Bokelskere.no

Jeg er nå av den mening at man ikke på forhånd kan bestemme seg om man liker en bok eller ikke. Det går jo an å låne den på bibioteket for å kikke litt i uansett. Jeg hadde vel heller ikke i utgangspunktet tenkt å lese dem, men har nå lånt Min Kamp 1; litt greit å vite hva man evt kan diskutere med andre:-).

(Og av samme grunn har jeg sett EN episode av Hotell Cæsar, EN episode av Big Brother i sin tid. Nå er jeg fullt ut i stand til å uttale meg om disse programmene! (og slipper å se EN eneste episode av tilsvarende programmer...:-)

La meg fortelle hva jeg opplever når jeg leser en (god) roman. Jeg opplever andre mennesker og deres måte å tenke på. Jeg opplever natur og stemninger gjennom andres øyne. Jeg lærer menneskers reaksjonsmønstre bedre å kjenne, noe som jeg tror jeg kan få nytte av senere i livet. Jeg får servert en god historie som fortelles på en slik måte at jeg ler, smiler, blir trist, spent, opphisset. Gjennom de reaksjonene jeg har når jeg leser, lærer jeg også meg selv bedre å kjenne. Dette er noe av det "finne-på-bøker" gir meg. Det er egentlig det samme som skjer når vi leser som barn. Hadde det ikke vært fint om din glede over barnebøker, som til og med følger deg videre slik at du husker dem også i voksen alder, kunne gjentas, slik at du kunne bli utfordret følelsesmessig og intellektuelt av god litteratur også i dag?

Utsagnet "Leser ikke romaner" opplever jeg som en innsnevring av opplevelsesverdenen på sin egen bekostning. Den bunner i en holdning som minner meg om min mor på 86 som ikke vil høre på Beatles fordi hun har bestemt seg for ikke å like det eller en venninne av meg som ikke vil gå på kunstutstillinger fordi hun ikke liker kunst, eller min onkel som aldri vil smake noe nytt, selv om jeg er ganske god til å lage mat. Det er da jeg lurer på: Hva er poenget med å frarøve seg selv gode opplevelser?

Jeg er litt usikker på om du her kun provoserer, da du vet at du er på en nettside der 99 % av deltagerne er svært glade i å lese skjønnlitteratur. Det er noe med tonen i kommentaren din som signaliserer at du bare er ute etter å skape diskusjon for diskusjonens skyld.

Hvis du derimot virkelig mener at livet kun stimuleres av matnyttige ingredienser, så er svaret på spørsmålet ditt: Nei "Mysterier" kan ikke fortelle deg mye om hvordand du skal bli mett. Nå er jeg av den oppfatningen at livet består av vesentlig mye mer enn det som kan stimuleres ved matnyttige ingredienser. Hvis du er åpen for slike tanker, vil du kunne finne mye godt stoff i skjønnlitteraturen.

Hamsun er for meg først og fremst en god forteller. Noen av oss liker gode fortellinger. Dersom de samtidig kan vise oss hvordan andre mennesker tenker, tror jeg det også kan være med på å skape økt toleranse. Dersom fortellingene også forteller noe om livet, om ting mange tenker på, at det skapes en slags gjenklang hos leseren, ja så mener jeg også det har en stor verdi. Selv om man ikke nødvendigvis blir mett av det. :)

Jeg kunne også godt tenkt meg å møte Jarle Klepp! Og oljeungen! :-) Da skulle jeg fått med meg en gjeng, også skulle vi stått og peket og ropt "HA-HA", sånn som han drittungen i The Simpsons.

Jeg har lyst å treffe Stieg Larssons Lisbeth Salander. Snakke med henne, være i nærheten av henne, observere henne, og kanskje følge henne over en tidsperiode. Hun fascinerer meg på mange måter og jeg kunne ønske jeg forstod mer av henne. Det gjør heller ingenting om hun ser ut som skuespilleren Noomi Rapace i filmatiseringen av triologien, for hun sklir perfekt inn i rollen som Lisbeth og skuffer på ingen måte. Hun har for min del blitt Lisbeths ansikt.

