Bokelskere.no

Jeg kan ikke fatte og forstå hvorfor så mange er så interessert i å lese om andres kjærlighetsliv? Det er ikke mange romaner jeg har lest siden jeg var 20, og jeg kommer neppe til å kaste meg over noen heller. Jeg synes det må ligge en virkelig tildragelse i bunnen. Jeg kan strekke meg til å lese dokumentarromaner, f.eks. av Jens Bjørneboe, men ellers tror jeg bare jeg har lest et par romaner av Knut Hamsun på øverste hylle.

Og jeg kan ikke fatte og forstå hvorfor så mange IKKE er interessert i å lese om andre kjærlighetsliv (og alle de andre tingene man leser om i romaner)! Mange på min alder leser ingenting, verken sak eller skjønnlitteratur. Jeg foretrekker skjønnlitteratur, av grunner jeg ikke helt kan forklare. Det er som med musikk og kunst, det kan få meg til å føle. Det kan få deg til å gråte eller le, og til og med gjøre deg sint! Du går glipp av en fantastisk verden ved å ikke lese skjønnlitteratur!

Sigrid om skjønnlitteratur: "Det kan få deg til å gråte eller le, og til og med gjøre deg sint! Du går glipp av en fantastisk verden ved å ikke lese skjønnlitteratur!"

Jeg forstår deg ikke! Er det bare skjønnlitteratur som har evnen til å fremkalle følelser? Kan ikke også sakprosa om sensitive emner fremkalle følelser? Hva med de brev som dødsdømte nordmenn i tysk fangenskap skrev hjem til sine nærmeste? Jeg for min del ble engang bedt om å lese opp et slikt brev på videregående skole i en norsktime, men jeg klarte det ikke, og læreren måtte overta. Jeg mener du tar munnen for full når du forsøker å fremstille det slik at litteratur bygget på virkelige hendelser mangler evne til å engasjere føleser. Du tar feil.

Nå synes jeg du vrir og vender veldig på det jeg skrev her! Jeg skrev da vel ikke noenting om at sakprosa ikke kan frebringe følelser? Det eneste jeg skrev var at jeg likte skjønnlitteratur. Har ikke lest noe særlig sakprosa (annet enn skolerelatert), så jeg skal ikke uttale meg så mye om det.

Og kan jeg få spørre om en ting? Hva er hesikten med denne diskusjonen egentlig?

Nei, vel. Da skal du bare fortsette å lese legeromaner og føljetonger i den kulørte ukepresse. Eller kanskje det er Margit Sandemo som står ditt hjerte nærmest. Min hensikt med å holde fram de virkelig gode bøker er at de har noe mer å gi leseren enn eventyrlig oppspinn. Man kan forholde seg til sakprosa på en helt annen måte - og man kan etterprøve sannhetsgehalten - og man kan diskutere inneholdet, ikke minst.

Jeg lurer litt på hvorfor det er så viktig å etterprøve sannhetsgehalten i det man leser. Både innhold, stil, personer etc. kan man jo diskutere både når det gjelder sakprosa og skjønnlitteratur.
Når man leser skjønnlitteratur er man i alle fall klar over at det er oppdiktet (stort sett).
Sakprosa beskriver det som HAR skjedd, mens (noe av) skjønnlitteraturen skriver om det som KAN ha skjedd. Er Snorres kongesagaer sakprosa eller skjønnlitteratur, eller..? Det er ikke all litteratur som lar seg sjangerbestemme eller kategorisere. Man kan jo lage en fin diskusjon av det også. Hva slags sjanger er essays?
Skjønnlitteraturen beskriver det generelle (f.eks. det allmennmenneskelige), mens sakprosaen beskriver det mer spesielle (f.eks. navngitte personer og historiske situasjoner). Det er EN av grunnene til at jeg liker skjønnlitteratur best, selv om jeg også leser en masse sakprosa (historie, filosofi etc. etc.).
"Skjønnlitterære forfattere lyver seg fram til sannheten" leste jeg en eller annen plass.

Den der synes jeg var billig ; du kan da ikke påstå at vi som OGSÅ leser skjønnlitteratur er kun "kiosklitteraturlesere"..?? Synes det er litt trist at dette er blitt en litt "ufin" tråd! Man må kunne diskutere uten å slenge "dritt" og å komme med personkarakteristikker. Det er ingen her som har snakket negativt om de bøkene du holder fram, - men for mange av oss så er ikke sakprosa det eneste vi leser.

Du sier jo nærmest i klartekst at du ikke har lest annen sakprosa enn det du fikk med deg fra skolen/ne. Hvordan skal du da kunne vurdere litteraturspekteret i det hele tatt? Dessuten skriver du jo at "jeg foretrekker skjønnlitteratur av grunner jeg ikke helt kan forklare."(?) Men jeg skal ikke imøtegå deg mer om dette. Men det jeg ikke kan forstå er at du fremdeles ikke har oppdaget BØKENE. Du skummer bare søppelet av litteraturen, etter min mening - det jeg vil kalle for resirkulerte ungpikedrømmer. Takk for i aften!

Virkelig? Går du så langt som å kalle all skjønnlitteratur søppel og "resirkulerte ungpikedrømmer"? Jaja.

Jeg har ikke oppdaget BØKENE? Nehei. Heldigvis har jeg mer enn god nok tid på meg, og skal lese masse både skjønnlitteratur og sakprosa (ja, for jeg får faktisk med meg fra skolen, ikke fikk...) i fremtiden.

Jeg ser fortsatt ikke poenget med denne diskusjonen, siden der ser ut som om din eneste hensikt er å stemple alle oss som er glad i å lese romaner som dummere enn deg selv?

"Den som mye har sett mister ikke brått sitt vett."

Den replikken kan da ikke være til Hide S (meg)??? Tror du har blingset litt her! Til din orientering så leser jeg MYE sakprosa og har aldri uttalt noe annet!!

UNNSKYLD, HILDE!

