Derfor skal dere ikke legge dere til noen bestemt måte, for Gud er ikke på noen måte, hverken den ene eller den andre. De som tar Gud på en slik måte, gjør ham derfor urett. De tar måten, men ikke Gud. Behold derfor dette ordet: at dere bare har Gud for øye og søker ham.
Gud er den ytterste Sannheten og Rettferdigheten, samtidig som han er den ytterste Barmhjertigheten.
Jeg innrømmer at jeg sleit litt - ganske lenge faktisk - med å komme meg gjennom denne boka. Ikke fordi den er dårlig skrevet, tvert imot. Tom Holland er enormt kunnskapsrik og har forsket mye på historiske hendelser, og da særlig den romerske.
Og her starter han med romerne. For det var romerne som var herskerne den gangen alt starta. Historien om islams fødsel kan ikke fortelles uten å ta med forhistorien, at romerne hersket lenge i Midtøsten.
Kildene om islams fødsel er tvetydige og komplekse, fordi det finnes så lite - nærmest ingenting - av samtidige nedtegnelser om den personen som skal ha starta religionen islam, nemlig profeten Muhammed.
Han blir ikke nevnt før mange år etterpå, i skrifter og hadither, lover og regler, skrevet av mennesker som ikke levde samtidig med ham.
Det er til og med tvil om hvor Muhammed levde, for Mekka er ikke nevnt med et ord i de skriftene. Levde han i Syria, - eller deromkring?
Så det handler om Romerrikets og Perserrikets herskere, deres mektige politiske og krigerske kamp om verdensherredømme - og deres fall, og det handler om alle mektige religionsstifteres kamp om å ha den rette guden på sin side i den samme kampen.
Det var et voldsomt sammensurium av mange guder i Midtøsten som til slutt ble til bare en gud (særlig araberne kunne finne på å ha guder og hellige steder overalt i ørkenen, som gjerne ble forkastet til fordel for nye guder og steder etter hvert som de fant det for godt).
Kampen om å ha den ene "rette guden" på sin side handlet også om kamp mellom folkegrupper, klaner og stammer.
Ingen tvil om at islam ble inspirert av og vokste ut av de tidligere abrahamittiske religionene, jødedommen og kristendommen, da araberne begynte å legge under seg nye landområder og andre folkegrupper etter Romerrikets og Perserrikets fall.
En svært interessant bok, men ikke svært lettlest for en som ikke er dypt inne i alle de historiske, detaljerte hendelsene og de historiske personene fra før.
Tom Holland har gjort en grundig jobb, og jeg kan godt anbefale boka til de som er interessert i å vite mer om denne forhistorien til framveksten av islam.
Men det som ble gjort for å forløse mennesker gjennom Kristi død, ble på en måte også gjort for englene. Fiendskapet synden hadde skapt mellom mennesker og de hellige engler, er tatt bort og felleskapet gjenopprettet. Ved menneskenes forløsning er skaden som skjedde ved englenes fall, blitt legt.
Hva er vel det vi kaller ondt, uten fravær av det gode?
Derfor finnes det ikke kjærlighet uten håp eller håp uten kjærlighet, ei heller noen av dem uten tro.
Elsk hverandre, men gjør ikke kjærligheten til en lenke:
La den være et bevegelig hav mellom deres sjelers kyster.
Vi sier at vi har venner i bøker, samtalepartnere som vi vender tilbake til, og mest sannsynlig er det slik.
Ei fantastisk, ellevill og på mange måtar vågal reise. Ei framifrå skildring av folk og nasjonar langs Russlands grense. Boka er ein draum å lesa. Ein får ta del i inntrykk frå møte med einskild menneske og samstundes får ein ei kunnskapsrik og opplysande skildring av dei ulike landa i ein geografisk, historisk og politisk kontekst.
