Bokelskere.no

Blandt litteraturvitere har det ofte vært lite respektert å legge vekt på forfatteren som person i forhold til bøkers innhold (siden Proust?). Selv mener jeg at det må være naturlig å se på forfatterens liv når man skal tolke en tekst. Hvilken tid vokste de opp i? Hvilke meninger hadde de? etc. Hva mener dere om dette? Bør man lese en bok uavhengig av forfatteren?

"People will accept your ideas much more readily if you tell them Benjamin Franklin said it first." ;-)

Jeg tror absolutt spiseforstyrrelsen er en sentral metafor ja, og at den kan tolkes på flere måter. På den ene siden, slik du skriver, kan den være et bilde på det til tider kvalmende overflodssamfunnet vi lever i, og slik sett en samfunnskritikk. Anna bærer hele tiden fortiden med seg, både de personlige historiene til formødrene og kunnskapen om hvordan det var å leve i et samfunn som manglet alt, reaksjonen hennes blir bulimi eller ”hamstring”. Hun får ikke nok, hun må være sikker på at hun alltid har nok.

Bulimi er vel en sykdom som dypest sett handler om kontroll, ønsket om å kontrollere kropp og følelser, og slik sett har kanskje Oksanen også brukt denne sykdommen for å forsterke beskrivelsene av den kontrollen menneskene i de kommunistiske landene var utsatt for hele tiden. Esterne var redd for angivere og måtte hele tiden skjule små eller store hemmeligheter, Anna skjuler følelsene sine og sykdommen sin. Beskrivelser av grensekontroller blir jo også gjentatt flere ganger i boka. Menneskene må finne seg i å bli sjekket og få bagasjen sin gjennomsøkt og nærmest vrengt, og de må rettferdiggjøre og stå til ansvar for alt de har med seg. Anna må hele tiden stå til ansvar for og rettferdiggjøre sin bakgrunn, altså seg selv, ikke så mye overfor samfunnet, men overfor moren, som har innprentet skam i henne. Anna ”vrenger” seg selv. Esterne måtte vise fram et bilde av seg selv som gode kommunister som innordnet seg samfunnet selv om de inni seg gråt for dem som var sendt til Sibir. Anna viser fram et bilde av seg selv som vellykket, slank og finsk, mens hun på innsiden er estisk og har det vondt.

For Anna blir nesten bulimien en stabiliserende faktor i tilværelsen for å takle alt dette som er nevnt, inkludert familiesituasjonen. Hun flykter inn i bulimien, og den gir henne på en måte muligheten for kontroll, i hvertfall over vekta. Men den gir henne også muligheten for ansvarsfraskrivelse, hun personifiserer sykdommen og kaller den Herren. Paradoksalt nok blir dette for henne da nesten en måte å slippe fra seg kontrollen på. Det er Herren som bestemmer over Anna, over esterne var det Stalin som bestemte. Det er ingen grunn til å romantisere kommunismen, nei…

Jeg er veldig glad i sitater; få og "kloke" ord som ofte sier så uendelig mye.

Ibsen har mange gode sitater, deriblant dette:

Ja, tænke det; ønske det; ville det med, - men gøre det! Nej; det skønner jeg ikke!

Dette sitatet synes jeg rommer så mye, Ibsen var en "framtidens" mann på mange måter tenker jeg. Ofte dukker dette sitatet opp i hodet mitt av seg selv; ikke minst når jeg leser "sutreinnlegg" av folk som klager på "alt", men aldri gjør noe selv...

To innlegg med ordet "objektivt" på få minutter her inne. Jeg sprenger, får brain freeze, kjenner frysningene bre seg, må telle til ti, puste ut, fort! Hehe. Hva annet har vi, enn meninger? Intet interesserer meg mer i denne verden, enn meninger. La meg lese om et livs virring og surring, et menneskes viderverdigheter, bestrebelser, motbakker og unnarenn, dets forsøk på å forstå seg selv, verden, mennesket, ja, universet, heller enn om kalde tall, likegyldige atomer, frosne fossiler.

Forfatteren Sofi Oksanen debuterte med boka "Stalins kyr", som vel først for alvor ble kjent for norske lesere pga. tildelingen av Nordisk råds litteraturpris for "Utrenskning", forfatterens tredje roman, i 2010.

Boka handler i all hovedsak om Anna, bulimikeren som er dels finsk og dels estisk. Men den inneholder også historien om moren Katariina og hennes mor Sofia - dvs. tre generasjoner med kvinner. Katariina er blant de heldige utvalgte i Estland som får seg en finsk ektemann, uten at hun blir noe lykkeligere av den grunn. Ektefellene står nemlig langt fra hverandre, og forholdet blir ikke bare distansert pga. mannens reising og alkoholisme, men Katariina er heller ikke den enkleste å leve sammen med. Forholdet mellom mor og datter er også meget fjernt. Familien består i det hele tatt av tre meget ensomme og ulykkelige mennesker.