Nei, beklager, Hilde. Replikken er til Sigrid og hennes utsagn ovenfor: "Har ikke lest noe særlig sakprosa (annet enn skolerelatert), så jeg skal ikke uttale meg så mye om det," og "Jeg foretrekker skjønnlitteratur, av grunner jeg ikke helt kan forklare." Beklager at jeg blingsa!

mvh Harald Jens Johansen

Nei, jeg tror ikke jeg har gått glipp av noe. Jeg leste jo en masse westernromaner, detektivhistorier om Knut Gribb og Finn Jerven. Jeg leste de kjente Hjortefot-bøkene - og jeg leste litt kjælighetshistorier også. Men alt dete leste jeg før jeg var 20. Mens jeg var inne til militærtjeneste traff jeg mange slags folk, blant annet møtte jeg en 25 årig fullt utdannet lærer som hadde hatt utsettelse med militærtjenesten. Han forsto at jeg var interessert i psykologiske emner, og det var vel han som gav støtet til at en ny verden åpnet seg for meg. I stedet for å lese fantastiske revolverhistorier og detektivromaner begynte jeg å lese om og av Sigmund Freud og Carl Gustav Jung, o.a. i samme gate. Og jeg leste kristendomskritikk - jeg tror det var nevnte lærer som bad meg lese Øverlands "En kjetters bekjennelser." Det gav meg "ammunisjon" til å takle de bibelsprengte som hadde lagt sin elsk på å frelse nettop meg - de forsto vel at jeg var i ferd med å gå ad undas. Jeg kan godt huske at jeg lå i køya på den båten jeg var på i felleslugar og så 50-60 års gubber ta fram Detektivmagasinet og Morgan Kane og fordype seg i det. Lenger var ikke DE kommet, DA synes jeg det er lov å snakke om "alt det fantastiske de fleste har gått glipp av," som du sier.

Det ene utelukker ikke det andre tenker jeg. Selv leser jeg også endel faglitteratur inne psykologi og pedagogikk, - fordi dette er fag som interesserer meg. Ikke minst lærer man mye om seg selv og relasjoner i forhold til andre mennesker. Men jeg får en tilleggslæring i skjønnlitteraturen, - ikke bare ren underholdning. F eks Margareth Skjelbred (som i disse dager er ute og holder foredrag om sin oppvekst blant haugianere), utdannet psyk. sykepleier og en forfatter vel verdt å lese for alle!

Denne diskusjonen (i hvert fall noen av innleggene) her har jo gått helt over styr. Synes ikke bokelskere er stedet hvor man skal fornærme og formane. Denne siden skal jo dreie seg om hygge! Et lite pusterom i hverdagen :) Eller hva? Correct me if I'm wrong.

Dette stedet skal jo være "et pusterom i hverdagen," skriver du. Å, nei - du er nok ikke riktig med. Selvsagt må det bli skjærmyssel når en skal uttale seg om kjente bøker! Det har det jo vært så mange ganger - det har til og med vært gitt ut bøker som er blitt forbudt i min tid. Da kan en ikke kalle et forum om litteratur nærmest for en slags swimminpool, eller annen tidtrøyte.

Nå var det ikke akkurat det å "uttale seg om kjente bøker" jeg siktet til, men det å gå til angrep på person istedenfor sak, og lignende. Mulig du har sansen for det, i så fall fint for deg. Men generelt er ikke det noe folk tenker så godt om.

Jeg forstår deg ikke. Det må være å lese eventyr og Donald for ungene du kaller for "bokelsking." Selvsagt må den som forelegger en bok for offentligheten regne med å bli gått etter i sømmene - spesielt dersom boka behandler politiske, seksuelle eller religiøse forhold. Det veit vi av erfaring.

Ja, Knut Hamsun og andre forfattere er jo offentlige personer, og slikt følger jo naturligvis med den "berømmelsen" de oppnår. Jeg mente angrep på personer i denne tråden, f.eks. mot deg selv. Mener å huske det var en som ba deg om å "skamme deg". Syns bare slikt er litt på kanten. Men men.. hver sin smak.

Bøker og folks forhold til bøker er og blir subjektive. Det er ikke naturvitenskap og kan ikke på noen måte falsifiseres via forsøk eller argumentasjon.
Bokopplevelser kan og bør diskuteres. Det blir derimot navlebeskuende å diskutere hva som er best av ulike sjangre eller fakta vs fiksjonlitt., det finnes ikke et objektivt svar... Når det i tillegg foregår med slik VG nett diskusjons-preg hva gjelder språkbruk som her, blir det bare flaut. Personangrep hører ikke hjemme her. Harald må få mene hva han vil.

Jeg forstår hva du mener, for i lange perioder har jeg hatt nok med å forholde meg til mitt eget liv. Det å lese historier som folk har diktet opp, har rett og slett virket anmassende på meg.

I slike perioder er det faglitteratur som er tingen. Det å lese bøker der forfatteren har gått dypt inn i et område og reflektert over ting, har da gitt meg en kunnskap som har gjort meg til et mer livsdugende menneske.

I likhet med Andreas Hesselberg anser jeg meg som «forholdsvis 'intellektuell' og nysgjerrig på mer kunnskap og sakprosaiske refleksjoner», og flere av de bøkene han har som favoritter kunne jeg tenkt meg å lese.

Av hans favorittbøker har jeg bare lest Kjærlighetens 5 språk - og det var en bok som har gitt meg og mange med meg en aha-opplevelse.

Men når det er sagt, har jeg også lest tusenvis av romaner med stort utbytte.

Beklager at jeg ikke har kommentert dine synspunkter før nå. Jeg har behov for å skaffe meg innsikt og kunnskaper på så mange områder, derfor har historiske hendelser, psykologi og sosiologi vært mye av mine interresseområder når det gjelder litteratur. Den som har hatt behov for det (som jeg hadde) og har lest "The art of loving" av Erik Fromm er ikke lenger den samme som før. "Kjærlighetens 5 språk" har jeg ikke lest, men jeg tror jeg har fått inn den ballast som var nødvendig gjennom lesning av andre psykologisk orienterte skrifter. Jeg ser selvfølgelig ikke ned på folk som leser romaner - bevare meg vel - men dersom hovedsaken av det en leser er av typen "Sagaen om isfolket", og slike "bøker", da synes jeg ikke slike lesere har noe i en diskusjon som denne å gjøre.

OK, jeg klarer ikke å holde meg lengre, SKAM DEG!

Hva skulle jeg skamme meg over? Over at jeg ikke har lest alle Hamsuns verker? Og si meg om denne store forfatteren: Hva hadde han lært av all den litteratur han hadde mellom hendene? Jo, han var Quislings mann fra dag 1, og ble en av våre største landssvikere. Kanskje han ikke hadde lest annet enn denslags "virkelighet" som han og andre fantaster har skapt?

