Bokelskere.no

Hei alle sammen! Jeg troe jeg slutter med denne lesesirkelen nå. rett og slett fordi jeg ikke leser dystopier nå, jeg leser lite skjønnlitteratur. Tusen takk til alle dere som har bidratt gjennom ti bøker, for meg har det vært kjempegøy. og det er supert om noen vil ta over, men det virket ikke som det var interesse for det. Dere er supre, måtte dere fortsette å lese mange awesome dystopier :-)

På den danske wikipedia-sida om boka spekulerast det i om forfattaren har latt seg inspirere av dette maleriet frå 1871, som viser kongen og ein tenar på Sønderborg slott, då han skapte romanfiguren Mikkel Thøgersen.

Det kan forøvrig sjå ut som om kongen nyleg har slengt ølkruset sitt i golvet, som skildra i boka.

Huffda, har den stående ulest i hylla.
Det var såpass mye styr rundt den boka at jeg lot det hele bero. Visste ikke dette handlet om assistert selvmord. Nå mistenker jeg at boka blir stående der grunnet omtalene her.

I går ble vinneren av Man Booker-prisen 2016 kåret. Den gikk til Paul Beatty for The Sellout, en satiriske roman lagt til Beattys hjemby, Los Angeles, der han tar for seg raserelasjoner, men også relasjonen mellom far og sønn. Beatty er den første amerikaneren som vinner den prestisjetunge litteraturprisen, som inntil for få år siden var forbeholdt forfattere fra det britiske samveldet.

Jeg kan ikke si noe særlig mer om romanen foreløpig, for jeg begynte på den på tirsdag og har ikke kommet så veldig langt. Men jeg liker satire og foreløpig virker den spennende.

Jeg har ikke lest alle de nominerte, men som vanlig forsvant min favoritt blant de jeg har lest ut allerede da langlisten ble til kortliste, og favoritten på kortlisten vant heller ikke, men jeg håper og tror The Sellout er en verdig vinner.

Jeg har flere bøker på gang denne helga, som vanlig.
Sikkerhetspolitiske veivalg med redaktør Aslak Storaker drøfter Norsk forsvarspolitikk - som vel stengt tatt har blitt til norsk angrepspolitikk. Spesielt interesant var Ola Tunanders artikkel om den norske godtroenheten. Han peker på planen til den neokonservative eliten i USA fra nittitallet/ milleniumskifte om å eliminere sju land på fem år: Afghanistan, Irak, Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og Iran. Det klarte de jo ikke, men Norge var tungt inne i å knuse den velfungerende Libyske stat. Resultatet er rivaliserende bander fra al-Qaeda og ISIS. Folk dør, og flyktningestrømmen øker. Norsk offentlighet har verken evnet å drøfte hva vi var med på eller hvorfor.

Prekariatet av Guy Standing tar tid å bli ferdig med, og inneholder mye interessant analyse. Her analyseres hvorfor stadig større deler av verdenssamfunnet ikke har faste heltidsjobber, men usikre deltids og vikariatstillinger, og hvordan arbeiderklassen splittes og svekkes. I for eksempel Spania har arbeidsmarkedet flere lag, med halve arbeidsstyrken på midlertidige kontrakter. Andre tiltak er driftsutsetting og ansettelse av migranter. Resultat; et prekariat som bærer nag til stadig svekkede fagforeninger.

Da nyliberalisene fikk sitt gjennombrudd i vesten med Margaret Thatcher og Ronald Reagen, så hevder Standing at de sosialdemokratiske partiene kjempa mot i første omgang, deretter slutta de seg både til de nyliberales diagnose og prognose, og sluttet i realitet å være
sosialdemokratiske.

Skjønnlitterært har jeg denne uka hørt Hobitten og Ringeren i Notre-Dame, men har ikke fått med den siste cd'en, og må vente med å lese slutten på nb.no til jeg er tilbake i Norge.

