Oppdagelseslysten blusset opp.
Så er det faktisk en dimensjon til – den overnaturlige?

Enhver livsoppfatning og verdensanskuelse – hvor materialistisk den enn
måtte være – er noe trygt å holde seg til. Når den får seg et grunnskudd,
blir vi hengende litt i løse luften.
Uten noe å holde oss fast i. Uten noe å navigere etter.
Så jeg ble litt skjelven. Et øyeblikk. ...

Nå hadde jeg studert fysikk og kjemi og biokjemi og anatomi
og kroppens funksjoner. Konkrete, materielle data. Dessuten sjelelige,
psykologiske fenomener.
Og hadde trodd at det ikke var noen dimensjoner utenom dette.

Og så er det faktisk en dimensjon til – den overnaturlige – som ikke kan
forklares hverken fysisk eller psykologisk.
Et stort hvitt og uoppdaget område på kartet!

Jeg hadde imidlertid ingen tanker om noe religiøst. Dette var parapsykologi –
fenomener utenfor psykologien. Fenomener som måtte utforskes.

Og det parapsykologiske ble utforsket.
Det var utrolig hva jeg fikk sporet opp av litteratur og informasjon
om dette. Siden jeg alltid har vært en lesehest, kom jeg meg også gjennom
store mengder stoff om emnet.
Og sporet opp mennesker som hadde hatt mange opplevelser på området.
( . . . )

Jeg leste og leste. Hadde god tid. Det var en spennende reise.

Hva ble det av det?

Jeg fikk en veldig klar overbevisning om at den overnaturlige dimensjon
er en overveldende virkelighet. Utrolig mye spennende å få innblikk i.

Samtidig var det hele veien noe som skurret.
Jeg fant meg ikke til rette i noe av dette. Fascinerende –
men ikke noe for meg å leve i.

Så var det jo en bok jeg ikke hadde tatt for meg, da. Bibelen.

For det første anså jeg meg som ferdig med å undersøke kristendommen.
Det hadde jeg gjort grundig nok i unge år.
Plagsomt grundig.
Dernest hadde jeg, merkelig nok, den oppfatning at kristendommen ikke
hadde noe med det overnaturlige å gjøre?

På den annen side – for fullstendighetens skyld – så burde jeg jo sjekke
Bibelen også. Hva den sa om det overnaturlige.
Om den sa noe i det hele tatt.

Uten sammenligning for øvrig:
Jeg bestemte meg for å ta en bit av det sure eplet. Hoppe i det.
Ta frem Bibelen og lese. Litt ydmykende, men – ålreit!

Heldigvis visste jeg at jeg ikke behøvde å begynne forrest i boken –
jeg begynte i Det nye testamentet.
Og leste. Unntatt det siste skriftet der, «Åpenbaringen».
Så mye vett hadde jeg at jeg skjønte at jeg bare ville bli forvirret
av å lese den. Jeg leste heller om Jesus og hans liv.

Den første beklemmende overraskelsen var å oppleve at det var så flaut
å lese i Bibelen!
Da jeg hadde lest alt mulig merkelig overnaturlig, var det ikke flaut
i det hele tatt! Jeg hadde sittet midt i familien med alle mine bøker
og lest ufortrødent.

Ja, så var Det nye testamentet lest. To ganger.
Og jeg ble faktisk ganske begeistret. Ikke for Paulus, men for Jesus.
Det var noe der.

Egentlig hadde jeg i mange år tenkt på Jesus som et idealmenneske.
Veldig bra. Veldig god. Veldig idealistisk.
Bare synd det endte så tragisk for ham.

Men jeg hadde tenkt at slik måtte det vel gå med en som bare ga fra seg
alt han hadde, og ikke tenkte på seg selv.
Det måtte jo gå galt til slutt. Man kan bli overidealistisk.

Og selvfølgelig: Å følge Jesus, som Bibelen snakker om, det blir jo som
å selge smør og ingen penger få!

