"Dette er styrken til litteraturen. Litteraturen er fri, den er ikke låst til en sjanger på samme måte som filmer, musikk eller spill. For den er inni deg og historien blir din. Den tvinger deg til å lage dine egne bilder. Det blir personlig så fryktelig fort. Du har sluppet det inn. Det er ditt. De krappe svingene som film ikke makter. Temposkiftene som ødelegger en perfekt poplåt. Kunstverket som mister styrken sin i en flermedial utførelse. Musikkvideoene du sier går fort fort. Vel, litteraturen går fortere. Litteraturen er faster, harder, better, stronger. Fordi det er sånn hjernen vår er. Den er ikke lineær. Den er ikke i en modus. Den skifter. Frykt, kjærlighet og hat og tilbake igjen."
Nikola Tesla (1856-1943) er en historisk person. Han ble født i det som i dag er Kroatia, men fikk senere amerikansk statsborgerskap. Han er best kjent for alle bidragene han kom med innen elektrisitet og magnetisme på 18-1900-tallet. Det er dermed slett ikke rart at noen har valgt å skrive om dingser kommet på avveie som han skal ha oppfunnet, og resultatet til Shusterman og Elfman funker.
Dingsene på loftet i det nye (eller rettere sagt gamle) huset Nick, broren og faren flytter inn i etter tragedien som tok livet av moren hans, er ikke helt det de ser ut. Men det vet ikke Nick før etter han har solgt mesteparten på et hastig satt sammen garasjesalg, som av merkelige grunner tiltrekker seg en ubegripelig stor folkemengde. Når det meste av det Nick antok var det rene skrotet er solgt, dukker det opp noen menn i fargerike dresser. De er på jakt etter dingsene. Nick skjønner at dette er større enn han så for seg når han lærer mer om Nikolas Tesla, og slår seg sammen med Mitch, Caitlin og Vincent for å finne ut mer - og stoppe en potensiell katastrofe.
Jeg må si jeg falt for fortellerstilen i denne romanen. Forfatterne tar hele tiden i bruk fugleperspektivet – en slags metaskildring – for å formidle hva som er i ferd med å skje. Det mest sentrale budskapet forfatterne fremmer med denne teknikken er helt på linje med The Butterfly Effect, som det ofte kalles. Altså: en tilsynelatende bitteliten og ubetydelig hendelse kan få enorme konsekvenser. Uten at jeg skal fortelle akkurat hva det gjelder, så er det nettopp dette som skjer et stykke ut i boka og som ender med å true intet mindre enn menneskehetens eksistens. Men forfatterne bruker den også i litt mindre skala, som i den scenen de forteller om alle de tilfeldige faktorene som til sammen danner en svært kaotisk og uforutsigbar situasjon.
Akkurat denne teknikken fenger som bare pokker, særlig om man, som jeg, er opptatt av at det er kaos og tilfeldigheter som hersker, og at vi mennesker tilegner det mening på egen hånd. For ikke å snakke om et snev av den selvoppfyllende profetien (der vi får ting til å skje fordi vi tror at det kommer til å skje).
Boka er lettlest, og språkføringen passer til målgruppen. Humor brukes flittig. Forfatterne har klart å inkludere mange forskjellige karakterer, noen mer likandes enn andre, for å si det sånn. Jeg stiller meg noe undrende til stalker-tendensen begge de to sentrale jentene preges av, den ene langt verre enn den andre, men den andre har definitivt tendensen gående. Var det nødvendig, egentlig, for historiens del? På den annen side er det jo ikke akkurat mangel på mannlige stalkere i YA-litteraturen, så det bringer jo en viss balanse med seg. Men dog…
Den skorter muligens noe på karakterutvikling og dybde, men jeg satser på at dette blir bedre når en har hele serien tilgjengelig. Det er mange karakterer og mye som skal fortelles og etableres, men ikke så fryktelig mange sider å gjøre dette på. Historien fremstår dermed her og der som litt overfladisk og «lettvint», og tidvis litt heseblesende. Men jeg likte den, den funket godt som underholdning. Bør definitivt være tilgjengelig på skolebiblioteker rundt omkring!
Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.
Oh yes! Litt krevende å komme inn i, men sååå verdt det! Spennende, original, utrolig levende univers og den ene uventede tvisten etter den andre. I like!
Nok en bok i Skumrings-serien. Hurra! Er så fornøyd med å ha fått lettlest spenning med voksent nok tema til tenåringene som IKKE VIL, men må lese bok. Sitter som ei kule. Bokstavelig talt. :-)
Enig. Enkelte logiske brister også, men slett ikke verst fra en debutant.
Så fin omtale du har skrevet om denne boka!
Boka gjorde inntrykk på meg også. Kais opplevelse av sin taushet er veldig godt og levende beskrevet. Som det står i omtalen fra forlaget, skriver Harald Nortun om et tema vi vet lite om. Han gjør det på en nydelig måte! Dette er et flott bidrag til å løfte fram de stille og tause barna.
Fantastisk plott satt i urbane London med Dickensianske skurker, magi, hemmeligheter og spirende romantikk. Jeg hadde høye forventinger etter å ha lest bakpå boken. Jeg ble derfor så inderlig skuffet når språket var langt under middels. Jeg tror oversetteren må ta mye av skylden for det, det var flust med regelrett merkelige formuleringer, ulogiske setninger og åpenbar feilplassering av adjektiv. Veldig synd, for selve historien var strålende.
