Bokelskere.no

Om irsk litteratur, og om "Wuthering Heights" (Hans Erik Aarseth om narratologiske aspekter ved "Wuthering Heights"). Og om verdien av litteratur i språkundervisninga. Pluss min eigen artikkel om Shakespeares "King Lear": "From King to Man: Social Aspects of Shakespeare's 'King Lear'". Med skrivemaskin.

.... Og da kan jeg bare komme med min vanlige Paasilinna-kommentar (kan ikke dy meg...): prøv den på svensk! Jeg har nemlig lest denne på svensk, og syntes den var kjempemorsom. (Og jeg sjekket den norske utgaven da jeg senere ville gi den bort i julegave - men syntes den svenske var best, så det ble den som havnet under juletreet. Og den slo an hos mottageren også!) "Livet er kort, Rytkönen lång" er den svenske tittelen...

Den tidligere landmåleren Taavetti Rytkönen aner ikke hvem han er, hvor han bor eller hvorfor han har en hel masse penger på seg. Hadde det ikke vært for at drosjesjåføren Seppo Sorjonen hadde forbarmet seg over ham, er det ikke godt å si hva som kunne skjedd med ham.

Seppo vil mer enn gjerne kjøre den gamle mannen rundt, særlig når han skjønner at gamlingen har penger å betale med. De kjører og de kjører, og etter hvert husker Rytkönen mer og mer, bl.a. hva han heter.

De utroligste situasjoner oppstår, og mengder med alkohol er selvsagt inne i bildet. Det blir også mer og mer åpenbart at Rytkönen er dement, og at han ikke klarer seg alene. Det oppstår et varmt vennskap mellom ham og Seppo, som er temmelig desillusjonert selv. Men ble det morsomt? Vel ... Jeg er en ihuga Paasilinna-fan, men denne boka fenget dessverre ikke. Jeg opplevde ikke at den hadde det viddet som Paasilinnas bøker ellers er så full av. Hvor du blir nesten til randen oppgitt av fortvilelse på hovedpersonenes vegne og samtidig ler deg fillete ... Dette manglet i denne boka, som jeg rett og slett ikke syntes hadde den nerven som jeg ellers forbinder med denne forfatteren.

Det blir bare terningkast tre fra meg denne gangen.

I bok nr. 1 fikk vi vite at David hadde mistet hukommelsen og hadde satt inn en annonse i avisen der han oppfordret venner og kjente til å skrive brev til ham for å hjelpe ham med å friske opp minnene. I den boka ble vi kjent med Davids barndomsvenn Jon, ungdomskjæresten Silje og stefaren og presten Arvid.

I bok nr. 2 er det barndomsvennene Ole og Tom Roger som forteller. Dessuten treffer vi Paula som bor på gamlehjem, og som fortrinnsvis kjente Davids mor Berit. Hun har fått en annen til å skrive for seg.

Ole er en mann som først og fremst prøver å gjøre alt riktig. Så opptatt er han av å gjøre alt riktig at han faktisk har glemt hva han selv ønsker. Og når hans egne ønsker og behov faktisk truer med å komme opp til overflaten, gjør han alt det som står i hans makt for å undertrykke og skjule dette. Etter at han giftet seg med Helen, som har tenåringssønnen Jørgen fra før av, og som han har rukket å få et barn med, kommer han for alvor i skvis mellom henne og sin egen mor. De to kvinnene som han er mest glad i i hele verden, hater nemlig hverandre. Ole forstår heller ikke hvorfor ikke hans egen snillhet og godhet kan møtes med nettopp snillhet og godhet ... Det er imidlertid det stikk motsatte som skjer. Og hva gjør han når mamma forsøker å rydde opp i livet hans? Klarer han å manne seg opp til å si stopp? Moren som hele tiden hevder å ville det beste for ham, men som helt klart har sine egne agendaer ...

