Bokelskere.no

Jeg ble bare stressa og irritert av denne boka. Nå må jeg snart lære meg å styre unna bøker som beskrives som hysterisk morsomme på bokomslaget, for de fenger bare ikke meg.

Leste Shantaram og var veldig begeistret. Hadde stor forventning til denne også. Men det ble en nedtur. Alle poeng, alle gode og vonde opplevelser, var oppbrukt. Og jeg leste og leste og håpet at den skulle ta seg opp, men for en skuffelse. Dere som lurer på å lese den, bare la det være,,,,,

JAAA:
Det er uten tvil Jean Valjan i Victor Hugos De elendige.
Jeg TENKTE nesten ikke nu!
Hugo gir en fantastisk skildring av en flott person med masse empati! Tenk hvis flere var slik som ham!
Jeg anbefaler boka på det beste. Jeg trodde det var en murstein, men dette er en lettlest og grei bok.

Norge skal ikke styres av folk som står tidlig opp om morran, men av folk som leser gode bøker på senga.

Ingvar Ambjørnsen

You know you've read a good book when you turn the last page and feel a little as if you have lost a friend.  ~Paul Sweeney

Reflektert og god omtale av ei bok eg skal styre unna! Definitivt!

Skulle ønske flere leste Ann Cleeves, Alf Prøysen og Alexandra Fuller! (alle mine favoritter begynner på A...)

Jeg synes suksessen til Bill Bryson og Vikram Seth er velfortjent :)

Irriterer meg over at Hanne Ørstavik blir betegnet som så bra - det er den type bøker som skremmer meg vekk fra samtidslitteratur! Hun skriver jo teknisk bra, et godt språk, men innholdet da....sukk. Likevel vil jeg vel ikke si at jeg ikke unner henne å selge bøker. Det irriterer meg bare at forfattere som henne, som liksom er "flinke", skal rangeres så mye høyere enn de gode historiefortellerne. Men smaken er jo forskjellig :)

Det er jo ofte slik at hvis man leser mye, eller er en profesjonell leser (anmelder, bibiliotekar osv), får man til slutt en sær smak. Man blir rett og slett blasert, har lest det meste før, og derfor lar man seg begeistre av de mer sære bøkene. Så blir man så "kald" og kritisk at man lar seg ikke lenger rive med av de levende, viltre, ikke-perfekte bøkene...

Det samme skjer med lydfriker og musikk. De må bruke tusener på tusener for å få den perfekte lytteropplevelse, mens jeg gjerne kan høre på en monoradio som skurrer litt bare sangen er bra! Eller med tv'er - folk blir så opptatt av oppløsning og lcd og hva det nå er, akkurat som programmene blir noe bedre av det?

Jeg har selv lidd av dette "nerdesyndromet" eller hva jeg skal kalle det, på filmfronten. Gikk så mye på kino at jeg sluttet å se alle amerikanske storfilmer, fant bare glede i smale franske filmer, eller det skulle være svart-hvitt, eller i det hele tatt særest mulig!

Var det noen fornuft i dette, tro? Poenget har en tendens til å drukne i tekst når jeg skriver... :)

Jeg ser at flere har svart i tråden siden sist, det er bra at flere engasjerer seg.

Jeg oppfatter at dere ikke skiller mellom omtale, anmeldelse og diskusjon. Alt kan selvsagt diskuteres, men personlig synes jeg en omtale er lite interessant å diskutere. En anmeldelse, derimot, er i mine øyne bedre egnet til diskusjon, da den er mindre lukket, mer detaljert og for dem som faktisk har lest boken.

Jeg synes ikke det er nødvendig med hverken omtale eller anmeldelse av en bok for å diskutere den, men det er klart et pluss dersom diskusjonen tar utgangspunkt i en anmeldelse. Det blir mer kvalitet over tråden.

Forslaget mitt forutsetter altså ikke hverken omtaler eller anmeldelser.