Tilsist er det bare kos med Den elskelige giftblandersken, hvor folk dreper, trakasserer, stjeler og bedrar - men her veit du heldigvis at det er bare på "lissom", og at the god guys helt sikkert vinner tilslutt.

Ja, det er valgkamp i USA. Hvem er the good guys over there? Blant veloppdradde nordmenn er Hillary the god guy, tungt oppbacka av en tilnærma enstemmig norsk presse.

Nobelkomiteen har sagt at sangtekster er litteratur, så bloggtekster er vel nå også innafor? En norsk rockesanger jeg i utgangspunktet ikke hadde altfor stor tillit til har skrevet en tekst som utfordrer dere som synes Hillary er bedre enn Trump:
http://hankvonhell.blogg.no/1477003596_norske_intelektuelle_.html

Noen smakebiter:

"Glemmer vi at Adolf Hitler levde et eksemplarisk liv som avholdsmann, vegetarianer og var ytterst høflig og respektfull mot kvinner? Den vulgære levemannen Winston Churchill, drakk, tafset på damene og var endog innblandet i en rekke pikante soveromsskandaler?
Hillary Clinton er ikke et internasjonalt feministisk ikon. Spør kvinner fra Malaysia og Indonesia som jobber som fremmedarbeidere i Saudi Arabia - Hillarys nære venner og allierte. Spør dem når de dømmes til å halshogges på nærmeste parkeringsplass basert på påstander om utroskap. Anklageren? Jo-husfrua når hun oppdager at mannen hennes jevnlig voldtok den fattige hushjelpen. Spør de fattige mødrene og døtrene i Yemen som ble utsatt for amerikanske flyangrep i forrige uke: "Vil du bli "grabbed by the pussy" av Trump? Eller vil du bli "blown into peices" av Clinton?
Støtter jeg Trump? Virket det sånn? Da er misforståelsen igjen et faktum. Nei jeg støtter han ikke. Men han er ikke verre enn Hillary Clinton. Tvert imot. Den dama har hatt makt i 8 år snart, og hun har aktivt skapt verdenssamfunnet til en kaotisk krigsarena.
Faktisk vil jeg fraråde alle borgere som bor i Norden til å engasjere seg i USA´s politiske liv på noen som helst annen måte enn å finne ut hvordan vi, på smidig vis, kan bryte alle gamle alliansebånd til det fallende amerikanske imperiet."

God idè :-) Av ei lang rekke mulige sitater velger jeg meg de siste linjene fra Masters Of War, de første sangen som satte meg på sporet av Dylan som 13-14-åring. Denne sitter enda djupere i meg enn Blowin` In The Wind. Verset:

And I hope that you die.
And your deathll come soon. I will follow your casket. In the pale afternoon. And Ill watch as youre lowered. Down to your deathbed. And Ill stand over your grave.
Til Im sure that you`re dead.

Og det blei Bob Dylan! Så moro! Til Unibet-odds på 9 ca 15 minutt før kunngjeringa, han har klatra på denne lista i det siste. Gratulerer til prisvinnaren, til alle Dylan-fans, og det har vært artig å følge med på odds-utviklinga.

Da ble jeg ferdig med Metro 2033 for noen dager siden. Har lest et par bøker i andre sjangere samtidig. Romanen begynte bra, men ble skuffet over siste halvdel. Kommer ikke til å lese oppfølgeren. Gleder meg til neste bok :-) Er glad for å ha funnet denne lesesirkelen, da den får meg til å lese bøker jeg kanskje ikke hadde valgt på egen hånd... Sjangeren er en av mange jeg gleder meg over å lese!

Et lite, men forhåpentligvis tankevekkende sidesprang.

I sommer besøkte jeg Steilneset, Minnested for de trolldomsdømte i Vardø (jeg kommer aldri mer til å ta ordet heks i min munn om disse menneskene). Det var en gripende opplevelse. Minnesmerket fremsto svært enkelt; en lang, smal og mørk korridor og utenfor den en brennende stol. Ingen oppslag, inngangspenger eller, gud forby, salgsboder.