Ellers kunne jeg godt ha møtt Jarle Klepp, selv om jeg har en følelse av at jeg allerede har møtt ham, på en måte.. ;) Odda i oktober er mer enn fint, Tore!

Jeg kunne ikke vært mer enig. Vi hadde jo ikke fått allsidig litteratur hvis enkelte mennesker skulle valgt hva folk fikk skrive om og ikke. Det burde være plass til alt i litteraturen og kunsten, ikke minst. Selvfølgelig ser vi etter forskjellige ting, alle sammen, det finnes vel ikke en bok som når ut til absolutt alle. Det sitter alltid en kritiker der ute som formulerer sin misnøye til glede for noen, men på ingen måte til alle. Det er naturligvis dette som skaper debatter som vi jo til syvende og sist trenger.

Jeg mener at vi trenger det hverdagslige om det er det vi skal kalle det(for når alt kommer til alt lever vi alle i hverdagen), trenger "å trekke det som finnes ut fra skyggene av det vi vet" som Knausgård skriver i sin Kamp, selv om det irriterer og provoserer og selv om enkelte mener det ikke fortjener sin plass i litteraturen. Vi eier våre egne liv, alle sammen, og det finnes ikke en fasit som forteller oss hvordan vi skal leve, hva vi skal lese, skrive eller interessere oss for. Det er heller ingen som kan bestemme hvor vi skal sette vårt eget fokus.

Jeg er enig med Jan Fongen: Skriv sjæl hvis det er noe du vil få sagt, hvis du vil endre samfunnet fordi "ingen andre" klarer det..

Svar både til Eirin og Kristin: Jeg synes også det er positivt at norsk litteratur debatteres. Jeg er av den oppfatning at god litteratur bør ville noe, og sette lys på behov for endringer.

Jeg tror litteratur kan påvirke samfunnet. Slik det har vært til alle tider. Hva skulle ha endret seg som gjør at litteratur ikke har den kraften i seg lenger? Bøker er jo et sted der tanker møtes. Spørsmålet er hva som er mest verdifullt, om det er de mer introverte problemstillingene rundt samliv og menneskers evne til å takle hverdagen, om det er skildring av fjern eller nær historie (som vi alltid kan lære av) eller om det er vitenskapens evne og mulighet til å endre samfunnet.

Mitt poeng er at enhver forfatter må velge sin vei. Det blir feil, synes jeg, når andre skal avgjøre hva som er viktig litteratur og hva som ikke er det.

Oi! Dette var nytt for meg. Duverden så mange flotte boktips jeg har fått de få ukene jeg har skravla på disse sidene. Claesson står nå på lista.

Fra Doppler av Erlend Loe

Min far er død.
Og i går tok jeg en elg av dage.
Hva kan jeg si.

Episk.

L er nok ikke Loes beste bok. Du burde lese "Tatt av kvinnen" og "Naiv. Super", kanskje du forandrer mening når du blir bedre kjent med forfatteren. Du har rett til å mene hva du vil, men du bør begrunne sleivspark. Loe ser jeg på som en mer ikke-kommers forfatter enn de aller fleste andre norske.

Og han vant den!

Gratulerer, Karl Ove! Dette fortjente du :)

Dette er mitt andre møte med Doris Lessing. Først leste jeg The grass is singing. Det var en stor opplevelse og jeg har vært helt klar til å følge opp med mer Lessing.

Jeg var utrolig spent da jeg startet på denne boka. Etter å ha hatt en så stor leseropplevelse første gang så er fallhøyden stor. Ikke for henne – hun er jo Nobelprisdame, men for meg. Jeg var redd for at mitt første møte med Lessing skulle vise seg å være en liten fata morgana – ved nærmere bekjentskap en illusjon som sprekker.

Etter å ha lest denne boka står Lessing som Atlas. Hun bærer verden i sine hender og hun bergtar meg fullstendig.

Jeg lurer på hva det er hun gjør.

