Bokelskere.no

Dette startet sommeren 2010 som en liste over bøker (skjønnlitteratur og andre bøker) som har gitt meg kunnskaper om Egypt - og da først og fremst Kairo og Alexandria. I februar 2011 utvidet jeg listen til å omfatte bøker jeg ikke har lest, men som jeg har skaffet meg og skal lese, eventuelt ønsker meg. Den politiske omveltningen i Egypt gjør det enda mer aktuelt å skaffe mer kunnskap om dette spennende landet og folket. Både skjønnlitteratur, essays og annen litteratur kan kvalifisere til en plass på denne listen!

I en gigantisk snuoperasjon har slagordet vårt blitt skiftet i dag.

Lenge var slagordet vårt "Vi elsker bøker. Akkurat som deg. Velkommen hjem."

Så påpekte noen at dette ikke var grammatisk riktig, og at "deg" måtte skiftes med "du".

Dette fordi "Akkurat som deg" i bunn og grunn er en kort versjon av setningen "Akkurat som du også elsker bøker".

Argumentet fikk støtte av flere, og slagordet ble skiftet til "Vi elsker bøker. Akkurat som du. Velkommen hjem."

Natalie og Mette protesterte begge to mot at dette kunne være riktig, og at "deg" var det rette å sette inn.

I dag har Det Norske Språkrådet kommet med en knusende dom i denne dramatiske saken.

Karianne Skovholt skriver:

"Du" er subjektsform og "deg" er objektsform. Ifølge boka "Godt språk i lærebøker" (1999:158) kan vi godta begge formene etter konjunksjonene "enn" og "som".

Siden begge former er tillatt, erklærer vi at "deg" er tilbake i slagordet.

Datteren min på 8 kom hjem fra skolen og fortalte at hun hadde "målbundet" en av gutta i klassen den dagen. Godt utviklet evne til å fange opp uttrykk fra gamle eventyr!

Kanskje knoting er eit nøkkelord? Eg kjenner fleire Bergensarar som har busett seg i heimbygda mi (Nordfjordeid), som har lagt heilt om og pratar nordfjordsk som ein innfødt ;).

Sjølv har eg, i daglegtale, lagt av meg hardcore nordfjordord som "bakkjen" (bakken) og "hekkjen" (hekken).

Eg har også notert meg at bergensarar sliter med å skjønne kva eg meinar når eg ber om å få vatn og påse, så no må eg seie "vann" og "pose".

Kanskje kvifor er eit slikt ord som forsvinner fort når ein skiftar bustad. Det viktigaste i ein samtale er vel å gjere seg forstått :p

Uff no er eg redd eg sporer kraftig av frå den "raude tråden", eg er lei for det...

Her har vi ingen hovedform og sideform av ordet. Korfor og kvifor er sidestilte (jamstilte) former i nynorsk, så å bruke korfor kan på ingen måte sies å være dårlig språk. Det er mer smak og behag... Og jeg liker også kvifor bedre :)

Eg er enig med deg Guro om at "kvifor" er eit betre ord å bruke i ei nynorsk omsetjing enn "korfor" (sjølv brukar eg begge orda i min daglegtale, alt etter kven eg pratar med). Eg synes kvifor vert meir nynorsk, som er ei langt meir poetisk og vakker målform enn bokmål.

Men Aina har vel eit poeng når ho seier at nynorsken har eit vidare godkjent ordspekter enn "kav nynorsk", og det må ein vel berre finne seg i. Språket vårt er i kontinuerlig endring, og i følgje den siste lingvistikk boka eg bladde i, går ikkje denne utviklinga mot det verre (her er eg sjølv uenig), det er berre ei endring.

Mitt poeng igjen er at hva du kaller sosiolekt er en dialekt som alle andre. Det er en hovedstadsforståelse at man ikke snakker dialekt, noe som gjør alle andre himmelfalne. Hovedstadsmentalitet, veldig utbredt. Språkforvirringen du omtaler er like dominerende på Sotra og mi lille bygd med syv innbyggere som i Oslo. Selv lider jeg av den moderne skolegangen, og benytter konstant engelske låneord i dagligtalen.

Så kan man diskutere dialekt, og i hvilken grad den er gjeldene, men det har ikke plass her. Jeg kan allikevel stille meg bak din intensjon om mangfold, bare ikke presentasjonen.

Vi snakker vel alle en eller form for dialekt her i landet uansett hvor avslepen den er. Du skal bo og ha bodd lenge på en ganske øde plass nå til dags hvis du skal holde på en "opprinnelig"gjennomført dialekt. Å skrive dialekt/ sosiolekt er sikkert en utfordring. Jeg synes i hvertfall det av og til byr på en del utfordringer å lese det uansett hvor den stammer fra.

