Bokelskere.no

Jeg har tenkt på det samme i det siste. At vi som er unge i dag ikke har en like "sterk" tid å være en del av, i hvert fall ikke en tid som 60, 70 og 80-tallet. Vi har ikke hockeysveis og Levisbukser og vi står ikke like sterkt sammen om slike ting, føles det som. Kanskje det er slik som Jan sier under her, at neste generasjon kommer til å tenke det samme om oss,noe det egentlig er vanskelig å se for seg nå, mye på grunn av teknologien som på så mange måter har ødelagt så mye, selv om den også har gitt oss veldig mye bra. Jeg håper jo selvsagt at jeg kan se tilbake på livet mitt i tidsepoker, og si at sånn var det da, for nostalgien, den vonde, fine nostalgien skal jo eksistere. Jeg tiltrekkes veldig av de store lidenskapene Jarle og vennene hans har, særlig lidenskapen for musikk og politikk, men også alt annet, omtrent. Jarle suger til seg verden! Alt nytt er en forelskelse for ham, en genuin og sterk forelskelse som det for meg er veldig lett å kjenne seg igjen i. Å føle at man er en del av en spesiell tidsepoke er jo viktig, og man ønsker jo så gjerne denne tilhørigheten.

Ja jeg oppfattet nok Jarle som veldig skikkelig og samvittighetsfull i de første bøkene, med omsorg for moren, bestemoren og dels også for faren. Helge derimot, som jeg egentlig likte utrolig godt var mer den der typen som gav litt F.....og kunne minne mer om den Jarle vi møter i Isabell Hansen. Men det er bare helt fantastisk at vi diskuterer dette, for min fantasi og tanker om Jarle stemmer dårlig med det du har skrevet, det kan jeg jo ikke benekte, men det er jo din Jarle og dine historier. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Jeg synes det er bare spennede å høre at ting oppfattes og forventes så ulikt. Jeg kommer nok til å følge Jarle videre om ikke annet for å være litt Siddis-patriot. Men for å si litt om hvor sær min litteratursmak kan være så kommer jeg til å nekte å lese Knausgård bare fordi alle andre leser det. Jeg har liksom bare bestemt meg for at de ikke er noe for meg.........Jeg så heller ikke Titanic når den gikk på kino......men jeg skal lese Pixley :)

Enda morsommere at du hiver deg på! :) Jeg har enda ikke lest Videogutten (eller Farmor har kabel-TV), men det blir veldig spennende. Hasse er en fornøyelig karakter i Charlotte Isabel Hansen, synes jeg. Han føles litt som en sånn "joker" som bare hopper inn i universet (ditt) og plutselig holder en lang og filosofisk tale på bursdagen til Lotte. Det var på en måte først da jeg virkelig forstod hvorfor han var med. Og som Charlotte sier under her - det universet du lager er fantastisk å stupe inn i.

Du lager en hel verden du, Tore. Så mye liv! Det er så fint, så herlig! Jeg liker at vi får bøker om alle. Om Jarle, Helge, Hasse og Pål. Når jeg er ferdig med en god bok får jeg ofte følelsen av at jeg vil ha mer, mer av alle karakterene og livene deres, at jeg ikke er ferdig med dem. Derfor er det så fint at du finnes i litteraturen, at du kanskje tenker litt det samme, at karakterene dine skal følges til du selv ikke er mer, på en måte, samtidig som det selvsagt finnes en verden utenfor alt sammen også. ÅH! Jeg har ikke ord for hvor bra det er alt sammen, hvor endeløst beundringsverdig det er.

Åja, skjønner. Bare misforsto deg litt. Bestekompisen til Jarle i Mannen som elsket Yngve heter Helge Ombo, han er forsåvidt med i Kompani Orheim også.. Vel, for meg virker Helge som om han er litt forskjellig fra Jarle hele veien. Han har jo hatt en annen oppvekst, og i de to første bøkene preges Jarle veldig av han. Men å si at han passer som den voksne Jarle? Det er vanskelig å si. Vi møter jo ikke den voksne Helge, untatt da han kommer i Terje (faren til Jarle) sin begravelse i Kompani Orheim. Jarle er jo en person som ikke får "orden" på livet sitt, på en måte. En fyr som sliter litt med å finne fram til hvem han er og vil være. Jeg tror nettopp det er noe som mange kan identifisere seg med, og jeg tror det er derfor jeg er så glad i ham. Har enda ikke lest Pixley Mapogo, men det skal nok ikke bli så lenge til. Jeg tror mange av dem som "slakter" boka gjør det fordi Jarle ikke blir den de vil/håper han skal være. Kanskje jeg føler det på samme måte etter å ha lest den, men det er hvertfall ikke den følelsen jeg sitter igjen med etter Charlotte Isabel Hansen.

Jeg er glad i Olav H. Hauge og kanskje kan dette diktet passe, - eller er jeg litt på siden av hva du tenker deg?