Veldig interessant biografi om ei bemerkelsesverdig og stridbar dame. Litt vel detaljert til tider, men det er såpass mykje norsk historie og kulturhistorie at det er verdt lesinga. Og mykje nytt for meg: Marta Steinsvik var den første som omsette fleire sentrale verk til landsmål og ho var ein sers aktiv, omdiskutert og kjent debattant i og også utanfor Norge. Ho engasjerte seg m.a i overgrep mot psykatriske pasientar og i landssvikoppgjeret der ho i ettertid har fått rett i at det foregjekk omfattande mishandling og valdtektar av landssvikdømte i norske fengslar.
Men den ytre stillheten er en forutsetning for den indre. Man må aktivt skape lommer i tiden, åpne luker i den stadig brusende hverdagen, inn mot en annen tid, den evige.
Et barn leker i solen og sørger ikke over at sommeren snart er over.
God roman som hgger på historiske hendelser. Jeg har lest C.J. Sansoms bøker om Master Shardlake og Rory Clements bøker om John Shakespeare. Handlingene i alle disse bøkene foregår på 1500-tallet, og mange av de historiske personene går igjen hos de ulke forfatterne. Jeg synes det er interessant å få hendelsene eskrevet fra ulike perspektiv.
"Lupinella" var i tillegg til "Da snøen kom" blant de aller første bøkene jeg leste selv. Lesverdige begge to.
Sånn er det noen ganger (...). Når andre tvinger sin verden på meg, mens jeg har lyst til å tenke på helt andre ting.
Vi kan ikke dele inn mennesker i psykisk syke og psykisk friske. Det finnes et hav av nyanser.
I ungdommen hadde Lewis blitt en overbevist ateist, og det var fra dette utgangspunktet han gradvis nærmet seg den kristne tro. Skjønt - «nærmet seg» er ikke det mest treffende utrykket, i hvert fall ikke slik Lewis selv så det. Han hevder at hans tilnærming til kristen gudstro snarere skjedde motvillig og under stor indre motstand. Selve omvendelsen skildrer han som en kapitulasjon. I selvbiografien Tatt av gleden sier han det slik: «Du må prøve å se meg for deg, alene i dette rommet på Magdalen College, der jeg natt etter natt følte...at han kom uavvendelig nærmere, han som jeg så inderlig ønsket ikke å møte. Det som jeg hadde hatt så stor angst for, hadde til slutt rammet meg. I sommersemesteret i 1929 kapitulerte jeg og innrømmet at Gud var Gud. Jeg knelte og bad - antakelig, den natten, den mest oppgitte og motvillige konvertitt i hele England.»
Som Augustin sier et sted: «Gud ønsker å gi oss noe, men kan ikke, for vi har hendene fulle - det er ikke plass til det han har å gi.» Eller som en venn av meg sier: «Vi har samme forhold til Gud som en pilot har til fallskjermen sin. Den er der for nødsituasjoner, men han håper at han aldri kommer til å få bruk for den.»
Den som er lykkelig kan aldri stå for tidlig opp.
Camilla Collett
Med denne essaysamlingen vil jeg gjerne åpne døren på gløtt inn i Bachs veldige åndelige univers. Det finnes mange grunner for å gjøre dette. I vår samtid er mange lei av ord, av informasjon som de ikke har bedt om å få. Øyeblikkene der tiden står stille blir stadig færre. Det virker som om alle livets mellomrom er fylt igjen, og jaget er påtakelig - for ikke å snakke om det mye omtalte stresset. I tillegg til dette kommer en forhåndsprogrammert forenkling. Den opparbeidede redselen for flertydighet gjør at suget etter de alt for forenklede svarene blir tydelig. Mange forsøker å få motsetninger til å stemme overens, heller enn å identifisere ulikheter. Det fortrengte behovet for dypt alvor fører til noe man kan kalle det ytres tyranni. Kanskje kan musikken, den litt krevende og åndelige musikken utgjøre en motvekt.