Dersom jeg, som jeg egentlig ofte gjør, blar litt fram og tilbake i bokhyllene, kikker, plukker frem en og annen bok, tenker jeg ofte "ah, for en bok, for en historie...!" Eller jeg husker omstendighetene som brakte akkurat denne boken i hus, eller atter andre ting, som for eksempel minner omkring lesingen, kanskje lå jeg ukesvis og drømte meg vekk, mens en gammel kjæreste leste den høyt for meg før vi sovnet... (En bok som egentlig var underholdende å lese på denne måten, minnes jeg, var "Uten en..."; moro, særlig for litt blyge unge menn som har litt vansker med å få satt ord på endel saker og ting vedrørende livet og slikt... Ikke alltid like enkelt å sove etterpå, men pytt.)

Men, for å vende tilbake til selveste bokskatten, som ligger i enden av regnbuen, er det en gammel bok jeg nær sagt snublet over i en ikke fullt så gammel brukthandel. En av mine hobbyer er vinlegging, og særlig med forskjellige vekster som man finner rundt omkring, med noe blandet resultat, det må sies. Uansett, boken er Dr.Olav Sopps bok om vinlegging. Mannen mente det lå en hel fremtidig industri i fremstilling av norsk vin. Dette skrev han på slutten av 1800-tallet. Sopp var ellers en driftig mann, og den første som importerte pasta til landet (Sopps pasta...). Akk, denne slitte, nydelige saken... hvilken bok!

Bibelen ville på mange måter vært et selvsagt valg om man bare skulle lese en bok. Ingen bøker har påvirket vår del av verden, både når det gjelder tro og litterær kanon, på samme måte.

Mitt valg faller likevel på Shakespeares samlede verker. Få, om noen, har påvirket det engelske (og andre) språk slik han har gjort. Utrolig mange ordtak og fraser er hentet fra Shakespeare. I tillegg spenner verkene fra den dypeste avgrunn til den letteste komedie. Uavhengig av om man tror Shakespeare selv skrev verkene eller ikke, gir skuespillene og sonnettene leseren et imponerende innblikk i den menneskelige psyke.

Man kan mene hva man vil om serieromaner og dets like, men kiosklitteratur er ikke lenger et dekkende begrep, som du er inne på. Det selges veldig mange typer bøker i kiosk i dag, også Austen. Bjørnebo med mer. Forfattere som Frid Ingulstad selger heller ikke mest gjennom kiosk, hovedparten av hennes bøker selges gjennom bokhandelen.

Underholdningslitteratur er et begrep jeg har lest brukt, og som jeg mener er mer dekkende.

En annen ting som også kan være verdt å ha i mente er at mange store forfattere har begynt med å skrive underholdningslitteratur. Dickens og Collins er ett eksempel, deres fortellinger var ikke vel ansett av litteratureliten da de utkom.

For min egen del har jeg alltid ment at det er viktigst at folk leser, ikke hva de leser. Og jeg personlig koser meg med alt fra Isfolket til Bjørnebo. Jeg er slettes ikke forundret over at serieromaner selger så godt, de er spennende, har romantikk, dramatikk, en dæsj historie slik at man kan drømme seg bort til svunne tider og de skaper leseglede.

Jeg synes også dette er en spennende diskusjon. Jeg lagde for en stund tilbake en diskusjon her inne hvor jeg skrev at jeg synes det er fascinerende hvordan noe blir bestselgere og andre ikke. F.eks Stieg Larsson sine bøker, som jeg opplevde som dårlig skrevet og uengasjerende. Og Twilight fenomenet.

Og skal jeg komme med noen som helst kritikk av bestselgerfenomener må det være at jeg skulle ønske media fokuserte litt mer på bredden, og ikke bare på forfatterne som tjener millionbeøp i året.

En bokelsker som meg har kommet dit hen at jeg i dag leser stort sett all slags litteratur og selv om jeg kanskje har vokst ifra bøker som 'Isfolket og Morgan Kane' ville jeg ikke vært foruten å ha lest dem. De ga meg like mye den gang som 'Drep ikke en sangfugl' gjør i dag.
Så var jeg da den gang ’Isfolket’ var min store lidenskap en dårligere bokelsker enn i dag? Nei jeg elsket bøker den gang og jeg elsker bøker i dag

Shieeeeeeeeet...

Dere som snakker dialekt.

Jan Fongen

Jeg tror dette var ment ganske uskyldig, og det er en mulighet for at jeg antar for mye her, men er du fra Osloområdet? I så fall tar du grundig feil i å distansere deg fra oss med dialekt. Med mindre du er fra indre Finnmark, selvfølgelig, da beklager jeg for å anta for mye.

Bruk dette språket for alt det er verdt, hvis dere skriver skjønnlitteratur, uansett hvor i landet dere kommer fra.

