt detta tågade dock truppen stadigt framåt
utan att tveka, utan att tänka på att svika fältherren
och vända tillbaka.

"Se där, vad som är skönt!" tänkte krigsknekten. "Se där,
vad som är värt en blick av en tapper man!"
( . . . . )

Men krigsknekten var pä intet sätt glad åt barnet.
Tvärtom kom den lille honom att tänka på en förfärlig spådom
av en gammal judisk siare.

Denne hade nämligen förutsagt, att en tid av fred en gång
skulle sänka sig över jorden.
Under en tidrymd av tusen år skulle intet blod utgjutas,
intet krig föras,
utan människorna skulle älska varandra som bröder.

Då krigsknekten tänkte på att något så fasansfullt kunde gå
i verkställighet, ilade en rysning genom hans kropp,
och han grep hårt om spjutet liksom för att söka ett stöd.

Och nu, ju mer krigsknekten såg av den lille och hans
lekar, desto oftare kom han att tänka på den tusenåriga
fredens rike.
Visserligen trodde han inte, att det redan kunde vara kommet,
men han tyckte inte om att behöva tänka på något så avskyvärt.

( . . . )

tekst hos runeberg.org >

Trær:

Når store trær
står stille i midnattstimen
og sover med lauvet,
da er de fylt av et mørke
større enn natta,
en stillhet
som gjør hjertet lavmælt.

De er som skyggen av Gud.

Så: Er det et liv etter døden, og hvis så, hvordan er det? Jeg har ingen anelse. Men jeg er overbevist om at den som har holdt oss oppe i livet, også vil holde oss oppe gjennom døden. Vi dør i Gud. Hva det betyr, vet jeg ikke. Men det er alt jeg trenger å vite.

Agnostisisme er ikke noe halvveis mellom tro og ateisme. Det er en tilstand av "å ikke vite".

Kristendommens mål er ikke å flykte fra denne verden. Den elsker denne verden og søker å endre den til det bedre.

Stillheten gjør ordene tydligere - det finnes larm som bare kan overdøves av stillhet.

Det "apokalyptiske sjakkspillet" mellom supermaktene .. blir spilt
etter regelen
"Dersom én vinner, er det ute med begge" ;

det er et spill som ikke ligner på noe krigsspill som er gått
forut for det.

Dets "rasjonelle" mål er avskrekking, ikke seier,

våpenkappløpet betyr ikke lenger en forberedelse til krig;
det kan bare rettferdiggjøres ut fra det syn at stadig sterkere
avskrekkingsmidler er den beste garanti for fred.

På spørsmålet: Hvordan skal vi noengang kunne frigjøre oss fra
denne opplagte galskapen .. finnes ikke noe svar.

..Hovedgrunnen til at vi fremdeles har krigen blant oss, ...
er det enkle faktum at det ennå ikke er trådt inn på den politiske
scene noen instans som kan erstatte denne øverste dommer
i internasjonale saker. Hadde ikke Hobbes rett da han sa:
"Uten sverdet er avtaler bare ord"?

_

tekst, nb.no