DU SKULLE HELLER HA TILFELLET NEDENFOR SOM FORBILDE I STEDET FOR SIMPLE LANDSFORRÆDERE:

Som mange vet kom etter hvert også den danske motstanndskampen i gang - særlig etter 1943, og frontene hardnet og straffene ble harde også i Danmark når motstandsfolk ble tatt. Jeg leste en gang om en slik rettssak der en dansk kvinne - forresten datter av en godseier. Hun var aktiv i motstandskampen mot tyskerne og ble tatt. Hun ble i den tyske rette i sitt eget land dømt til døden. Da tok hun rolig fram sminken fra handveska og begynte å fiffe seg opp mens hun sa til retten: "Var det så noe mer herrene ønsket?" Kort fortalt ble hun ikke henrettet i Danmark da, men hun døde av mishandling i en tysk fangeleir før krigen var slutt. Tøff dame - jeg blir litt fuktig i øyekrokene når jeg leser om slike mennesker som kan vise en overlegen fiende slik kulde, og sitt eget folk en slik honnør.

"En av våre største landssvikere"? Hva kan du om andre verdenskrig, egentlig?

Jeg tror nok jeg kan noe mer enn du, høres det ut for. Har du ikke fått med deg Knut Hamsunds tragiske skjebne? Både Marie Hamsun, Tore Hamsun (sønn) ble dømt og fengslet etter krigen for landssvik. Hamsun sjøl var for gammel til å settes i fengsel, men omtrent alt av formue han hadde ble konfiskert av staten.

Jeg er på det rene med at Hamsun hadde et uspiselig forhold til Nazismen, men å hevde at han av den grunn var en av de største landssvikerne er vel å overdrive i alle fall. Kan ikke huske å ha lest at han var blandt dem som torturerte og skjøt sine egne landsmenn, f.eks. Man må gjøre litt mer enn å snakke for å få særlig cred for å være på den ene eller andre siden i mine øyne.

Du er så flink....

I rest my case.....

Ja, du kan bare "riste" på hva du vil - men Hamsuns svik lar seg nok ikke riste av. Til det er det for godt dokumentert. Du får følge godt med, for jeg tror det starter et nytt program på TV om Hamsun allerede f.k. søndag. Lykke til.

Jaja, vi "vet" jo i alle fall hvor vi har Hamsun (og en god del andre skjønnlitterære forfattere). Faglitteratur er neppe særlig objektiv selv om forfatterne hevder det. Til og med naturvitenskapen er jo ikke "sann", den beskriver bare det vi vet pr. dags dato. "Bare subjektiviteten er sann" (sitert fra Kaj Skagens Den nødvendige utopi (Antropos Forlag, Oslo, 2009)).

Fra Hamsuns forord til Fra det moderne Amerikas åndsliv: "Sanndruhet er hverken tosidighet eller objektivitet, sanndruhet er nettopp den uegennyttige subjektivitet." ('Sanndruhet' er et litt gammeldags ord, det betyr vel noe sånt som sannferdighet, ærlighet).

Regel nummer 1: Ikke undervurder dine motstandere.

Tror du dette er ukjent for meg? eller de fleste andre som har reagert på dine uttalelser? Neppe.

Livet, kjærligheten og føling i fjæra har jeg enda ikke sett i faglitteraturen, men kanskje du har noen tips? Romaner, som musikk, som billedkunst, som dans uttrykker noe ved livet og tilværelsen som ikke er mulig å formulere med teser. For litteraturens del formidles livet, døden og fjæra som gode historier. Noe menneskelig, noe vi har drevet med i tusenvis av år. Logikk er faktisk en ganske ny øvelse, for ikke å snakke om faglitteratur.

Eventuellt reven: "Høyt henger de, og sure er de."

Ok, da, kan jeg toppe med Shakespeare?

"Methinks the lady doth protest too much."

OOOoops, que significa? Hadde satt pris på en (enkel) forklaring på hva du mente.

Nja, når noen nekter såpass engasjert er det ofte et tegn på at de enten elsker det de nekter for at de liker, eller for at de føler at de burde likt det de ikke liker. Ok, så kjære William refererte vel til den første varianten, men erfaringsmessig er den andre minst like vanlig.

Jeg oppfatter det slik at du fremstiller sakprosatekster som mer objektive enn ren skjønnlitteratur. Personlig har jeg problemer med en slik formulering, og vil presentere noen notater på subjektivitet i forhold til tekst:

Sakprosa blir ofte kalt brukslitteratur. Dette er med tanke på juridiske skrifter o.l. en ganske godt myntet term. Men, et premiss for sakprosa er at den skal være sannferdig, les: beskrive sannhet, eller virke sannsynlig på den tiden den ble skrevet. For å problematisere mitt første eksempel på sakprosa: Norges Lover m/forarbeide blir oppfattet som sannhet ved at den er all norsk aktivitet må forholde seg til som en fasit, hva legalitet angår. Men, lovene ble skrevet av mennesker. Og i anvendelse er den et subjekt for fortolkning. Slik kan ordet vris og vendes på nærmest uendelig, så lenge kjennskapen og kunnskapen til gitte fortolker er stor nok, og evnene tilstrekkelige. Derifra (i et tenkt scenario; en rettstvist) vil den første fortolkningen møtes av motpartens fortolkning (andre fortolkning), og utfallet av fortolkningene vil bli bestemt av, her, en jury. Deres oppfatning av de to første fortolkningene av lovverket vil få dem til å framsi en kjennelse, altså hvilken av fortolkningene de finner for godt å regne som sannhet. Utifra juryens kjennelse vil en fjerde part, dommeren, avgi en dom i overensstemmelse med juryens kjennelse, men dommerens fortolkning vil kunne ha massiv effekt på dommen: om dommeren er uenig i juryens kjennelse vil dommeren avgi en domfellelse som er strengere/mildere utifra dommerens egen fortolkning. Det jeg i bunn og grunn har beskrevet er en fortolkningsprosess av en "objektiv sannhet", Norges Lover. Hele sakprosateksten renner ut i subjektiv fortolkning, og sakprosaens visjon er dermed å regne som ugyldig.

Om dette virket noe vidløftig, så tar jeg nå for meg biografien som sakprosatekst, med et sitat som utgangspunkt:

Biografi (fra gresk bios, liv og graphein, skrive) er en sjanger innen litteratur og andre medier som forteller om et enkeltmennskes liv.