I den mørke korridoren fantes et minne over hver av de 111 kvinnene og 24 mennene som ble dømt for hekseri og brent i Finnmark fra 1600 til 1692. En liten glugge, en naken lyspære og et oppslag. Teksten på oppslaget er en transskripsjon av de gamle rettsdokumentene, utført av historiker Liv Helene Willumsen. Her kunne jeg for eksempel lese at Christen Skredder var anklaget for å ha praktisert trolldom sammen med samen Morten Olsen. Begge var videre anklaget for å kastet en dødelig forbannelse over embetsmannen Hans Olsen Kofoed. Både Christen Skredder og Morten Olsen ble dømt til døden på bålet. Deres eiendeler tilfalt Kongen.
Det samme går igjen i svært mange av rettsdokumentene. Den dømte er gjort til syndebukk for plager, ulykker og død som rammer en annen. Anklagene fremstår nærmest som påskudd. Mange har tilstått – etter å ha blitt torturert i kjelleren i Vardøhus festning.

Hvorfor ble hekseprosessene så omfattende i Finnmark? I kulde og mørke, langt mot nord og «utenfor folkeskikken» er det kanskje ikke så rart at disse tankene fikk spre seg. Her er også hull i fjellet, som skulle være direkte nedganger til helvete. Viktigere er det å se på prosessene som en religionskrig. Kirkens og kristendommens kamp mot den gamle folketroen, som det fantes rikelig av i nord. Prester og embetsmenn mot kvinner og menn som praktiserte gammel folkemedisin, ikke innrettet seg etter kirkens bud, eller var kommet på siden av samfunnet på en eller annen måte.

Vår «inkvisisjon» var virksom snaut hundre år etter at jeg-personen i Renhetens pris utfører sin tjeneste så nidkjært. Marit skriver at hovedhensikten i Spania var å renske ut jøder og muslimer. Det får vi tidlig hint om. Klosterets priorinne selger gavene fra dona Beatrize’s for en slikk og ingenting; «smykker av en så skremmende skjønnhet at enhver kunne se at de ikke var tilvirket av kristen hånd». De hadde noe østerlandsk over seg. Den slu juvelereren «stilte priorinnen overfor valget mellom å bli under den mauriske svøpe eller å skille seg av med smykkene til spottpris».

Jeg vokste opp på en øy på Vestlandet, uten elektrisk strøm og derfor intet TV. Bøker var den hovedsakelige underholdningen, men der var intet bibliotek, og smått med penger for nye bøker. Heldigvis hadde jeg mye eldre søsken fra min fars første ekteskap, og de etterlot seg en hel liten kasse full av bøker før de dro ut i den store verden. Her fant jeg Inger Johanne bøkene, deretter Lucy Maud Montgomery's "Anne fra Birkely" bøkene, og Barbra Ring's "Peik og Fjældmus" samt en del fortællinger. I tillegg til dette var der mange andre bøker "for barn og ungdom", og en av mine favoritter var "Lotte Likeglad", en fortelling fra Nyhavn i København. Siden kom Alexandre Dumas og "De Tre Musketerer", du verden så spennende dette var. Og midt i forsamlingen lå Pierre Gilliard's "13 år ved det Russiske hoff". Noe som ga meg en livslang interesse for Anna Anderson/Franzisca Schanzkowska. Og når barnebøkene var lest, lurte man seg inn i de voksnes hyller og leste "Min kusine Rachel" og "De dødes tjern" med lommelykt under dynen.

Eg har ikkje lest Odyseen på ordentleg, berre i forenkla utgave som barn (kanskje var det til og med berre utdrag?). Men historia i denne boka framstend som ein slags odysse. Skal tru kor mykje som er direkte inspirert av Homer?