Denne tråden er utgangspunkt for forslagene mine: http://bokelskere.no/tekst/98832/

Hovedinnlegget går rett inn i diskusjonen, og jeg svarer med min opplevelse av deler av boken (dette ble gjort om til skjult tekst da jeg skjønte hvordan det skulle gjøres etter kommentarer lenger ned i tråden). Det jeg ønsket var å videreutvikle diskusjonen (og ja, jeg vil veldig gjerne fortsette den). En rekke spoiler-innlegg kan være slitsomt i lengden. Ved å skille omtaler fra diskusjoner, kan en diskutere mer fritt uten at noen opplever at deres leseropplevelse blir forringet.

Hvordan starte et innlegg uten å innlede med omtale? Tja, gå rett inn i det du ønsker å diskutere? Dersom diskusjonstråden er for dem som har lest boka, vil det du skriver være kjent.

"Blant de mange verdener som mennesket ikke har fått i gave av naturen, men har skapt på egen hånd, er bøkenes verden den største." HERMAN HESSE

"Gå med din gamle frakk og kjøp en ny bok" AUSTIN PHELS

"En hver skaper selv den bok han leser." RAGNAR EKLUND

Jeg synes det er stor forskjell på underkategoriene av kiosklitteratur. Selv ble jeg hekta på "Trollbundet", den første boka i serien om Isfolket av Margit Sandemo, da den gikk som føljetong i Hjemmet tidlig på åttitallet. Jeg var sytten år og ble helt betatt av historien! Her var det historie, mystikk og trolldom, og naturligvis kjærlighet. Fortsatte å kjøpe hele bokserien, som gikk over mange år! Gode gamle Margit skrev jo veldig lettlest, og hun skrev stort sett om de som var fattige. Heltene/heltinnene hennes hadde et godt hjerte, var glade i dyr, de kunne være vakre, men hun hadde også mobbeofre som helt/heltinne, noen var handicappet osv osv. Mye handlet om hennes teorier om mennesker og religion og var (etter min mening) ganske fornuftig. Alt innpakket i medrivende spenning!

Har lest et par andre serier, "Livets døtre" av May Grethe Lerum som erstatning for Isfolket, men den nådde nok ikke helt opp, og "Ingebjørg Olavsdatter" og "Sønnavind" av Frid Ingulstad. Ingulstad er en utrolig irriterende serieforfatter som haler og drar handlingen ut i det uendelige!!! - men jeg "samleser" disse med min mor, så vi fortsetter liksom bare... Sukk. Håper hun gir seg snart...

Ellers fant jeg ut tidlig i tenårene at Legeromaner, Barbara Cartland, "Harlequin" og lignende serier ikke var noe for meg. Det ble for kjedelig og skjematisk og LIKT, rett og slett. Veldig ofte var det rikdom og adel osv, noe jeg syntes var kjedelig.

Men da chick lit gjorde sitt inntog, fant jeg endelig kioskbøker selv for meg! Her er ikke heltinnen et virkelighetsfjernt pudret persilleblad som blir tatt med storm av den mystiske godsherren (gjesp), men heller ei dame i tjue-tredveåra som våkner opp fyllesjuk ved siden av en fyr hun ikke husker hvem er... Her kom det inn masse humor, mer virkelighet (riktignok i varierende grad) og lettlest underholdning. Fiona Walker og Marian Keyes ble to store favoritter, Wendy Holden er heller ikke verst, og det finnes mange. Jeg foretrekker de engelske, i den amerikanske varianten finner man igjen alt dette om penger som jeg mislikte i tidligere kioskromaner. Liker bedre historier om folk som strever med å få endene til å møtes :)

Hjelp, nå ble dette AAALTFOR langt!! Men min teori er at vi liker disse bøkene fordi det går bra til slutt. Jeg tror det appellerer til min kryssordløse/rydde/matematikk-del av hjernen. Krim, chick lit og også cowboyromaner har det til felles at historien starter med rot og ubalanse (mord, brudd med kjæresten eller kvegtyver går ut på ett), men at ALT ORDNER SEG til slutt.