Tom Roger er av taterslekt, og har vokst opp i en familie så destruktiv at det ikke er til å undres over hvorfor han har blitt som han har blitt. I likhet med de øvrige slektningene har han aldri fått noe som helst ut av livet sitt. Han er småkriminell, har vel aldri hatt en skikkelig jobb, lever på sosialhjelp og har en selvtillit som er helt under pari, selv om akkurat det er det siste han vil innrømme. Tom Roger tåler ikke å bli ydmyket eller dårlig behandlet, og det skal heller ikke så mye til før han føler seg tråkket på. Han har et farlig sinne i seg som gjør at han er voldelig mot sine kjærester. Han slår, og han slår hardt. Fortvilelsen over at han ikke klarer å kontrollere sinnet sitt - noe som faktisk er oppriktig ment, dog etterpå ... - gjør at kvinnene i hans liv ser den lille gutten i ham og ønsker å redde ham. Så er spørsmålet om det er dette han vil? Å bli reddet altså ...

Paula er pleietrengende og blir stadig oppsøkt av sønnen som er ute etter pengene hennes. Hun misliker dette sterkt, men klarer samtidig ikke å sette seg i mot ham. Paula sliter nemlig med mye dårlig samvittighet overfor sønnen, og føler skyld fordi hun har gjort ham til den han er blitt.

Både Ole, Tom Roger og Paula har nytt å fortelle om David, som sirkles mer og mer inn. Puslespillet er snart ferdig lagt, og nettet snøres inn. Hvem er David når det kommer til stykket? Er han en kyniker som har utnyttet vennene sine med et påstått hukommelsestap, eller er det reelt at han har mistet hukommelsen? Avsløringene fra Paula setter for øvrig Davids lengsel etter å få vite om sitt opphav - dvs. fortrinnsvis sin ukjente far - i et helt annet lys.

Jeg likte den første boka svært godt, og ga den seks på terningen. "Innsirkling 2" burde ha fått terningkast åtte! Noe av det som fascinerte meg veldig denne gangen, er at Tiller borrer enda mer ned i personenes psyke. Jeg ble dypt fortvilet over ikke å få vite mer om spesielt Ole og Tom Roger, og jeg håper inderlig at jeg får svar på hvordan det egentlig gikk med dem når bok nr. 3 kommer. Jeg tror faktisk jeg er mer opptatt av dette enn av David, selv om han hele tiden er den ikke tilstedeværende hovedpersonen i begge bøkene som så langt har kommet ut. Tiller er en mester i å skildre sosiale motsetninger i et klassesamfunn, samt skildre hvordan menneskers liv påvirkes av skyldfølelse og opplevd krenkelse.

Davids mor Berit giftet seg over sin stand da hun inngikk ekteskap med presten Arvid, og for dette får hun gjennomgå i form av stygge bakvaskelser blant sine egne. Medlemmene av det lavere sosiale lag holder hverandre nede, og ingen forlater denne sosiale klassen uten svært store omkostninger og nærmest total sosial utstøtelse. All sosial klatring tolkes som et forsøk på å være finere enn det man egentlig er. Man prøver nemlig ikke å være finere enn dem man vokste opp med, uten at dette blir latterliggjort og mistenkeliggjort av dem som kanskje burde vært glad for at det gikk en vel her i livet. Så oppstår det store eksistensielle spørsmålet om hvem som sitter med fasiten på andre mennesker. Hvem er vi når det kommer til stykket? Den vi selv oppfatter oss som, eller den andre oppfatter oss som? I en verden der nær sagt alle har sine egne agendaer, finnes det ikke et enkelt svar på dette. Og det er nettopp her Tiller er mesterlig! For han tar disse problemstillingene så til de grader på kornet.

Avslutningsvis må jeg fremheve de språklige kvalitetene ved boka. Jeg tør påstå at det ikke er mange av Tillers format i samtidslitteraturen i dag. Antakelig er det bare Knausgård som når opp på dette nivået blant de nålevende norske forfatterne. Her strøs det ikke ut blødmer eller klisjeer. Alt er fullendt og perfekt!