I tillegg får eg av og til ei folkeeventyr-kjensle. Askeladden som støyter på gode hjelparar, eller snublar over ting på vegen som han får nytte av seinare. Men så langt er det i allefall inga kongsdatter i sikte ...

Lesehelg!

Der var helgen igjen, og sannelig ligger det litt av en bunke bøker som skriker etter å bli lest her. Ikke bare nærmest velter de ut av for lengst overfylte hyller - de gir meg snev av dårlig samvittighet også . - "Hvor lenge skal vi stå på vent, lissom", uler de i nokså samstemt kor :-D

Først ut er Metro 2033 av russeren Dmitry Glukhovsky. Denne dystopier har fått mye oppmerksomhet internasjonalt og leses for tiden av den dystopiske lesesirkelen her på bokelskere. - Hiv deg med på lesingen om du vil. Vi har en egen tråd om romanen, men det hele er ganske så befriende uforpliktende.

For ikke så lenge siden snublet jeg over en tråd hvis boktips gjorde meg nysgjerrig. Litteraturjournalist Lucy Scoles forteller, i korte trekk, om glemte litterære skatter. - Kanskje noe for de mest nysgjerrige av oss? "Glemte mesterverk" har jo vært i vinden i det siste - jf f. eks. Stoner. Men romanene nevnt i artikkelen tror jeg ikke jeg har vært borti. Jeg lurer veldig på om her er en og annen "skatt" som raskt må inn på leselista mi. Fortell gjerne om du har lest/kjenner til noen av romanene hun nevner i denne artikkelen på bbc.com:

http://www.bbc.com/culture/story/20160718-ten-lost-books-you-should-read-now

Det tegner til å bli en fin helg med passe innslag av uteaktiviteter i godvær, kulturelle aktiviteter og, ikke minst, daffing! Det er ved sistnevnte, viktige, post at litteraturen/lesingen av Metro 2033 kommer inn :-)

Denne helgen slår jeg et slag for latskapen! Den er en genial grobunn for litterær utforskning.

Med dette ønsker jeg alle bokormer og andre en komfortabel og givende helg :-)

Ja her i Nord-vest hadde vi varmen i går,så ikke så lange plaga med andre ord :)
Jeg har finni ei lita perle av ei bok fra Århundres bibliotek som jeg ikke har husket at jeg hadde, nemlig "De fortapte spillemenn" av William Heinesen. Den er god,rett og slett. Koser meg med den så lenge det varer,så finner jeg kanskje noe annet som jeg har glemt.
God sommerhelg,med eller uten bøker.

"Renhet" av Jonathan Franzen er såpass at det kan forsvares å bruke en formiddag på å lese i stedet for å klippe plen eller lage suppe. Jeg har ingen følelse av å lese et mesterverk, figurene er litt for kyniske eller grunne til det. Eller er det heller tvertimot. Vet ikke ennå. I går ble jeg ferdig med et av leseprosjektene i sommer: "Svart jord" av Timothy Snyder. Da blir den snakkende middelklassens utfordringer ganske små. "Svart jord" tar for seg Holocaust i Øst-Europa, og går inn i hvordan det kunne skje. Frantzen starter der, han også, i Øst-Tyskland. Like før Glasnost. Det kan hende at jeg spinner videre på den koblingen. God leseferie.

Lesehelg og høysommer! Varmen ligger klamt over oss her jeg bor på Østlandet. Skulle tro at giddesløsheten som kommer over en når det er så varmt fører til stillesittende lesing. Men den siste uka har ikke leselysten vært for stor. Jeg leser dog en lettlest krim: The Good Life av den britiske krimdronningen Martina Cole og har nok lektyre der for kommende uke. Forresten leser jeg innimellom en del i The New York Times også - har abonnement på Kindle. For øvrig er sommernettene stemningsfulle, og det er godt å sitte ute om kvelden når dagen er så het. Blir kanskje frem med stearinlys og bok på terrassen i kveld.