Jeg leser boka helt annerledes enn jeg leser andre bøker. Jeg leser saktere. Jeg dveler mer. Det er en ro i måten jeg leser som ikke er typisk meg. Det er som om hvert ord betyr mye mer enn vanlig. Ikke symbolsk, men ord blir til helhet på en mer fyldig måte.

Jeg liker jenta, Martha, utrolig godt. Boka er lagt til -30 tallet og beskriver noen måneder i en ung jentes liv. Martha Quest er 17 år og flykter fra gården i Afrika hvor hun har vokst opp med sine britiske foreldre. Hun flykter fra foreldre som hun opplever en distanse lang som en ørken i forhold til. Martha er en belest, bråmoden og til tider klok jente med sterke politiske interesser. Hun føler seg alene i en verden som ikke deler hennes interesser.

Selv om Lessing gir oss et billedrikt innblikk i en annen tid og et annet sted, så slår det meg hvor utrolig allmenmenneskelig mye av det hun skriver er. Jeg har ingen problemer med å kjenne igjen min egen ungdomstid i Marthas liv i Afrika på 30-tallet. Derfor opplever jeg dette som en dypt menneskelig roman, og samtidig en skildring fra en tid hvor 2. verdenskrig står for døren, og hvor raseskillet har store konsekvenser i hverdagen. Det er briter, boere, walisere, svarte, jøder – alle bor tett innpå hverandre i Afrika – og for alle er det strenge regler for hvordan man forholder seg til hverandre. I tillegg til disse ’båsene’, så er både generasjons- og kjønnsskiller viktige. I dette landskapet manøvrerer Lessing stødig og med en jordbunden fortellerstemme som aldri mister veien hun går på av syne.

Det er bra. Det er så inn i hampen, grønnjævlig bra.

Av og til, når jeg leser en bok, kan jeg der og da eller senere ønske det var jeg som hadde skrevet boken. Det er nesten irriterende, hvor gode enkelte setninger kan være, hvordan de nøyaktig beskriver det jeg føler for noe eller akkuat det jeg mener. Jeg må ikke nødvendigvis være enig i alt forfatteren skriver, men teksten, selve boken føles så bra og så god at det er et eller annet i meg som kunne ønske at jeg selv hadde skrevet den.

Et eksempel jeg har hørt når det gjelder dette er Naiv. Super av Erlend Loe, det er mange som har svart den når jeg har spurt. Et eksempel fra min side er at jeg kunne ønske at jeg hadde skrevet Johan Harstads Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? fordi den rører meg på alle områder, ved at den er full av vakre og skjøre mennesker som samles i en god historie samt skrevet med akkurat de spesielle setningene som får det til å krible i kroppen når man leser dem.

På den annen side trenger det ikke å være slik at man ønsker at man har skrevet favorittbøkene sine, nettopp fordi de er favoritter. Jeg for min del har et veldig sterkt forhold til f.eks Mannen som elsket Yngve og i grunn hele forfatterskapet til Tore Renberg, men jeg kunne likevel ikke ønske at jeg hadde skrevet bøkene hans, fordi jeg har blitt såpass glad i forfatteren selv og hans univers. Det handler heller ikke om å tro at man kunne skrevet boken bedre, eller å forandre den på noen som helst måte. Det jeg mener er at jeg av og til kan få følelsen av å ville skrevet en bok, akkurat slik den er.

Det ble kanskje litt merkelig dette her, og vanskelig å forklare, men jeg prøver: Har noen av dere opplevd dette? Hvilken bok eller bøker kunne du i så fall ønske at du hadde skrevet?

(Det burde kanskje nevnes at dette er skrevet av en ung og tullete forfatterspire). :)

Her har jeg samlet alle lydbøkene som er blitt anbefalt i en diskusjon om lydbøker.

Nygårdshaug er en særing. Ferdig med det. Han kritiserer folk i øst og vest og i mange tilfeller har han rett. Jeg er enig med ham i at norske forfattere bruker for lite energi på å skape en bedre verden. Men Renberg er Renberg og kan vel ikke bli noen annen (og takk for det!). Han skriver om mellommenneskelige forhold, om det å være ung, om det å bli far og om det å fatte livets realiteter. Det er som Erlend Loe avslutter Tatt av kvinnen: Og midt på natten våknet jeg. Lamslått av tanken på at den eneste i verden som skal leve mitt liv er meg.