Kjære medbokelskere! Jeg må innrømme, motivet for å dele denne traileren er å ha noen å gråte, skratte og kjefte sammen med, ja, et muntert klagekollegium. Jeg anbefaler også de som ikke har lest boken å se traileren, da den er et glimrende eksempel på hvor langt en moderne adapsjon kan gå, hvor dypt man kan synke, for å tjene penger eller hva nå agendaen måtte være –– på litteraturens bekostning. Nåvel, den taler for seg selv, tror jeg.

Traileren for den nye Moby Dick-filmatiseringen (forøvrig ingen spoilere)

Regner med å komme opp i rundt 300 bøker i år hvor 80% er lydbøker. Hvis jeg skulle ha kjøpt disse hadde det ikke bare vært plassmangel som ville ha vært et problem men også økonomien. Regner med at jeg hadde vært nødt ut med rundt 80-90 tusen hvis jeg skulle ha kjøpt dem :-)

Det er ikke så ofte jeg får meg en skikkelig latter når jeg leser en bok, for det meste småhumrer jeg bare. Boka som virkelig fikk meg til å sette opp latterdøra, er Erlend Loes Naiv.Super. Jeg leste den i rett alder, da jeg var livstrett student, og humoren var midt i blinken for et infantilt medlem av ironigenerasjonen. Husker at jeg lå og vred med i latterkrampe da jeg leste om søket i New Yorks bibliotek. Innser at jeg neppe ville ledd like mye i dag; boka er ikke engang min favoritt blant Loes bøker, men den bringer meg fremdeles gode minner om selve leseopplevelsen.

En av de bøkene som har rørt meg mest er nok Tarjei Vesaas’ Is-slottet. Historien om Siss og Unn, deres vennskap og tragedien som skjer, gikk skikkelig inn på meg. Jeg leste den første gang da jeg var i tenårene, og det at jeg var ganske nær i alder med hovedpersonene gjorde nok sitt til at jeg ble så grepet. Man er så usikker på det meste i den alderen og dette fikk meg til å føle nært slektskap med karakterene, spesielt Siss som må være igjen alene og kjempe mot sorgen og alt annet som forvirrer og skremmer henne. Dette er nok en bok jeg kommer til å lese mange flere ganger gjennom livet.

Mrs. Dalloway av Virginia Woolf fikk meg virkelig til å tenke. Boka provoserte meg utrolig mye; så fælt at kvinner måtte undertrykke sine følelser og hele tiden føye seg. Det viktigste var å holde fasaden, gjerne på bekostning av et lykkelig liv. Jeg bestemte meg der og da for at jeg aldri skulle gå på akkord med meg selv og mine følelser..

En ung mann er innlagt på psykiatrisk. Han har begått handlinger han ikke helt har skjønt alvoret av, og som ledd i behandlingen blir han bedt om å skrive om sitt eget liv.

Mannen er yngste barn i en søskenflokk på to. Eldstebroren har for lengst tatt avstand fra barndomshjemmet og kom seg velberget videre i livet, mens dette altså ikke er tilfelle for yngstemann.

Gjennom tilbakeblikk i livet hans får vi kjennskap til en svært dysfunksjonell familie med en far som drakk og en mor som stort sett trøstespiste. Ingen av dem hadde et sosialt nettverk og de var ikke i stand til å ivareta foreldrerollen på en tilfredsstillende måte. I stedet ble barna vitne til hvordan foreldrene rev og slet hverandre i stykker med krangling, gjensidige krenkelser og hat. Når det ikke lenger er noen grense for hva man tillater seg å si og gjøre overfor de andre familiemedlemmene, blir det stygt. Svært stygt. Foreldrene var kort og godt tapere.

Dette er en studie i hvordan og hvorfor enkelte mennesker kan ende opp med å gjøre de mest ufølsomme ting mot andre, uten at de er i stand til å ta inn over seg hva de egentlig har gjort galt. Jeg fikk selvfølgelig medynk med hovedpersonen, som har vært utsatt for omsorgssvikt i en så alvorlig grad at det nesten ikke er mulig å komme helskinnet gjennom dette. Det hele er en vond historie.