Katariina og Anna reiser ofte til Estland, og forventningene fra slektninger om at de skal ta med fine gaver og forbruksvarer fra Finland hver gang, blir etter hvert kvelende. Alle vil bare ha og ha, og bryr seg tilsynelatende lite om hvordan Katariina og Anna egentlig har det. Misunnelse og sjalusi preger familieforholdene, for i Estland mangler alle det meste. Ingen vil høre på når Katariina forsøker å få slektninger og venner til å forstå at alt ikke er bare idyll i Finland. Katariina får dessuten skylden for det meste som går galt i sine estiske slektningers liv.

Prostitusjon florerer i Estland, og av den grunn ønsker ikke Katariina at Anna skal røpe at hun har estisk blod hjemme i Finland. Hun er så redd for at datteren skal bli tatt for å være en estisk hore. Hele Annas oppvekst handler om å skjule sitt innerste bak et tykt skall, og av den grunn er det kanskje ikke rart at hun ender opp med en alvorlig spiseforstyrrelse som nettopp har den iboende effekt at hun ikke orker å ha noen tett inn på seg. Det å være bulimiker er dessuten en heldagsjobb. Eller som Oksanen beskriver det: å holde på sine 50 kilo er en heldagsjobb for Anna.

De fleste gangene jeg har kommet i snakk med andre om denne boka, har det vært fokusert på at den handler om bulimi og spying. Joda, dette er en vesentlig ingrediens i boka. Men vel så viktig er faktisk historien om hva som skjedde i Estland fra krigens dager og frem til løsrivelsen fra Sovjetsamveldet. Den gradvise overgangen til markedsøkonomi og kapitalisme har hatt sin pris i et land hvor alle har manglet nær sagt alt gjennom flere generasjoner. All overvåkningen som folk har blitt utsatt for, og hvor det minste feiltrinn kunne få uante følger, preger fremdeles menneskene i de landene som en gang var en del av Sovjet. Økning i kriminalitet, sexturisme, alkohol- og rusmisbruk - det meste som gjerne kommer når markedet flommer over av varer for første gang, mens folk flest likevel ikke har penger til å nyte godt av velstanden dersom de kun skal skaffe dem på lovlig vis.

Forfatteren bruker mye symbolikk i handlingen, og det er nærliggende å tenke seg at Annas bulimi og spying er en metafor for det kvalmende i overflodsamfunnet i den vestlige verden. Kontrasten til de parallelle fortellingene om slektninger som ble sendt til Sibir og som virkelig sultet, er stor.

Historien i denne boka er rett og slett hjerteskjærende. Forfatteren er selv halvt estisk og halvt finsk, og underveis i lesingen var det ikke til å komme forbi at jeg mange ganger tenkte "hvor mye av dette er selvopplevd?" For så levende beskriver Oksanen både det å leve som halvt estisk ung kvinne i Finland, reisene til Estland, spiseforstyrrelsen m.m. Oksanens nokså særegne måte å skrive på, forsterket historien ytterligere. Boka fortjener terningkast fem. Det er ikke til å komme forbi at jeg sammenligner boka med "Utrenskning", hvor jeg mener at språkføringen er sikrere enn i denne debutboka. Det bør for øvrig nevnes at Oksanen var 26 år da hun debuterte med denne boka!

Jeg kommer til å følge Oksanens utvikling nøye i årene som kommer!

Selvfølgelig kunne Skråninga vært skrevet på bokmål! Den kunne sikkert vært skrevet på svensk eller finsk også, for den saks skyld.

Nå er den imidlertid skrevet på nynorsk, og for meg gjør ikke det boka verken bedre eller dårligere. At den er godt skrevet, trekker derimot naturligvis opp...

Veldig godt spørsmål - og veldig irriterende at jeg for min del ikke klarer å komme opp med et eneste forslag... Men så tenkte jeg: javel - men hva hvis jeg skal forsøke å komme opp med en mannlig "samtidslitterær" skikkelse med klassikerpotensial, da? Jeg sliter med den også, jeg - og da tenker jeg: Er kanskje problemet like mye at det generelt er så vanskelig å se samtidskunst objektivt, og forestille seg hva som vil bli stående i ettertiden? Vi trenger litt distanse, rett og slett - for å kunne ta et overblikk, ikke en nærsynt gransking?

Helt enig! Og innholdet er jo det samme likevel, uansett hvordan man konsumerer det.
Å skille bøker som leses og høres høres bare tungvint ut. Hvorfor gjøre det komplisert når man kan gjøre det enkelt? Skjønner ikke hvorfor denne lille forskjellen skal være så viktig jeg heller, samme bok er det åkke som.

Godt poeng! Det er nok på forsiden som det er! For meg er det helt likeverdig å lese eller høre en bok. Jeg ser ikke helt forskjellen, for å være ærlig. Og det fine med disse Bokelsker-sidene er jo at man får opp hvem som leser den samme boka, uansett om den leses på orginalspråket, på norsk, som "ordentlig" bok eller lydbok.