(...) Men når det nå finnes en overnaturlig dimensjon – hva da?
Hvor er Jesus i dét? Hvem var han egentlig?

(...) Men, det som skjedde – etter at jeg hadde lest Det nye testamentet
to ganger – var at jeg til min forskrekkelse en dag oppdaget
at jeg trodde på Gud!
Ja, ikke bare det, men jeg trodde faktisk at Jesus var Guds Sønn.
Og ikke bare dét, men jeg trodde at Han døde på korset for alle menneskers
synder – også mine!
Jeg trodde også at Han var oppstanden og sitter ved Faderens høyre hånd!
At Han altså lever, og at vi kan snakke til Ham!

Hjelp! Hvor skal dette ende? Holder jeg på å bli kristen?!

Nå visste jeg at man ikke blir kristen sånn automatisk
fordi om man tror på Gud og Jesus.
Dét er det mange som gjør, uten at de av den grunn er kristne.

Jeg hadde lest i Bibelen at det var snakk om å ta imot Jesus
som sin personlige Frelser.
Slik blir man et Guds barn. Slik blir man kristen.

Så, hva nå? Bli kristen?
Ikke så veldig forlokkende, akkurat. Jeg var jo ferdig med det?
Skulle jeg bli en del av det der?!

Men jeg begynte å snike meg inn i kirken. Satt på bakerste benk.
Sang forsiktig med i «Kyrie Eleison». Var liksom litt med,
men samtidig var det jo gresk. Helt gresk.
Løp ut igjen før noen skulle finne på å antaste meg.
Men begynte å gå dit hver søndag.

(...) Paulus diagnostiserte jeg suverent som en nevrotisk og
kvinnehatende ungkar.

Men Jesus var ikke nevrotisk. Og han var langt fra kvinnehatende –
så langt ifra. Etter hvert sto han frem som den rene og klare diamanten.
Fullkommen. Helt full av nåde og kjærlighet. . . . .

Den klare morgenstjerne. Fullendt gjennom – ja, nettopp: gjennom lidelse.
Som her på jorden ikke engang hadde noe å legge sitt hode på –
i voldsom kontrast til den herlighet som ventet ham ved Faderens
høyre hånd i himmelen.

Jesus fra Nasaret. Jesus Messias. Jesus Kristus. Sann Gud og sant menneske.
Frelser. Forløser.
En som står og banker på døren og byr seg selv frem – nesten som en tigger –

om vi vil ta bryet med å åpne for Ham og ta imot Hans evige frelse.
( . . . )

Selv hadde jeg smått med syndserkjennelse – den har ballet på seg senere –
men allerede da visste jeg på en litt uklar måte:
Uten Jesus var jeg fortapt, overlatt til min egen selvopptatthet.

Selv om jeg var ganske godt oppdratt og stelte meg pent
og kunne være litt snill innimellom og veldig glad i familien,
så var det jo ting i meg – en egosentrisitet – som var milevis unna
Guds hellighet. I forhold til Gud, altså.

Det ondes problem –
alle snakker om det, men det er ingen som gjør noe med det.

Alle religioner, filosofier og politiske tankeganger beskjeftiger seg jo
på ulikt vis med den onde problematikk.
Det onde i verden.
Og det foreligger masse meninger og oppskrifter og forslag til hvordan man
skal kunne holde det onde unna.

Alle snakker om det. Men det er bare én som har gjort noe med det.
Hans navn er Jesus Kristus. Han fra Nasaret.

Ikke slik at det onde alt er feid ut av denne verden. Så langt ifra.

Men det er en åpning for hvert eneste menneske som sørger over det onde
i sitt indre, til å ta imot tilgivelse
og fylles med Hans kjærlighet.
La Han som er kjærligheten, komme inn og bli Herre i livet.

Ikke noe menneske kan seire over det onde. Fordi vi allerede er infisert.