I dag såg eg
tvo månar
ein ny
og ein gamal
Eg har stor tru på nymånen
Men det er vel den gamle

Kanskje en noe fri assosiasjon, men innenfor "skuffede erkjennelser": Hva med den berømte avslutningen i Mykles rubin? "Hadde han visst det før? Han visste det nu. Kjærligheten er noe som andre ikke vet om. Kjærligheten er en ensom ting."

Tja... Utfordrende og morsom oppgave! Jeg tenkte umiddelbart på vår egen Ibsen, som jo var inspirert av de greske tragedier der hovedpersonene ofte ble innhentet av fortiden og tvunget til å ta oppgjør med seg selv.

Min første tanke gikk til Peer Gynt, der han i sin lykkerus over å ha funnet Solveig igjen møter "Den grønkledte" som har født sønnen hans.

Brand er det andre Ibsendramaet jeg fikk assosiasjoner til. Sterk historie der Brand slites mellom sin gudstro, plikten til familien, Gud og kirken.

Lykke til i researchingen!

Gösta Berling - sterkt preget av at jeg nettopp har lest den - 1 skritt fram & 2 tilbake.

"The different accidents of life are not so changeable as the feelings of human nature. I had worked hard for nearly two years, for the sole purpose of infusing life into an inanimate body. For this I had deprived myself of rest and health. I had desired it with an ardour that far exeeded moderation; but now that I had finished, the beauty of the dream vanished, and breathless horror and disgust filled my heart."

En historie om å jakte på en drøm, om å nå målet, for så å innse at målet har sin pris og at drømmen burde forblitt en drøm.

Frankenstein er en klassiker, men om det er en klassisk historie i den forstand du tenker på vet jeg ikke. Jeg syns det passet med det siste sitatet, men er usikker på om det passer med de to andre og, som Hedvig, vet jeg ikke om det er "milevis fra det du tenker deg".

Lykke til med letingen uansett :)

Skulle selvfølgelig vist mer, hvor du ønsker å havne når "broen" du leiter etter er passert.
Jeg tror jeg bare må begynne tråden så får jeg hive meg på igjen.

Diktet IF av Kipling har hjelpt meg mang en gang når verden er mørk og jeg vil videre. Mange visdomsord der. Kipling har et dikt til som heter Tomlinson og som også beskriver det medmenneskelige.

Rudyard Kipling er jo som du vet ikke hvem som helst og IF er jo verdenskjent.

Vet ikke om jeg er milevis fra det du tenker deg :-)

Spennende at du spør oss hehe

1) Fint at du endelig har fått svar på hvorfor du bør lese Min kamp. Håper du gjør det.

2) Jeg skjønner ikke hvorfor det er så viktig for deg at "et slikt verk som Min kamp blir debattert" når du en gang ikke har lest det. Hvor kommer denne skepsisen fra, at du leste Ute av verden og ikke likte den? Det er en i tilfelle en argumentasjon jeg ikke skjønner og heller ikke greier ikke å følge. Hvorfor er du så ivrig i å gi Kjærstad rett? Hvilke motiver Kjærstad har vet bare han, og vi kan bare synse, men at det er et forsvar for Knausgård i artikkelen kan jeg overhodet ikke se. Og til slutt, det er vel heller Kjærstad som har sparket i gang en debatt, men vi liker det uansett :-)

Ja dette var en lang tråd, og nå blir den enda lenger. Men etter å ha lest igjennom hele vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Det første jeg vil si er at Fongen kanskje bør lese et av bindene før han uttaler seg særlig mer om Min kamp, så kan han kanskje heller fortelle oss hvorfor det IKKE er god litteratur. For er det noe all denne såkalte nesegruse kritikken er, så er det et bevis på at mange synes det nettopp er god litteratur, og mange argumenterer godt for det i tillegg. Jeg sier ikke at Mk er for alle, men det trenger det heller ikke være, ikke alle liker Beatles, Dylan, Rolling Stones eller Beach Boys heller, men de er unektelig en betydelig del av musikkhistorien. Så les og bedøm selv alle dere som er skeptiske, men likevel litt nysgjerrige.

Når det gjelder Kjærstads utspill, som egentlig er poenget her, så er jeg litt blandet. Først tenkte jeg at han hadde et poeng i forhold til at alle sluker det selvbiografisk ukritisk, og at det gir boken en ekstra dimensjon som man kanskje ikke hadde fått hvis personen hett noe annet. Godt mulig det. Det betyr ikke så mye for min del, det er den litterære kvaliteten som betyr noe. Men jo mer jeg tenkte på det jo mer skuffet ble jeg over Kjærstad. Det første som slo meg var at det var litt ukollegialt, ytringsfrihet, ja vel, men burde ikke dette strengt tatt kommet fra en kritiker? For uansett hva han sier vil mange tenke at han bare er misunnelig, smålig og muligens litt bitter. Noe han selv også sier, men bare for å gardere seg tenker jeg. Men Kjærstad som ellers er så sjenerøs med å trekke frem andre forfattere han mener trenger litt ekstra oppmerksomhet, mangler her evnen til å glede seg over andres suksess. For selv om han sier to ganger at det ikke er meningen å rakke ned på Knausgård eller boken som sådan, skinner det ganske tydelig igjennom at han ikke liker boken og indirekte kritiserer den. Akkurat det har han selvsagt full rett til, men da bør han i alle fall være tøff nok til å si det. Og ærlig talt, lager han ikke et utrolig stort nummer av at ingen har satt Mk inn i en litterær tradisjon, og nevnt Enquist, Norén eller Rydberg? Er det et fast kriterium alle kritikere må følge? Jeg sier ikke at det ikke kan være på sin plass noen ganger. Men Knausgård sier jo selv på Bokkprogrammet på Nrk at dette er en litterær tradisjon i Sverige, og nevner nettopp Norén og Rydberg, så det er ingen hemmelighet akkurat. Og har man fulgt litt med i det siste har vel de fleste fått med seg noe av dette, eller i alle fall Åsa Linderborg og hennes selvbiografiske ”Meg eier ingen”.