Biografier kan omhandle både virkelige og fiktive personer, men begrepet blir for det meste brukt om virkelige personer. Biografien skiller seg fra profiler og curriculum vitae (CV) ved at den gir en dypere innsikt i personligheten og ofte er mer intim i sin beskrivelse av personen. I tillegg til å nevne konkrete hendelser, tar en biografi normalt også for seg følelsene omkring disse hendelsene. Selvbiografier kalles også autobiografier etter latin: auto(selv). Wikipedia

En biografi bruker som kilder f.eks. en persons litterære verk, samtaler med personen, personlige brev, samtaler med bekjente og familie av personen o.l., og alt dette med det formål å kunne skape en så korrekt gjengivelse av personens liv og tankerekker. Men, også her er det overføring fra personens "sannhet" til biografens fortolkning, og akkurat slik hviskeleken fungerer så blir den biografertes mening fordreid, og leseren av biografien får en ugyldig fremstilling av personen som er skildret. Her kunne jeg utdypet, men jeg føler at poenget er ganske tydelig.

Når det gjelder henvisningen til en sakprosatekst om krigsopplevelser i Norge, så føler jeg at dette er et kjedelig forsøk på å promotere sakprosa, da det er skrevet av en mann, og baserer seg ikke på kriens faktiske virkelighet, men på hans subjektive oppfatning.

Det er ikke mitt poeng at det ikke kan skrives gode biografier eller sakprosa, men at de ikke kan gjengi en sannhet. Det at man får, som leser, er en pseudosannhet (Norges Lover o.l.), eller en halvdrøvtygd sannhet i form av en biografi eller andre sakprosatekster. Derfor kan ikke sakprosa opphøyes, eller ses på som en elevert sjanger innenfor litteraturen.

Skjønnlitteratur, på den annen side, så lenge den ikke har gjennomgått sensur eller moderasjon, gir en persons uforurensede skildring av liv, tanker, mening og følelser. Det er ikke slik å si at leseren av en roman eller et drama ikke fortolker teksten slik han opplever den, men leseren får servert et purt produkt, ikke et som har blitt fordreid i et annet menneskes bilde. Slik står skjønnlitteratur som den eneste genuine gjenfortellingen av én persons opplevelser, de være fiksjon eller bære autobiografiske trekk. Nå er det slik at skjønnlitteratur, nettopp på grunn av denne særskilte subjektiviteten aldri vil skape verdensfred e.l., på samme måte som sakprosa aldri vil være mer enn et intellektuelt kompromiss, og på den måten ikke vil kunne stille opp himmellegemene på rekke.

For meg personlig er det "friksjonen" mellom skjønnlitteratur og sakprosa som skaper en "sannhet". Allikevel er det skjønnlitteratur som gjør sterkest inntrykk, som et gjenvendende fenomen. Jeg får med meg at dere som ikke leser skjønnlitteratur har prøvd, men allikevel virker ikke anstrengelsene særlig ektefølte. Ikke at jeg vil anbefale dere å bevege dere ut av komfortsonen, med den bevisste litterære amputasjonen dere har foretatt på dere selv vil nok få dere til å falle forover og få ansiktet oppspjæret av all den ektefølte skjønnlitteraturen der ute.

Du skriver jo selv, - skriver du da kun sakprosa eller "dikter" du litt innimellom? Ble litt nysjerrig på det..:-)

Og så finnes det flere skjønnlitteraturforfattere enn Hamsun da! Man trenger ikke få gode følelser for en forfatter selv om han er "kjent og kjær".

Jeg skriver litt selv inni mellom (privat) og har alltid sagt at jeg kun skriver bra innen feltet sakprosa. Med det mener jeg at jeg må ha en større interesse for det jeg skriver om; må ha noe konkret å si rett og slett. Men jeg tror man kan utvikle egne skriveferdigheter dersom man leser ulik litteratur, - og jeg tror også at øvelse gjør mester, - også innen skrivekunsten. Så jeg håper at jeg en vakker dag kan få dreisen på skjønnlitterær skriving (noe jeg dessverre ikke har i dag:-(

Romaner er da vel ikke kun om andre sitt kjærlighetsliv?? Men da du ikke leser romaner/skjønnlitteratur så har du jo heller ikke funnet dette ut, - har du vel? Nei, gi romaner en ny sjanse du; en helt utrolig flott verden der ute!

Vet du, min umiddelbare reaksjon på det er: Stakkars deg.

Jeg leser selvsagt sakprosa, men jeg tror jeg har lært det aller meste jeg kan fra skjønnlitteraturen. Jeg vet ikke hvor jeg ellers kan ha lært det, skolen hadde i hvert fall fint lite å si.

Si meg: Hva skulle jeg f.eks. kunne lære av en som Knut Hamsun? Hva skulle hans "Mysterier" kunne fortelle meg av matnyttige ingredienser? Jeg har lært langt mer av en forfatter som Kjell Fjørtoft - for ikke å snakke om Egil Ulateig. Jeg sier imidlertid ikke at Knut Hamsun ikke er en god skribent - bevares, men hvem er nå så interessert i å lese om irrgangene i Hamsuns underbevissthet? Hva skulle det kunne gi meg?

Hva du kan lære av Mysterier kan jeg ikke uttale meg om, da jeg ikke har lest den. Jeg har generellt ikke lest så mye Hamsun (som du later til å ha fokusert på når det gjelder skjønnlitteratur, kanskje du burde prøve noen andre forfattere?). Jeg har også lest såkalte klassikere (jeg har tross alt studert litteratur) som jeg ikke fikk noe ut av. Jeg elsker Shakespeare, men har enda ikke klart å lese ferdig en Dickens-roman, for eksempel.

Men jeg kan jo gi deg noen eksempler på hva jeg har lært: Av Aimee Sommerfelds Tamar og Trine-serie lærte jeg at de fleste mennesker egentlig er ganske like og at alle barn trenger (og fortjener) foreldre. Av Robin Hood (Rosemary Sutcliff), når jeg var 8 eller så lærte jeg man skal sloss for de som er svake i samfunnet, at noen prinsipper står fast samme hva og at man ikke godta urett sånn uten videre. Av Margit Sandemo har jeg lært at jeg ikke er så fryktelig interessert i overnaturlige fenomener, hva en "englemaker" er (noe jeg hadde stor glede av å fortelle min norsklærer på videregående når begrepet dukket opp i forbindelse såkalt seriøs literatur) og når hundreårskrigen foregikk. Av Jane Austen har jeg lært utrolig mye om (kvinners rolle i) samfunnet på 1800-tallet. Av Patrick O'Brian har jeg lært mer både geografi og Napoleonskrigshistorie enn jeg noensinne kunne forestillt meg å kunne. Av Hanne Ørstaviks Presten (en roman jeg forøvrig hatet dypt og inderlig) lærte jeg en masse om "sameopprøret" som Mikkel Gaup akkurat laget film om.