Jan Fongen

Sjæl ass

Tiltredes. Har alltid plass til flere bøker. Kan jo alltids kaste ut noen møbler eller unger.

Fra jeg gikk på barneskolen har jeg elsket bøker. Har gått gradene fra Nancy Drew, via Sandemo og Christie, til voksenbøker av ”høyere kvalitet”. I 14-årsalderen var jeg hekta på Isfolket – rekorden var tre bøker på en dag. Leste serien sammen med bestemor og jeg ser med glede tilbake på denne perioden da vi leste så boksidene blafret og vi diskuterte plottet og karakteren med stort iver. Jeg prøvde å lese bøkene om igjen da jeg var i begynnelsen av 20-åra, men greide det ikke på grunn av språket.

Da jeg studerte var jeg veldig opptatt av å være ”intellektuell” – bare klassikere og enkelte samtidsromaner, som fikk gode anmeldelser, var gode nok. Etter noen år ble jeg matlei, jeg sluttet nesten å lese skjønnlitteratur. Det var ikke før jeg igjen begynte å lese for underholdningens skyld (krim) at jeg fant igjen gleden også med annen, mer velansett, litteratur.

Min mor har aldri lest bøker, på grunn av sin dysleksi, før inntil et par år siden. Nå har hun slått seg på ”husmorpornoen” og det synes jeg er helt topp! Hun vil gjerne at jeg skal lese noen av seriene hun holder på med og det skal jeg gjøre med glede – alt for endelig å kunne diskutere noe vi begge to har lest. Jeg er utrolig glad for at hun leser disse bøkene, endelig skjønner hun hvorfor jeg alltid sitter med nesa i ei bok.

Moralen er for meg, som den også er det for Ole Brum; Ja takk, begge deler.

Jeg sukker og åh'er bare jeg tenker på denne boka! Denne er bare absolutt helt herlig, dere!

Henry har en kromosomfeil som gjør at han reiser i tid. Han møter Clare når hun er seks år, og han er 36. Under hele Clares oppvekst dukker Henry plutselig opp, naken og fra en annen tidsperiode. De utvikler et kjærlighetsforhold, og Clare vet fra hun er ung pike at dette er mannen hun skal gifte seg med. Henry har allerede fortalt henne det, noen ganger kommer han fra den tiden i framtiden hvor de er gift. Livene deres preges naturlig nok av Henrys reiser, som bare de to og et knippe andre vet om. De elsker hverandre veldig høyt, og gjør alt de kan for å få forholdet mellom dem til å fungere. Til tider er det vanskelig for dem, de må bli kjent på nytt og hendelser som har skjedd for lenge siden kan være en helt ny oppdagelse for Henry. Til tider kan reisene hans være svært farlige og dramatiske.

Da jeg først leste om denne boken, var jeg ikke interessert. Det virket litt for sært på en måte. Men da sjefen min på Riksen anbefalte den for tusende gang, og jeg tilfeldigvis fant et gratis leseeksemplar på jobben, tok jeg den med meg. Og det er jeg så takknemlig for nå! Jeg er klar over at hele handlingen virker helt supersær, men Niffenegger beskriver tidsreisene på en måte som ikke får det til å virke som en sprø sciense fiction-roman. Handlingen er lagt fra 70-tallet og fram til vår tid, og hun veksler mellom å la Clare og Henry ha synsvinkelen. På den måten får hun fram hvordan tidreisende preger dem begge, og hvordan de oppfatter og føler ulike situasjoner. Romanene er på over 500 sider, men språket i boken er som en lek og er derfor lett å lese. Jeg synes til tider alle sidene om Clare og Henrys forsøk om å få barn ble litt vel langdrygt i lengden, men jeg ser helt klart virkemiddelet ved å gjøre det slik.

Denne boken er både morsom og trist, særlig i slutten. Jeg satt på kontoret på jobben da jeg leste ferdig, og måtte stadig se opp og ut vinduene for å tørke tårene.

Enig:) Å bedømme en hel sjanger etter kun en bok er jo litt drøyt. Det er som å si at hvis man har lest en dårlig krimbok så er hele krimsjangeren bedriten?

For meg spiller det ingen rolle hva folk leser bare at de leser noe, hva som helst og som gir dem glede. Det gjør meg glad:) Det verste jeg hører er når folk sier at de hater å lese bøker og innrømmer like etterpå at de ikke har lest en eneste bok i hele sitt liv. Det er fryktelig provoserende med tanke på om at hvis de hadde gitt noen bøker en sjanse og kommet over den rette boka så kanskje de ville ha fått ekte leseglede de også.

Så jeg er enig med at det er feil å dømme en hel sjanger pga en bok som ikke falt i smak:)

Eg er enig med deg Elianne. Men matrone-hierarkiet har lov til å vere litt arrogante ;)