Jeg prøver å re-innføre "døll" som adjektiv. Rett og slett i mangel av bedre betegnelser.

Og "har følt" da, for de som leser bøker ved hjelp av blindeskrift? (Jada, blinde lesere kan godt tenkes å være med på bokelskere.no, regner med at André har lagt til rette for at nettsidene her kan leses med leselist e.l. teknologi for blinde nettbrukere...) :-P

Jeg må innrømme at jeg ikke helt ser at det er problematisk om lydbok-lesere må huke av "har lest" i stedet for "har hørt", men det er kanskje noe jeg ikke har fått med meg her?

Min opplevelse var vel mest pinlig for læreren min. Vi hadde norsk og vi må ha hatt om noe jeg alt kunne til detalj, det eneste jeg husker, var at det handlet om Hamsun, og jeg lurte meg til å lirke boka jeg nettopp leste opp under pulten. "Nå, Inger Johanne, var det nå enda HAMSUN du satt der og leste under pulten, så kunne du fått ha den oppå pulten, men nå må jeg be deg legge vekk den boka!" O fryd for en syttenårig elev å kunne triumferende hale opp "Markes grøde". Den var i paperback, og det var ikke så vanlig å ha romaner i paperback den gangen, og han trodde nok det var en Damenes roman...

Jeg ruslet bedagelig nedover perrongen. La ikke merke til noe eller noen der jeg vandret med boka i den ene hånda og kofferten i den andre mot toget. Toget som skulle bringe meg hjem etter en hektisk uke. Satte kofferten i bagasje hylla i gangen og satte meg og forsvant inn i romanen. I bakgrunnen hørte jeg fra høytaleren; ”…tog til Trondheim på spor 2 er klar til avgang. Ta plass!...” uten at jeg reagerte noe spesielt på det. Plutselig gikk det opp for meg. Jeg er på feil tog. Jeg røsket med meg kofferten og løp ut av toget. Akkurat da døra smalt igjen bak meg og toget beveget seg, så jeg en gammel dame med ansiktet og cola brilleglassene trøkt inn i vinduet med armer febrilsk bankende på ruta. Knokene hennes var knallrøde. Hmmm, en gammel gal dame tenkte jeg og løp videre for å rekke toget som skulle bringe meg vekk herfra og hjem. Endelig var jeg på rett tog og det tok ikke lang tid før jeg igjen var i en annen verden. Den vanvittige spennende verden mellom to permer. Etter en times tid ble toget stående. Og ganske typisk ingen informasjon fra konduktøren. Vente på møtende tog kanskje tenkte jeg. Godt jeg har en god bok å lese. Etter enda en stund dukket politiet opp ute på plattformen. Konduktøren kom til og etter en hektisk samtale kom de inn på vognen der jeg satt. Politiet gikk sakte i gjennom vognen og tittet på passasjerene. Da de kom til meg stoppet de og sa; ” Er den kofferten din?”. ”Ja”, sa jeg. De må bli med oss” sa den ene politimannen. Den andre tok kofferten min og holdt meg godt i armen i det vi gikk ut av toget. Jeg ble ført inn i politibilen, og jeg kjente på meg at alle stirret på meg. Jeg følte ett veldig ubehag. I det toget satte seg i bevegelse igjen, hørte jeg politi si; ”Du er siktet for tyveri i dag av en koffert til ei hjelpesløs gammel dame på tur til Trondheim i tog. Hva har du å si om det?” Jeg hadde tatt med meg feil koffert.

En kan jo begynne med sunn fornuft, god folkskikk og alminnelige normer.

Der var eg litt enig med deg så derfor gjorde eg ein liten vri, no er det din tur! Håpar du teke utfordringa =)

Det man frykter mest når man åpner seg opp og deler sine tanker med verden her inne er at man ikke får noen respons overhodet. Derfor sitter man nesten med klump i halsen og trykker "refresh" helt til noen svarer eller gir en stjerne. Dette minner meg om rotteforsøkene man lærer om på psykologi grunnfag, de rottene som får delvis forsterkning (belønning av og til, ikke alltid) er de rottene som trykker lengst og mest iherdig). Min teori er at vi alle oppfører oss som rotter her inne, vi higer etter belønnende stjerner. Når det er sagt, så er gleden ved å lære om nye bøker og føle et fellesskap med andre bokgærninger vel så viktig som stjerner og ros.

Kanskje du skal vurdere å starte ein ny tråd no, "Målform og alkoholpreferanse" ;)

Hurra!

Og flott at siden er tilbake igjen.Jeg følte meg litt som et frustrert pelsdyr og var på vei til å gnage av en fot eller to da jeg ikke kom inn tidligere i dag... ;) Utrolig hvor avhengig man blir, men dette er en avhengighet jeg ikke vil bytte ut med noe!