Og selvsagt kunne jeg lært mye av dette ved å lese sakprosa - leksikon, historiebøker osv. - i stedet, men det er nå ikke sånn jeg er skrudd sammen.

Men hvis du ikke får noe ut av å lese romaner, så er det selvsagt ikke noe galt i det. Bare la være å avblåse verdenslitteraturen med utsagn som "å lese om andres kjærlighetsliv", det sier simpelthen mer om deg enn om litteraturen.

Jeg er forøvrig enig med Jan Fongen: Om du ikke er et troll høres du ut som ett. Men det kan jo bli interessante diskusjoner ut av det.

Nei, godt at du har fått med deg at jeg ikke er interessert i å lese hyllemeter av kjærlighetsromaner. Margit Sandemo har jeg selvsagt ikke lest en linje av - eller Harry Potter, for den saks skyld. Men jeg kjenner altså til at noen gjør suksess av å skrive ned sine absurde tanker, drømmer og forestillinger. Og jeg forstår ikke hvorfor en bok som er bygget over faktiske tildragelser for noen er DÅRLIGERE enn en roman? Den som har lest Bjørn Bjørnsens "Det utrolige døgnet," eller Einar Gerhardsens "Fellesskap i krig og fred" - for ikke å snakke om "Det jeg husker best" av Sverre Løberg vet hva jeg snakker om. Den som er glad i gode bøker, og som ikke får noe ut av de skrifter jeg har nevnt synes jeg har store huller i sin dømmeevne angående litteratur. Jeg kjente en som var jævlig glad i å lese tegneserier, fra Donald til Asterix. 50-åringen lå på sofaen og åt sjokolade og leste Donald. Det viste seg senere at det var "noe mer" med den karen. Han ble senere anmeldt for å ha plukket på jentunger helt ned i 12-årsalderen -. Sånn er det.

Det handler ikke om "bedre" eller "dårligere". Det handler om at du dukker opp på et diskusjonsforum for litteraturinteresserte og forfekter det syn at skjønnlitteratur ikke har noen verdi og at det kun er sakprosa som inneholder "sanne" fremstillinger av virkeligheten. Dette er en høyst tvilsom påstand.

En bok av Einar Gerhardsen inneholder hans tolkning av det tema han framlegger. Det er hverken mer eller mindre "sant" enn en skjønnlitterær framstilling. Om forfatterens tanker er "absurde" får være opp til hver enkelt leser å vurdere. Det har man full rett til å hevde i møte med både Gerhardsen og Hamsuns tekster.

Jeg er litt usikker på om du her kun provoserer, da du vet at du er på en nettside der 99 % av deltagerne er svært glade i å lese skjønnlitteratur. Det er noe med tonen i kommentaren din som signaliserer at du bare er ute etter å skape diskusjon for diskusjonens skyld.

Hvis du derimot virkelig mener at livet kun stimuleres av matnyttige ingredienser, så er svaret på spørsmålet ditt: Nei "Mysterier" kan ikke fortelle deg mye om hvordand du skal bli mett. Nå er jeg av den oppfatningen at livet består av vesentlig mye mer enn det som kan stimuleres ved matnyttige ingredienser. Hvis du er åpen for slike tanker, vil du kunne finne mye godt stoff i skjønnlitteraturen.

Hamsun er for meg først og fremst en god forteller. Noen av oss liker gode fortellinger. Dersom de samtidig kan vise oss hvordan andre mennesker tenker, tror jeg det også kan være med på å skape økt toleranse. Dersom fortellingene også forteller noe om livet, om ting mange tenker på, at det skapes en slags gjenklang hos leseren, ja så mener jeg også det har en stor verdi. Selv om man ikke nødvendigvis blir mett av det. :)

Nei, jeg skriver ikke for å provosere. Når jeg ikke setter Knut Hamsun så høyt som forfatter så vet jeg godt at jeg ikke er alene om det. Om "Mysterier" har mange kloke folk sagt at "men det skjer jo ingen ting?" For å nevne det så har jo Hamsun også skrevet en del lyrikk, men i den disiplinen når han etter min mening ikke en mann som Arnulf Øverland lenger enn til knærne. Slik jeg ser det er Knut Hamsun først og fremst KVINNENES forfatter - kvinnene og de mer feminine menns forfatter. Jeg VET at mange kvinner elsker Knut Hamsun og hans måte å fortelle på - denne mytiske formen. Men det gir ikke en slik en som meg noe større av god litteratur. Når jeg vil lese "skrevet musikk" så leser jeg Alf Prøisen, Øverland og Wildevey.

Hvilke kloke folk har sagt "men det skjer jo ingen ting" om Mysterier? Jeg lurer litt på hva disse folkene mener med "skjer". For det første skjer det ganske mye på det ytre plan, men hovedsaken er etter min mening at det skjer svært mye i hodene på folk (spesielt hos hovedpersonen Johan Nilsen Nagel) og Hamsun skildrer også personenes følelser og handlinger på en MEGET besnærende måte. Dette er også en roman hvor du oppdager stadig nye "lag" for hver gang du leser den. ANBEFALES!!
PS. Den som er ute etter underholdning og action får heller lese thrillere og krim etc. Og faglitteratur dersom de liker det best. For meg er en av grunnene til å lese romaner at de gir (i alle fall litt) motstand og at de får meg til å reflektere og tenke (videre). Kultur må alltid inneholde en grad av underhodning, og kultur er alltid også kulturHISTORIE.

Du kan f eks "lære" å sette i gang noen tankeprosesser som krever at du bruker andre sider ved deg selv enn bare de rene "sakprosaiske" sidene; det konkrete. (Nå gjentar jeg meg selv i svaret til Andreas). Jeg har endret meg litt med årene; nå har jeg fått et helt annet forhold til ulik skjønnlitteratur og dikt enn tidligere. Da leste jeg enten krim eller faglitteratur.