Men Han som var født av Gud – Guds Sønn, Menneskesønnen – kunne seire,
i Guds kraft.

Derfor så jeg også at Jesu unnfangelse ved Den Hellige Ånd,
jomfrufødselen, ikke bare var et interessant under
for folk som liker undere.
Nei, det var hele forutsetningen for at Jesus der på korset kunne seire
over den onde.
Det var Gud som seiret. Det var Gud som ga seg selv.
For oss. Og altså for meg.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Viser 3 svar.

"Den energien som ikke skyldes noe motiv, er den eneste gode: å adlyde Gud, det vil si, i den grad Gud overskrider alt vi kan forestille oss og oppfatte, å adlyde ingenting. Det er på samme tid umulig og nødvendig, med andre ord overnaturlig."
Sitat fra Tyngden og nåden av Simone Weil.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Unikt fint fortalt, fant jeg det saksede fra fru Dahl : Personlig
vitnesbyrd og litt kort fagsystematisk prospektkort fra vandringen..

bra balanse i få ord, (enda litt nedkortet av meg da..)
Et litt akademisk rutevalg, fortalt med personlig snert:
Slik kan man bli Jesus-disippel, uten å ha grepet seg i noen
skummel ufagmessighet underveis.

Endel bibelord medgir nok at Gud overskrider vårt daglige intellekt.
Å sette Gud ekvivalent med 'ingenting' dermed, trår vel inn på en
postmoderne, sofistisk-umoderne overdemonstrativ absurd-fryd ?

Som tidl. funnet og feilmeldt hos 'evig-myopiske' M.J.Borg :
Om Guds dårskap overskrider vår visdom, gir ikke den tanken noen
lisens til å begå mer dårskap forfremmet til ultra gudelighet..

"De vil komme Gud så nær at de fyker ut igjen på baksiden", sa en
passe respektfull teolog om visse 'moderne' til/fra-nærmelser..
Å smake på noen doser paradoks, trenger ikke bli almen forvirringsfryd..

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Tyngden og nåden.
"Da den unge jødiske filosofen Simone Weil flyktet fra Frankrike til Marokko sommeren 1942, lot hun sine tettskrevne notater bli igjen i Frankrike. Hun overlot dem til vennen Gustave Thibon, som hun tideligere hadde bodd og arbeidet hos. På denne tiden hadde Simone Weil nesten ikke publisert noe, bortsett fra enkelte artikler. Men allerede i 1947 utkom La pesanteur et la grace, et tekstutvalg foretatt av Thibon ut fra disse cahiers som han hadde fått i forvaring."
Siterer her videre fra innledningen til Tyngden og nåden...
"Videre satte han dem opp som adskilte brokker, noe som kan gi inntrykk av aforismer. Men aforismen var Gustave Thibons form, ikke Simone Weils. Hun anså aforismen for å være det motsatte av den stedige oppmerksomheten som hun forsøkte å anvende både når hun leste og når hun skrev.
Som her om denne oppmerksomheten.
"Oppmerksomheten, på høyeste nivå, er det samme som bønn. Den forutsetter tro og kjærlighet."
"Den absolutte, ublandete oppmerksomhet er bønn."

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

Britt ElinAnne-Stine Ruud HusevågRisRosOgKlagingIngunn SAmanda AHanne Kvernmo RyeEgil StangelandHarald KReidun SvensliCathrine PedersenBjørn SturødTanteMamieAnn ChristinalpakkaAnneWangStig TAlice NordliLilleviMathiasPiippokattaKirsten LundJoannAnne Berit GrønbechFarfalleMarianne MLinda NyrudLisbeth Marie UvaagConnieNerakntschjrldMarit HøvdeTurid KjendlieVioleta JakobsensomniferumRune U. FurbergChristofer GabrielsenTheaJan Arne NygaardTor-Arne JensenTine Victoria