Vi trenger det. Det er akkurat som kristne kan tro at de kommer til paradiset, eller at buddhistene (eller hinduene?) tror på karma - alle får som fortjent, alt skal ordne seg :) I våre rotete liv der vi strever mot perfeksjon, liker vi å lese om mordere som fakkes, kjærester som erobres og kvegtyver som jages over stokk og stein. Det gir oss troen på rettferdighet, trøsten om at det vil gå bra til sist...

"Livet er morsommere for den som er interessert i fotball" heter det jo i reklamen fra Norsk Tipping. For å utvide litt kan vi vel si at livet er morsommere for den som interesserer seg for et eller annet..

Når man på en sjelden og lynrask Oslo-tur prioriterer å gå i bokhandel før noe som helst annet.

Når man greier seg et år ekstra med de gamle vinterskoa fordi det er så mange bøker man heller vil bruke penger på.

Når man pakker ut bokesker man pakket ned for et år siden pga flytting, og bruker mange, mange, mange kvelder på det fordi det innebærer å møte gamle venner igjen.

Når man hyrer en snekker for å spesialbygge bokhyller for å få plass til flest mulig bøker.

Når man har en lydbok i bilen, en på Iphonen, mange bøker på nattbordet, en på kjøkkenet og en i lesekroken slik at man kan benytte enhver mulighet.

Når man tar med seg boka når man skal pusse tenner.

Når man tar seg i å av og til kaste kjærlige blikk over ryggene til bøkene i hylla og ikke kan la være å gå bort å bla litt her og der eller bare stryke litt.

Når man er venn med alt som har den fjerneste forbindelse med bøker på Facebook, opptil flere antikvariater for eksempel.

Når man tilbringer alt for mye tid på bokelskere.no fordi det er så morsomt å diskutere bøker.

Når man stadig tar seg i å tenke (fritt etter Jul i Blåfjell): Det er en bok for alt.

Lidenskap? Nei, dette er kjærlighet!

Høsten 2010 fikk jeg en liten folder fra bokhandelen libris; "Våre 101 favoritter, stemt frem av bokelskere for bokelskere" Listen inneholder noe for enhver smak og er oppført alfabetisk med romaner fra 1-80, deretter krim.
Fordi en liste ikke kan inneholde mer enn 100 bøker, så kom ikke Skumringstimen med Johan Theorin som nr 101 med.

Jeg er nok litt farget av å ha jobbet som lærer i barneskolen en periode.

Derfor mener jeg at det viktigste er at de leser noe som helst.

Jeg satt med en 5. og en 6. klasse hvor ingen andre enn de to flinkeste jentene leste noe som helst. Og det var faktisk skremmende. Ingen av de andre elevene kunne skrive (og jeg tar her høyde for at unger i den alderen uttrykker seg litt annerledes enn voksne, så...), leseferdighetene var forferdelige, og alle ble slitne etter å ha lest et kort avsnitt (dårlig).

Jeg er enig i at bokstaver i utgangspunktet ikke er magiske. Selv om jeg synes synd på dem som har slitt seg gjennom fagbøker og annen obligatorisk litteratur uten å ha sett magien en eneste gang.

For når forfatteren gjør jobben sin, så ER faktisk bokstavene magiske. De beskriver en verden du ikke kjenner, det være seg en reell verden eller en ren fiksjonsverden. Det gir mulighet for å sette seg i sofakroken og reise til et sted man aldri før har vært. DET er magien.

Og om man foretar de første reisene sammen med Margit Sandemo, eller om man foretar en senere reise med en kjent reisebokforgatter eller en litterær gigant, så ER det magi der.