Nå jeg er ikke helt blank ang. romaner og annen skjønnlitteratur fordi om jeg ikke leser det sjøl. Selv om jeg bare har lest to bøker av Knut Hamsun, så har jeg lest desto mer OM Knut Hamsun, og derigjennom kjenner jeg godt til forfatteren Hamsun, både hva han skrev og hva han ellers foretok seg.

Jeg kan, på min side, svært lite om Hamsun. Normalt er jeg ikke så veldig interessert i å lese forfatterbiografier.

Jeg leser heller ikke romaner. Jeg har prøvd, det skal sies, men som regel har jeg avbrutt etter 2-3 kapitler. Sakprosa er tingen for meg. Kanskje fordi jeg anser meg selv som forholdsvis "intellektuell" og er nysgjerrig på mer kunnskap og sakprosaiske refleksjoner?

Den siste romanen jeg avbrøt var "Så kom vi til slutten" av Joshua Ferris. Jeg synes boka tok slutt allerede før 1/3 var lest.

Den neste romanen jeg kommer til å avbryte er nok "Tåpenes sammensvergelse". Tiden vil vise...

Ja, jeg er enig med deg. Jeg har også forsøkt å lese av disse verdensberømte romanene - f.eks. lånte jeg "Landsstrykere" av Hamsun på Tromsø Bibliotek. Men etter 10-12 sider forsto jeg at det ikke var noe for meg, og leverte den tilbake. En vrimmel av personer og knapper som drysser i snøen - nei, jeg må ha noe med mer "kjøtt" på beina.

Kanskje det hjelper å være litt tålmodig. Det er igrunnen ikke så veldig mange romaner som har så MYE "kjøtt" på beina etter 10-12 sider. Hva med å lese noveller. Tror forresten det var bare en knapp lirekassegutten slengte fra seg i snøen, så at det drysset knapper, vel ... Og ikke er det så veldig mange personer i fokus i første kapittel heller, strengt tatt er det vel bare Edevart og de to lirekassemennene. I alle fall er det de tre som er mest interessante.

Jeg blir også fort forvirret av et alt for stort persongalleri.

Virkeligheten må være svært forvirrende, i så fall...

Du skriver at du betegner deg selv som "intellektuell", kunne da ikke dy meg, - og legger ved en definisjon på selve ordet. Og tenkning og analyse kan en få i full monn fra skjønnlitteratur, men kanskje det krever en litt mer "kreativ" tenkning..?? Dvs at det ikke er like konkret som i sakprosa. Jeg leser selv sakprosa, men da er jeg mer i en "læringsposisjon", - i skjønnlitteraturen utfordrer jeg meg selv på et helt annet nivå. For ikke å nevne dikt som kan sette i gang utrolige tankeprosesser i en selv.

Men som sagt; vi er forskjellige, og min hensikt med dette innlegget er vel å understreke at en intellektuell leser også kan være en som leser skjønnlitteratur!!

Fra Wikipedia: "Intellektuell kalles den person som egner sin tid til tenking og analyser. Intellektuell betegner det å forholde seg abstrakt, rasjonelt og objektivt reflekterende til sin omverden. Å være intellektuell handler altså ikke nødvendigvis om å være spesielt intelligent; det skal mer forstås som en bestemt måte å anvende sin intelligens på i sitt møte med verden. Den intellektuelle tilgang står i motsetning til en mer umiddelbar, følelsesdrevet måte å oppfatte tingene på.

Et litt nysgjerrig spørsmål til Andreas og Harald: Når dere sier at dere ikke leser romaner, mener dere skjønnlitteratur (romaner, lyrikk, teater, korttekster, noveller, essays, fabler, eventyr, fortellinger for barn, tegneserier, krimbøker ...)?

Jeg har da greie på en del lyrikk - og særlig den klassiske lyrikken er jeg glad i. Men jeg leser ikke andres "finne-på-bøker," enten det er krim, eller tragiske kjærlighetshistorier. Selvsagt leste jeg barnebøker som barn, og spesielt husker jeg at denne svitsiske (tyske?) fortellingen om Heidi og Geite-Petter gjorde inntrykk på meg.

La meg fortelle hva jeg opplever når jeg leser en (god) roman. Jeg opplever andre mennesker og deres måte å tenke på. Jeg opplever natur og stemninger gjennom andres øyne. Jeg lærer menneskers reaksjonsmønstre bedre å kjenne, noe som jeg tror jeg kan få nytte av senere i livet. Jeg får servert en god historie som fortelles på en slik måte at jeg ler, smiler, blir trist, spent, opphisset. Gjennom de reaksjonene jeg har når jeg leser, lærer jeg også meg selv bedre å kjenne. Dette er noe av det "finne-på-bøker" gir meg. Det er egentlig det samme som skjer når vi leser som barn. Hadde det ikke vært fint om din glede over barnebøker, som til og med følger deg videre slik at du husker dem også i voksen alder, kunne gjentas, slik at du kunne bli utfordret følelsesmessig og intellektuelt av god litteratur også i dag?

Utsagnet "Leser ikke romaner" opplever jeg som en innsnevring av opplevelsesverdenen på sin egen bekostning. Den bunner i en holdning som minner meg om min mor på 86 som ikke vil høre på Beatles fordi hun har bestemt seg for ikke å like det eller en venninne av meg som ikke vil gå på kunstutstillinger fordi hun ikke liker kunst, eller min onkel som aldri vil smake noe nytt, selv om jeg er ganske god til å lage mat. Det er da jeg lurer på: Hva er poenget med å frarøve seg selv gode opplevelser?

Mennesker uten fantasi, er dyr.

Ikke glem at virkelighetsflukten som oftest (om forfatteren er god) er mer virkelig enn virkeligheten.

Jaså? Det er altså flukten fra det virkelige liv mange er på jakt etter i bøkene? Forresten nettop som jeg tenkte! Man vil egentlig lese om en annen verden enn den vi har tilhold i. Det er slik litteratur jeg ikke kjenner noe for.

Seriøst?

Du har misforstått så kraftig og er så uinteressert i faktisk å høre på noen andres synspunkt at denne diskusjonen er helt bortkastet. Hva har du på en side som handler om bøker å gjøre, egentlig?

Si meg: Ser du på TV?

Du skriver:

"Seriøst?

Du har misforstått så kraftig og er så uinteressert i faktisk å høre på noen andres synspunkt at denne diskusjonen er helt bortkastet. Hva har du på en side som handler om bøker å gjøre, egentlig?

Si meg: Ser du på TV?"

