Bokelskere.no

Vi kom fra Jorden, Doris' land,
en perle i vårt solsystem,
det ene sted hvor Livet har fått
et land av melk og honning.
Beskriv de landskap man der fant,
og dagene som grydde.
Beskriv det mennesket som galant
sitt opphavs likdrakt sydde,
til Gud og Satan hand i hand
i et forgiftet øde land
løp vekk fra noe verre
fra mennesket: askens herre.

Solnedgangen, våren, havets blåfarge, nattehimmelens stjerner, alt dette som vi sier er fengslende, har bare sin magiske kraft når det kretser om kvinnen ... For den virkelige, ekte, eneste Skjønnheten, ledestjernens skjønnhet, det er kvinnen. Det andre, alt det andre, er bare sjarmens tilleggsutstyr.

Det finnes dager årstidene ikke ville vedkjenne seg. Skjebnen holder seg på avstand fra dem, og djevlene også. Skytshelgenene er midlertidig bortreist, og mennesker som er overlatt til seg selv, går til grunne. Den torsdagen var en slik dag. Far hadde følt det med èn gang. Fra morgengry av, kunne man lese det i ansiktet hans. Jeg kommer aldri til å glemme det. Det var en uskjønn dag, ynkverdig og voldsom, som jamret hele tiden med regn og tordenskurer som var en dommedag verdig. Himmelen var i svart humør og var i villrede om hvordan den skulle klare seg, de kobberfargede skyene var like truende som fryktelige temperamentsutbrudd.
- Du kan ikke gå ut i slikt vær, sa mor.

Hatet er en etsende gift: Det fortærer innvollene dine, okkuperer tankene og besetter deg som en djinn.

Ta deg sammen, min venn. Det finnes bare èn gud her i denne verden, og det er deg selv. Hvis verden ikke passer deg, så finn opp en annen, og la ingen sorg trekke deg ned fra skyen din. Livet smiler alltid til den som kan svare med samme mynt.

Selv om det går til helvete, og alt er mørkt, så fortsetter livet. Livet er alltid grådig på mer liv. Hvis ikke menneskene hadde vært overmodige optimister, så hadde det gått under for lenge siden.

Nå vet han hva religion er.
Religion er en dans.
Hvis man først faller ut av rytmen, ser det hele latterlig ut. En dans hvor kun den som danser, hører musikken.

Stjernehimmelens evige mysterium
og den celeste mekanikkens under
er lov, men ikke evangelium.
Barmhjertigheten gror på livets grunner.

Det demrer for oss at villfarelsen
er enda større enn vi trodde først,
at kunnskap er en blå naivitet
som fra en tilmålt mengde holdninger
har fått ideen at Gåten har struktur.
Det demrer nå at det vi kaller rom
og glassklarhet rundt Aniaras skrog
er ånd, evig og ubegripelig
at vi har tapt oss selv i åndens hav.

Vi ofrer sjelden noen tanker på
vårt store stolte underverk til båt,
og bare under gravferdstaler slår
det oss med ett at verden her er vår,
og mange svarte tanker flakser da
I hvelvene til dette stengte rom
som fylt av gjenlyd fra sitt eget liv
flyr frem i rommet så ufattelig stumt.
Da haster vi til mimaen for å få
den trøst som vi kan se, men ikke nå.

Jesus er imidlertid ikke Guds sønn - teksten slår lakonisk fast: "Det er ikke Guds vis å legge seg til barn" [sure 19,35]. Korsfestelsen benektes også, og det berømte verset lyder: "Men de drepte ham ikke, men det fortonet seg slik for dem" [sure 4,157]. Ifølge teksten døde Jesus ikke, men ble hentet direkte opp til himmelen.
Til forskjell fra Muhammad utførte Jesus mange mirakler: Som barn blåste han liv i leirfugler, han oppvekket døde, og da disiplene ba om et under, lot han nedsende et "dekket bord fra himmelen" - kanskje et bilde på de kristnes hellige måltid: "Vi ønsker å spise av det, at våre hjerter må finne ro." [sure 5,113]. Hadith-tekstene vet å fortelle at Jesus skal vende tilbake i de siste tider for å tilintetgjøre Antikrist.

Det kan være et selsomt ondt uttrykk i kamelens blikk. En kamel ble en dag drevet til å reise seg halvlastet og ble atter drevet til å legge seg igjen. Den gjorde det, men med en mine som om den svor hevn. Den hadde svære gule kinntenner som den viste frem og dens mørke øyne ble hårde, rasende. Så fikk den et slag over snuten og den lukket sine øyne til. Men da jeg iakttok den så jeg at den åpnet øynene noe og voktet på sin plageånd med et snedt blikk.

In the corrupted currents of this world
Offence's gilded hand may shove by justice,
And oft 'tis seen the wicked prize itself
Buys out the law.

This above all: to thine own self be true,
And it must follow, as the nigth the day,
Thou canst not then be false to any man.

Støvlene mine var mørke av dogg.
Og lyngklokkene jeg så langs stien
sang stilt inni tankene.

Vinden stilner,
de svaie åkrene ranker seg og stanser,
blomstene løfter blikket.

Det er som om all naturen står
med ansiktet vendt oppover
I den pustløse skumringen.

During the frightening years of the Yezhov terror, I
spent seventeen months waiting in prison queues in
Leningrad. One day, somehow, someone 'picked me out'.
On that occasion there was a woman standing behind me,
her lips blue with cold, who, of course, had never in
her life heard my name. Jolted out of the torpor
characteristic of all of us, she said into my ear
(everyone whispered there) - 'Could one ever describe
this?' And I answered - 'I can.' It was then that
something like a smile slid across what had previously
been just a face.

(Requiem)

I Taught Myself to Live Simply

I taught myself to live simply and wisely,
to look at the sky and to pray to God,
and to wander long before evening
to tire my superfluous worries.
When the burdocks rustle in the ravine
and the yellow-red rowanberry cluster droops
I compose happy verses
about life's decay, decay and beauty.
I come back. The fluffy cat
licks my palm, purrs so sweetly
and the fire flares bright
on the saw-mill turret by the lake.
Only the cry of a stork landing on the roof
occasionally breaks the silence.
If you knock on my door
I may not even hear.

Alle kvinner i Irak måtte kjempe for alt mulig, uavhengig av hvilken religion de hadde. Mulighet til å bli valgt inn i parlamentet, mulighet til å bestemme over egen kropp, mulighet til å ta en stilling ved universiteter - alt dette var et resultat av lange kamper. Menn satt gladelig med makten, så sterke kvinner måtte ta makten fra dem. Selv det at Adkee hadde insistert på å kjøre traktoren vår, var en måte å utfordre mennene på og uttrykke at vi var like.