I dag er det 22. juli - en viktig merkedag hvor vi minnes ofrene for tragedien som rammet for 5 år siden.

Ønsker alle bokelskere en fin sommerhelg. Nyt livet og litteraturen!

1984 er både tynn og nokså lettlest, så den kan neppe stemples som "overkill" :-). Tolkningene av boka er viktig for forståelsen, så det kan være greit å lese litt om boka på nettet for å få mer ut av den. Klassikeren som har overrasket meg mest med sin enkelhet er Machiavellis "Fyrsten". Den var ikke akkurat det jeg hadde sett for meg.

Prosessen av Kafka kan også være spennende å starte med - men den gir deg mer å bryne deg på.

En real utfordring vil være Brødrene Karamasov, som ikke så rent få anser som tidenes beste bok.

Du har utgitt din første bok - og er invitert til din første "reading" ...........
What to do when no one shows up to your reading.

Etter å ha lest denne artikkelen skal jeg alltid lytte til nye forfattere som presenterer sine bøker i mitt nærvær. Kors på halsen!

Denne boka er det noe med. Den er forfatterens hovedverk, og er på mange lister over siste tiårs beste bøker – og hvorfor det?
Jeg synes den begynte veldig bra. Handlingen er lagt til Torshavn på Færøyene, og skildrer klokker og vindharpebygger Kornelius Isaksen, og hans tre sønner Moritz, Lille-Kornelius og Sirius. Boka sies å være komponert som et musikkverk, med fire satser,(uten at jeg skjønte så mye av det). Viktige hendelser er guttenes bryllup, og til hvert bryllup skjer det gjerne noe dramatisk.

Den hadde fine skildringer av et lite lokalsamfunn, med masse personligheter, som ikke har noe annet valg enn å leve sammen med hverandre – sånn som det ofte er på små steder. Levesettet til disse utsvevende kunstnerne passet ikke inn i det nøysomme lille samfunnet – på en måte. Og det er jo bare en måte til å få dem til å passe inn på, og det er å vekke bygdedyret. Her representert gjennom særlig avholdsbevegelsen. Bygdedyret og boka fikk med seg alt som skjedde, og det ble for meg svakheten i boka. Den tok for seg for mange skjebner og navn gjennom et forholdsvis langt tidsperspektiv til at jeg klarte å følge med alle disse navnene og skjebnene. Noen navn kom og gikk, noen viktigere for boka enn andre, og det var litt vanskelig å vite hvem jeg skulle feste meg ved. Angret på at jeg ikke, som jeg ofte gjør med krim, tegner en liten sosiometris for å holde rede på persongalleriet i forhold til hverandre, tid og sted. Og det viste seg også å være en kriminalsak også i boka, så sånn sett var den nok grensesprengende i sin tid.
Men når det negative er sagt, så må jeg også passe på å si at den fulgte den hovedpersonene veldig godt, og det var mange underfundigheter og humring underveis, men den hadde en svak periode fra midten og utover, men tok seg opp mot slutten.

Den episke fortellingen om den finske fortsettelseskrigen fra sommer 1941 til høsten 1944. Vi følger et kompani gjennom de finske skogene der de gjenerobrer landområder tapt under vinterkrigen, men også videre inn på sovjetisk territorium i forsøket på å oppnå et Stor-Finland.
Tapene er enorme, og leseren får et innblikk i den brutale hverdagen i skyttergravene. De unge soldatene er stort sett unge menn fra bondeslekt som møter sitt endelikt der de nærmest blir oppslukt av skogslandskapet og faller i kamp mot en mye mektigere fiende. Til tross for den grenseløse tragedien og håpløsheten greier soldatene på ufattelig vis å opprettholde livsmotet. Møtet mellom mennenes enkle, men likevel essensielle livsanskuelse og krigens nådeløse logikk får denne leseren til å bli berørt av romanen. Våre nordiske naboer har en langt mer blodig og brutal historie enn vår egen. Linnas Ukjent soldat er et testament på dette.