Ja, hvorfor skulle jeg ikke se på TV? Tror du jeg bor i en jordhule og leser leksika med lommelykt for å kunne "ta" slike som deg? Hva jeg har på et sted som handler om bøker å gjøre? Si meg, hva gjør du her? Og si meg - hvorfor tror du Margit Sandemo selger så godt? Er hun en stor forfatter som skriver betydningsfulle bøker? Jeg synes du er i sterkt behov for å skaffe deg et mer realistisk grunnlag for å kunne diskutere litteratur.

Phuhh! Virkelighet og virkelighet, hvilken virkelighet?

Ja, du synes det er tungt å stikke hodet opp i denne verden, skjønner jeg? Vi som er normalt friske og normalt utrustet vi har føling med hva virkeligheten er. Annerledes er det for den psykotiske som lever i flere virkeligheter, i følge dianostikk. Men deres virkelighet er ikke vår virkelighet, og det er flertallet som setter kodeksen på hva som er virkelig virkelighet.

Ja, du synes det er tungt å stikke hodet opp i denne verden, skjønner jeg? Nei, ellers hadde jeg vel ikke brukt tid på denne siden? Vi som er normalt friske og normalt utrustet vi har føling med hva virkeligheten er. Jeg setter pris på om du kan definere "vi", "normalt friske" og "Normalt utrustet". Annerledes er det for den psykotiske som lever i flere virkeligheter, i følge dianostikk. Antageligvis korrekt. Betyr dette at du definerer alle som leser romaner som diagnosetilfeller? Og isåfall, hva så? Men deres virkelighet er ikke vår virkelighet Hvem er vi, og hvem er de i dette tilfellet? og det er flertallet som setter kodeksen på hva som er virkelig virkelighet. Hva mener du med kodeks for virkelig virkelighet?

Finne på bøker? Hva hadde vi vært uten evne til å finne på politikk, moral, etikk, fysikk, kjemi, litteratur, film, renter, hedgefond, porno, jagerfly, kanoner, bomber og granater?

For meg dekker det alt av skjønnlitteratur ja. Jeg leser altså ikke skjønnlitteratur, men skal kanskje prøve meg på "Tåpenes sammensvergelse". Sakprosa er jo også et vidt begrep og inneholder mye.

Edit: tegneserier kan jeg godt lese.

Din edit var interessant, men nå blir det to svar på din kommentar. Jeg bare sitter her litt forundret en fredag ettermiddag, for jeg tror aldri jeg har truffet noen som hevder å være intellektuell og som ikke leser annen skjønnlitteratur enn tegneserier. Hvilke tegneserier leser du? Jeg spør fordi dette er en genre jeg ikke har vært borti siden jeg leste Donald, Tempo og Fantomet som barn. Og fordi jeg har en anelse om at det har skjedd mye på tegneseriefronten siden da. :)

Jeg er av den oppfatning at intellektualitet og nysgjerrighets-stimulans først og fremst oppstår fra sakprosa, ikke fra skjønnlitteratur. For meg er også sakprosa mer interessant og verdt å bruke tid på enn skjønnlitteratur, sett fra et intellektuelt ståsted. Jeg leser alt av sakprosa, men skal jeg lese skjønnlitteratur kan jeg til nød strekke meg til tegneserier eller romaner som jeg sannsynligvis kommer til å avbryte. Jeg kan godt love deg at jeg skal FORSØKE å lese "Tåpenes sammensvergelse". Men det blir nok ikke lett... Hehe :)

Leser jeg tegneserier blir det Donald, men det er mest av nostalgiske grunner. Jeg har 23 fulle Donald-permer med ukebladene fra 1983 til 1993.

Ditt forsøk på å sette skjønnlitteratur og intellektuell nysgjerrighet opp mot hverandre fremstår som meningsløst. Faktisk vil jeg påstå du begrenser deg intellektuelt ved å kun oppsøke sakprosaiske fremstillinger av verden.

Kan godt hende du har rett. Det viktigste er vel at jeg som bokelsker er godt tilfredsstilt med de bøkene og sjangrene som jeg velger å lese. :)

De er inhabil, Nagel. De stammer jo fra skjønnlitteraturen. (Beklager den noe flåsete hilsen, som nok må tilskrives fredagshumøret.)

Haha! Ja, det er sant. Jeg forsøker vel bare desperat å argumentere for min egen eksistensberettigelse. God helg!

Donald er tidløst og bra! Var selv Barksist i tenårene. Men der stopper også min tilslutning til det du skriver. Vi kan ikke være mer uenige. For meg starter nemlig intellektualiteten og nysgjerrighets-stimulansen i skjønnlitteraturen.

Det er selvsagt ikke mening i at vi skal være enige heller. Vi er jo forskjellige mennesker. Og dette er nettopp det skjønnlitteraturen tar hensyn til. For meg er det litteratur som dyrker nettopp det at vi er ulike, mens sakprosaen har lett for å presse alle inn i et tankemønster som er det "korrekte".

Og for all del, du trenger ikke å love meg noe som helst. Vi gjør alle de valgene vi selv vil, heldigvis. :)

Selvsagt er sakprosa mye. Men, jeg kom til å tenke på dette med bokelskere. Går det virkelig an å elske en dokumentar eller en fagbok? I så fall, har du et eksempel på noe jeg burde lese?

Jeg elsker Bibelen, men akkurat den er jo et finurlig eksempel ettersom den oppfattes som skjønnlitteratur (eventyr?) av noen og sakprosa (fakta) av andre.

Et par eksempler på god sakprosa: "Måtehold i grådighetens tid" - Henrik Syse "90 minutter i himmelen" - Don Piper "Progress & Religion" - Christopher Dawson

Bibelen! Det var et godt svar. Og du har rett: den kan oppfattes som så mangt, til og med som Guds ord. For øvrig må jeg si at din litteraturliste ikke stimulerer min nysgjerrighet. Jeg er ikke så veldig opptatt av moral-filosofi. Dessverre. :)

Eller "Desverre - heldigvis", som Hamsun kanskje ville ha sagt!