Den magien unner jeg alle å oppleve. Selv om de velger den billige bakgårdsmagien istedenfor den storslåtte magien som ligger i den STORE litteraturen.

For meg var det nettopp språket som skilte seg ut på ein positiv måte:) Er ikkje så framifrå som forteljing, men nettopp språket er det som gjer boka for min del

Det argumentet har jeg hørt før, men jeg ser ikke helt hvorfor én urettferdighet skal være god grunn til å unngå innsikt i en annen. Det er en logisk brist som raskt leder til at siden vi ikke kan ordne alt, er det best at vi ikke prøver å rette på noe. Da er veien kort videre til et skille mellom herskerklassen, bestående av profesjonelle politikere, og et apatisk, uinformert folk. Vi er et godt stykke på den veien nå. Politikerne leser rapporter og forbereder utspill til VG, folket leser VG. Informasjonsgapet er stort. Maria Amelie hjelper oss å lukke det, vel å merke på et lite, men viktig, felt.

Det er nok de mange som ble "lei av styret" som aller helst bør lese denne boken. Sannsynligheten taler for at de som engasjerte seg i debatten, etter å ha satt seg inn i saken, generelt ligger et hestehode foran både i engasjement og innsikt (det ene følger ofte det andre, om ikke alltid). Samt de som har kjent det på kroppen. Mine barn vet hvordan det er at en bestevenn som har bodd i Norge i årevis, plutselig forsvinner fra en dag til den neste og etterlater seg et tomrom både i klassen og i sjelen. Det Maria Amelie har å fortelle er mest interessant nettopp fordi det ikke er unikt.

Jeg var ellers ganske nøye med å skrive om boken til Maria Amelie ovenfor, ikke saken. Det er en god del å lære av begge deler, men den som leser boken kan fort risikere å få et nytt syn på oppstyret. Det er et sunnhetstegn at det blir styr når et barn får vokse opp i Norge, får ta sin utdannelse her og bli norsk både i sjel og sinn, og så arresteres av fem politimenn og kastes ut av landet etter at hun har vært frekk nok til å skrive bok om sine opplevelser.

Boken er fri for ironi. Virkeligheten er det ikke.

Tror nok definitivt at det kan bli en del vektig litteratur av begge disse sjangrene. Dét fins det vel, ganske riktig, også en del eksempler på.

I fantasy-litteraturen tror jeg mye av problemet oppstår når eskapismen blir så total at det knapt lenger fins plass for menneskelige, eksistensielle spørsmål, som tross alt fortsatt er avgjørende for leseinteressen til ganske mange av oss. Det siste, altså. Mennesket blir fortrengt, kanskje til og med utryddet, for det som er fantasifostre. Satt litt på spissen, "Hvorfor er jeg?" blir byttet ut med "voffor kanke drager, vampyrskjønnasser og Care Bears være sant?"

Science-fiction, derimot, har den lite misunnelige oppgaven å spå om fremtiden. I den farten vitenskapen og teknologien utvikler seg, sier det seg selv at faren for å spå feil og dermed bidra til at holdbarheten til det du skriver om er nokså kortlivet, er høyst reell. Du risikerer å være datert, nærmest før du har begynt. Å skrive science-fiction er en øvelse for visjonære.

Cornelius Jakhelln skrev en skammelig god kronikk, altfor menneskelig, ved å snu problemstillingen på hodet for en del år siden.

Litteraturen har prioritert det værende på det muliges bekostning. Diktningen var alltid et sted hvor guder, mennesker, dyr og oppfinnelser kunne leve side om side. I diktobservatoriet til Homer og Goethe sto døren på vid vegg for det umenneskelige. Poseidon kunne stikke innom for å tørke våtdrakta, mens Mefistofeles tigget pent om kaffe og sigaretter. Nå står observatoriet der, forfallent og nedbemannet, med mose på teleskoplinsene, knuste vinduer og aske på gulvet. Bare entréspeilet henger skinnende blankt.