Carl Frode Tiller debuterte med denne boka, og det er intet mindre enn imponerende! Jeg har flere steder sett at han sammenlignes med Jon Fosse. Selv har jeg kun lest "Andvake" av Fosse, men jeg kjenner igjen den noe repeterende og manende fortellerstilen. I "Skråninga" drives handlingen frem gjennom gradvise avsløringer, og dette gjør at man hele tiden ønsker å få vite mer. Det forhold at Tiller har valgt å skrive bøkene sine på nynorsk, til tross for at dette ikke er hans hovedmål, undret meg før jeg hadde lest noen av bøkene hans. Men nettopp nynorsken gjør bøkene hans nesten poetiske. Hvis jeg likevel skal fremheve noe som jeg opplevde som negativt, må det være den gjentatte bruken av ordet "freiste" (betyr prøve). Her synes jeg at forfatteren godt kunne ha tatt i bruk flere synonymer. Ellers opplever jeg Tiller som en mester i å beskrive motsetninger mellom mennesker! Jeg er antakelig litt preget av at jeg for tiden også leser "Innsirkling I", hvor jeg opplever at språket er enda mer stilsikkert og hvor Tiller virkelig fremstår som en mester i å fange inn stemninger og nyanser i mellommenneskelige relasjoner. For øvrig skjønte jeg ikke hvorfor Tiller aldri ga noen av personene i "Skråninga" navn. Jeg ble litt lei av å forholde meg til at brødrene ble kalt "yngstesonen" og "eldstesonen", bare for å nevne et par eksempler. Tiller kunne med fordel ha gitt dem navn.

Lasse Kolsrud leste boka fantastisk! Hovedpersonen er tidvis temmelig foraktfull overfor omverdenen, og kynisme kombinert med sårbarhet trenger seg frem. Dette formidler Kolsrud med en flott innlevelse!

Etter å ha tenkt meg grundig om, ender jeg med å gi denne boka terningkast fem. Jeg vedder for øvrig på at Tiller en dag kommer til å få Nordisk råds litteraturpris!

Eg tenkte på Paris frå Illiaden då eg las. Ein vakker og naiv unggut, men elles har dei vel ikkje så mye felles. Fekk ikkje fløytepusen Orlando Bloom frå Troy ut av hovudet då eg las om vår Paris og eg er redd det farga tolkinga mi (eg har meir sansen for Eric Bana :)). Men eg ser ikkje bort frå at det er ein samanheng her med det Anja skriv under her. Kanskje har planta Truelove fått namnet sitt frå den antikke Paris til å begynne med?

Nei, vi får vel ikkje vite alderen til Romeo.. Kanskje er han litt eldre enn Juliet, men etter oppførsla hans å rekne kan han ikkje vere så mykje gamlare, eller?

Er einig i at Benvolio er meir reflektert enn dei fleste andre i stykket. Hans rolle er ikkje stor, men han kjem med fleire intelligente og frampeikande kommentarar.

Det er vanskeleg å seie kvifor Capulet godtek at Romeo og vennane hans er tilstades på festen. Mi tolking er at han er i så godt humør at det slett ikkje gjer noko. I tillegg er han vaksnare enn hovudkarakterane; truleg tek ungdommane feida meir alvorleg enn kva foreldra deira gjer…

Eg sjekka litt på nett, og dette fann eg ut om Paris:

Paris quadrifolia is an herb ubiquitous to England and much of Europe. Its common names include Truelove and True Lover's Knot due to its intricate growth patterns. During Shakespeare's time, Truelove was a common poetic conceit for true love [1]. The Count Paris' name cannot be a coincidence. Shakespeare chose the scientific name of the Truelove to indicate that this man is Juliet's true love. His death at the hands of the impetuous Romeo is but one more tragedy in this tale. (http://en.wikipedia.org/wiki/Count_Paris)

Ups; eg sjekka ikkje om linken var av god kvalitet, sidan eg har dvd’en til disposisjon. Eg synst Zeffirellis film er ganske søt, eg. Kommentarane såg eg slett ikkje på; godt at du let deg more ;)