Men hva det selvbiografiske angår så sier jo KOK i Bokprogrammet at han selvfølgelig har diktet en hel haug, han husker jo ikke alt hva som har blitt sagt i løpet av alle disse årene, han har veldig dårlig hukommelse. Men i stedet for å sette fokus et annet sted, for eksempel i en 3. persons forteller og se det utenfra via et ”han”, har han satt punktet hos seg selv for å si akkurat hva han mener og tenker, det mange kan tenke men aldri våger å si. Og er ikke det et greit utgangspunkt tenker jeg, at det han sier i boken mener han, dette er hans tanker og følelser? Dette mener Karl Ove Knausgård. Og at det er der det selvbiografiske ligger aller mest, og ikke absolutt i hver eneste handling og replikk som forekommer? Noe av ideen har vært å gå så langt inn i seg selv at det føles allmenngyldig til slutt sa han. Og akkurat det tror jeg mange kan skrive under på, det er høy gjenkjennelsesfaktor her, både i rene barndomsminner og tanker rundt familie, samliv, venner og farskap. Men jeg har jo laget det som han sier, det er jo en roman. Og det er jo akkurat det det er, en roman, det står til og med på forsiden av boken.

Tenk så deilig det vil bli å komme tilbake til Kompani Orheim etter å ha kommet seg igjennom Min kamp.... Kompani Orheim er en vakker bok. Min kamp er...en kamp....en kjedelig, kjedelig kamp... Og til deg, Tore Renberg; gratulerer med utnevnelsen, og takk for at du redda romjula mi med Pixley Mapogo. Jarle er mannen min, han:)

Det er nå mange tråder med diskusjoner om denne boka. Jeg vil bare gjenta noe jeg skrev i en annen tråd:

Jeg ser på bøkene om Jarle Klepp i en sammenheng. Han vokser og går gjennom ulike stadier i livet. Slik alle gjør. Den Jarle Klepp vi likte i Yngve- og Orheim-bøkene var unggutten Jarle Klepp. Nå er han voksen.

Jeg har også skrevet et lengre avsnitt om boka i en annen tråd. De som er interessert, kan klikke seg inn på boka og lese den der.

Min fascinasjon over Jarle Klepp som romanfigur fortsetter like sterkt gjennom alle 4 bøkene. Det kan være at noen identifiserer seg mer med ham som barn og ungdom. For meg er han like interessant som voksen. Og det at han sliter med farsrollen, opplever jeg som en naturlig utvikling fra hans eget anstrengte forhold til sin far.

Jeg kjenner absolutt igjen den følesen, men det er en følelse jeg prøver å bekjempe. Alle bøker burde få sjansen. Er det en forfatter jeg har god erfaring med fra før, lar jeg ikke media påvirke meg.

(men jeg må jo ærlig talt innrømme at jeg ikke har tørt å prøve meg på Twilight enda. Tenk om jeg liker det!)

Først og fremst, gratulere så mye til Tore Renberg, det var en hyggelig gest synes jeg. Det kan godt være at pressen ynder å trekke frem sine favoritter, (det gjør vel egentlig alle) og man kan bli lei av å høre om Loe, Petterson, Fosnes Hansen, Ragde eller Knausgård hele tiden. Men er det en som har fått mye bank for sin bok i år er det vel Renberg og Pixley, så å si at han er hypet er en grov skivebom vil jeg påstå. Og du har jo ikke en gang lest boken! Det burde være et minstekrav i alle fall. Men du legger deg rimelig flat her, det skal du ha :-)

Alle har rett til å skrive hva de mener om bøker, men de har vel ikke nødvendigvis rett til få respons på negativitet som grenser mot sjikane?
Jeg synes det er lite trivelig når en person stadig kommer med usaklige negative bemerkninger om det andre skriver, kaller andres lesesmak visvas osv. En ting er å diskutere og være uenig i andres lesesmak, det er noe helt annet å være direkte ufin mot andre. Bokelskere er et flott nettsted, jeg ønsker ikke at det skal ødelegges av at noen forsøker å drepe gode diskusjoner og meningsutvekslinger.