Og så spørs det hva vi gjør med dette livet vårt. Om vi fokuserer på egen familie, de nære ting, eller om vi går aktivt inn for å skape en bedre verden. Vel, som aktiv Rødt-medlem vil nok Nygårdshaug si at det er alles fordømte plikt å gjøre det siste. Men strengt tatt er vel det opp til hver og en av oss. Uansett om vi er forfattere eller ikke.

Og serien om Fredric Drum? Den er noe av det minst pretensiøse som er prestert av norsk krim. Hvis man mores av den litt fleipete tonen som finnes i språket til Loe og Paasilinna. Hvis man elsker god mat og vin. Hvis man liker underfundige gåter og arkeologiske mysterier. Da er denne serien et must!

Ah - så bra du nevnte gourmetkokk-krimmen! Jeg legger den i ønskelista.

Men kjære Gert Nygårdshaug - er det nødvendig å være sur på Tore Renberg fordi om han skriver om Jarle Klepp og ikke naturvitenskap og klimakrise?

Burde ikke Gert skrive om hjerte/kar-sykdommer, kreft, AIDS, diaré og malaria hvis man skal begynne på toppen av lista over ting som trenger vårt fokus her i verden?

Det Renberg virkelig mestrer er samtidsskildringene. Jeg er enig med deg Regn - Jarle er en helt annen karakter i Pixley Mapogo enn i Charlotte Isabel Hansen (som for øvrig også skiller seg fra karakteren vi møter i Kompani Orheim og Mannen som elsket Yngve). Han gjennomgår, etter min mening, både ytre og indre transformasjoner slik samtiden hans gjør. 80-tallets Jarle er helt ulik Jarle på 90- og 2000-tallet. Det var lett å falle for unge og naive Jarle, jeg synes også det er lett å falle for voksne Jarle som forholder seg lettere forvirret til sn samtid. Det er likevel noe som holder seg konstant ved Jarle som karakter, en naivitet og kanskje sårbarhet som gjør at vi som lesere alltid kommer til å være på Jarles side.

Utfordringen med begreper som "tung" og "lett", er hva ulike mennesker legger i dem. De fleste vil se positivt på et begrep som "lettlest", uansett om språket er nyansert eller klisjepreget, uansett om innholdet er grunt eller mer dyptpløyende. Loe, Jacobsen og Renberg er etter min mening lettleste forfattere, selv om de pløyer i dybden både språklig og innholdsmessig.

Jeg ville kanskje brukt begreper som "overfladisk" og "gjennomgripende" for å skille mellom forfattere som du nevner, av mangel på bedre ord.

Jeg er enig! Jeg lurer på hva dere vil ha? Jeg fatter ikke denne skuffelsen folk går rundt og bærer på når det gjelder Pixley Mapogo. Renberg tar et skritt utenfor barne - og ungdomsstiden til Jarle, et skritt bort fra alt som har skjedd. Jarle er voksen nå, han er far til Charlotte Isabel og han prøver så godt han kan, men det henger noe i han, noe som er i oss alle, noe som gjør at vi kjenner han igjen. Er det ikke dette som kalles personlighet? Den modnes kanskje med årene, blir påvirket og utviklet, men man er vel fortsatt det samme mennesket? Jarle møter motstand og han reagerer slik som nærmest er "forventet" at Jarle skal reagere. For vi begynner å kjenne han nå, gjør vi ikke? Vi har blitt glad i han! Jeg liker boken godt og jeg synes det er positivt at den er annerledes enn de tre andre. Jeg liker hvordan den er skrevet, språket man så lett kjenner igjen, og at den kun går over et par timer. Jeg synes den er bra og jeg har overhodet ingen planer om å slutte å følge verken Jarle Klepp eller Tore Renberg!

Disse bøkene fikk meg til å ta fram lommetørklet.