Skjønner. Et poeng er kanskje at våre interessefelt dannes ut i fra hvilken eventuell tilknytning eller nysgjerrighet man har til det religiøse og/eller overnaturlige. Er man eksempelvis opptatt av kristendom, vil moralfilosofi kanskje være et naturlig interessefelt. Er man ateist vil kanskje andre interessefelt råde. :)

Interessefelt har ikke nødvendigvis med moral eller religion å gjøre, selv om man er kristen, buddhist eller muslim. Man kan for eksempel være fast i troen på Gud, uten å lese bøker om religion eller moral. For meg går det et skille mellom å ha en personlig tro og å være "opptatt av kristendom". Altså: man må ikke være ateist for ikke å lese moral-filosofiske skrifter, andaktsbøker og "oppbyggelig" litteratur. :)

Hm. Andres kjærlighetsliv? Romaner handler da ikke bare om det?

Diskusjonen om hvilken genre som gir den beste gjengivelsen av "virkeligheten", er gammel og interessant. Mange hevder at skjønnlitteraturen gir en sterkere gjengivelse av det vi ønsker å lese om (måtte det være historie, andre personers liv, religiøse anfektelser, filosofien, døden eller kjærligheten for den sakens skyld), at det griper oss mer å lese andre menneskers tanker gjennom godt komponerte fortellinger, enn å lese sakprosa.

Jeg tilhører denne kategorien. Historiefortellinger vil for eksempel alltid være farget av personen som skriver dem, uansett kildedokumentasjon, uansett ønske om å være objektiv og nøytral. For meg blir det da mer redelig å velge en skjønnlitterær genre, da enhver fortelling vil være subjektiv.

Hvorfor leser vi? Det varierer fra person til person. Selv leser jeg fordi jeg elsker den gode fortellingen, noe som tilhører vår arv gjennom generasjoner, tilbake til de muntlige overleveringene ved leirbålet. Samtidig liker jeg språk. Jeg liker å la meg fange av andre menneskers ord.

Godt at vi er forskjellige. :)

Mange hevder at skjønnlitteraturen gir en sterkere gjengivelse av det vi ønsker å lese om (måtte det være historie, andre personers liv, religiøse anfektelser, filosofi eller kjærlighet for den sakens skyld), at det griper oss mer å lese andre menneskers tanker gjennom godt komponerte fortellinger, enn å lese sakprosa.

Det bringer tanken hen på foredrag. Hva er det vi husker best etter et langt foredrag? Er det ikke den historien som ble fortalt for å belyse et poeng?

Ukebladene bruker dette bevisst. Dersom de f.eks. skal skrive om en sykdom, gjøres ikke dette gjennom kalde fakta. Her dras den personlige fortellingen inn fordi det er dette som berører oss. For de spesielt interesserte har de skrevet en liten bolk med fakta.

Enig i teorien - å lese om liv versus å leve. I - praksis - som altetende eskapist og lystleser - dypt og grunnleggende uenig. Mer er det vel ikke å si.

Tja, kan det hende at romaner gir innsikt i noe annet enn det rent konkrete, de såkalte "fakta"?

"Andres kjærlighetsliv"? Hva med menneskesjelen?

Sakprosa er ikke mer troverdig eller autentisk enn skjønnlitteratur. Kanskje snarere tvert imot.

Jo, det er stor forskjell på å lese en ROMAN om siste krig i Norge og det å lese en sann og godt skrevet BERETNING fra krigstiden. Har du f.eks. lest "Det utrolige døgnet" av Bjørn Bjørnsen? Boka forteller om hendelsene i det første døgnet fra 9. til 10. april 1940. Det er iallfall den beste bok om krigen her i landet som jeg for min del har lest. (Les omtale på Wikipedia om "Det utrolige døgnet", som forresten er ført i pennen av meg).

Jeg føler vel at hvis du tror at en "beretning" er mer "sann" enn en "roman" er du littt naiv. Alle tolker virkeligheten. Noen kaller det skjønnlitteratur. Andre hevder at det de skriver er "sannheten".

Dersom din virkelighetsoppfatning er så utflytende at du ikke ser forskjell på "De tre bukkene Bruse" og beretnigen av Helge Ingstad om sitt årelange opphold blant apacheindianerne, da er det nok en svakhet ved DIN virkelighetsoppfatning.

Reductio ad absurdum funker selvsagt som motargument til det meste.

Det er ikke noe galt i å ikke lese romaner, men litt ufrivillig så tenker jeg at du kanske ikke har funnet rette boken ;) I såfall er dette helt sikkert et forum om en ønsker lesetips.

Hvilke dokumentarromaner anbefaler du?

Tja, jeg kan jo foreslå Bestialitetens historie (tre bind) av Jens Bjørneboe. Eller jeg kan forslå "Hard Asfalt" av Ida Halvorsen. Selv om det står at det er en biografi, så er det nok pyntet adskillig på den virkelighet hun har opplevet. "Men tankene min får du aldri," er også en dokumentarroman som gir noe av den brutale virkelighet.

Jeg leste en gang ei bok som gjenga tankene til en høvding som kom fra en Stillehavsøy langt borte fra «sivilisasjonen». Etter å ha vært på besøk i vår moderne verden, satte han store spørsmålstegn ved mye av det vi sysler med i den siviliserte verden.

Han undret seg bl.a. over at vi levde «liksomliv» ved å lese bøker om andres liv, i stedet for å konsentrere oss om å leve våre egne liv.

Selv har jeg hatt lange perioder der jeg har vært mest interessert i å lese bøker som gir meg ny innsikt på en direkte måte (dokumentar, faglitteratur etc.), framfor å lese romaner som gir meg innsikt på en mer indirekte måte.

Er det noen bokelskere der ute som vet hvilken bok jeg sikter til? Jeg kunne tenkt meg å lese den på ny. Boka er gammel.

Nei, jeg kan ikke peke på den boka. Dersom det da ikke er Kahlil Gibran? Men han levde visst oppe i fjellene i Libanon. Så vidt jeg har forstått. Han må vel best betegnes som en slags filosof, tror jeg. Hans bok "Profeten" er jo uforglemmelig - og jeg vet ikke lenger hvor mange opplag den er trykket i. Det eksemplaret jeg har er fra 5. opplag.

Nei det er ikke Profeten Sidsel sikter til. Han var ingen høvding og kom ikke fra en Stillehavsøy.

Jeg søkte på nettet, og der fant jeg den: Papalagi

Søkte mer på nettet og mange mener at det boka var oppdiktet (noe jeg hadde mistanke om), men uansett - det var veldig morsomt og tankevekkende å se hvordan vår sivilisasjon kan fortone seg fra folk som lever i pakt med naturen.

Bra du fant den :-)

Hørtes intr. ut. Boka er hermed notert.

Her også.