Jeg må alltid ha lyd rundt meg uansett hva jeg gjør. Hører på det meste når jeg leser men Jakob fra NZ er en favoritt, trip-hop er også det egentlig. Nick Cave har laget noen bra soundtracks, Benjamin Button er absolutt høyt oppe på lista.
Det du skriver lover bra for min lesning. Har reservert den på biblio for å sjekke ut om dette er en julegavebok. Har sansen for Øystein Runde sin strek og humor, så dette har jeg ventet på.
Obs! Dette er en anmeldelse av en oppfølger, og den kan inneholde spoilere i forhold til første bok.
I denne oppfølgeren til Våk over meg fortsetter historien om Kate, Vincent og de andre. Etter en dramatisk slutt i forrige bok har numaene blitt underlig stille. Det er ikke bra, for numaene er ikke akkurat av den rolige typen, og mye tyder på at de har organisert seg mer siden sist. Det er alt annet enn bra. Ryktene svirrer om at de organiserer seg internasjonalt. Violette og Arthur, de to gjengangerne som erstatter tvillingene Charles og Charlotte, har sine kontakter og holder øye med hva som skjer i et litt større perspektiv. Kate er deppa over å miste Charlotte, men finner en ny venn i Violette. Samtidig driver Vincent med et eller annet muffins, og Kate mistenker at det har å gjøre med at hun ikke vil at han skal dø med jevne mellomrom. Utsetter han seg kanskje for fare? Det var jo ikke det hun ville. Siden han nekter å fortelle henne hva han egentlig driver med, bestemmer hun seg for å undersøke litt på egen hånd. Kanskje det finnes en tryggere måte å trosse gjenganger-ritualene på.
Eller kanskje hun ender opp med å gjøre alt verre…
Forfatteren holder samme kvalitet som i bok nummer én oppe. Det vil også si at de samme svakhetene følger med. Positivt først: Dette er en interessant mytologi. Gjengangere i Paris. Plottet er fortsatt jevnt over ganske så spennende. Men fortsatt er det i overkant mange vakre mennesker, som jeg tok opp i omtalen av den første boka. Det har heldigvis blitt færre av dem her, og med litt flaks er det enda færre i neste og siste bok. Jeg synes det er trist at det er en skikkelig mangel på litt mer ordinære mennesker, og at utseende fremheves som så viktig. Alle de “gode” er også vakre. Godhet=skjønnhet. Det blir så klisjéfylt. Jeg skulle ønske forfattere holdt seg for gode til sånt, det er en så voldsomt gjennomprøvd klisjé. Men som sagt, det er bedre i denne enn det var i forgjengeren. Jeg mistenker riktignok at det bare er fordi de fleste karakterene ble introdusert der. De nye karakterene her får samme skildring som de “gamle” fikk i bok èn. Kunne ikke andre kvaliteter få stå på egne bein? Kunne ikke karakterene ha vært gode uten å være overjordisk vakre?
De av dere som liker litt småsvulstig og intens romantikk har mye å hente i denne serien. Det treffer ikke meg, og jeg setter det litt i halsen når det blir for mye av det gode. Jeg har sagt det uttallige ganger før, og jeg sier det igjen: det er på grunn av dette at jeg ikke kommer helt på godfot med sjangeren. Her er det uten tvil jeg som er problemet og ikke boka, for det er tross alt snakk om paranormal romance. De av dere som liker store ord, våte kyss, fine kjoler og å vandre hånd i hånd gjennom gatene i Paris i måneskinn har MYE godt i vente i denne serien! Og for the record: dette er uskyldige greier, altså, om dere lurer på om det egentlig er ok at trettenåringen i huset leser den. Ja, det er det.
Slutten tok litt pusten fra meg, og jeg vet sannelig ikke hvordan dette kommer til å gå. Jeg får egentlig ikke sagt noe mer enn det uten å spoile innholdet, så jeg får stoppe der. Faktum er nok at jeg blir nødt til å lese neste og siste bok også, som kommer i 2013. Til å skrive i en sjanger jeg sliter med, har Amy Plum i veldig stor grad klart å fenge meg. Det er bare å ta av seg hatten for det. Om du liker sjangeren, vil jeg si at denne serien er et must. Om du aldri har prøvd sjangeren, må dette være et fint sted å begynne for å gi deg et godt inntrykk.
Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka fra forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.
Spark bak til forlaget for å markedsføre den som en krimbok, når det i virkeligheten var en grøsser... Men boka var bra, den, Yrsa gjør ikke skam på islandske fortellertradisjoner, iom det overnaturlige og det tragiske preget. Jeg er ganske tykkhudet på det overnaturlige området, men her fikk jeg både ståpels og en hard, metallisk smak... At boka er solgt som krim, altså løgn, gjør at jeg trekker minst 1 1/2 i terningkast fra denne boka! Så er det noen forlagsfolk som leser her, så husk dette, for det kommer nemlig jeg til å gjøre!!
Blodsugere og ulvemenn er populære for tiden, men alle er ikke like begeistret for ulykkelig forelskede udøde og harmløse lykantroper. Her er noen bøker som kanskje passer best for bokelskere som liker horror bedre enn romanser.
Lyden av bjørkeved som knitrer i peisen er musikk nok for meg når jeg leser.
Noen foretrekker kanskje at det er helt stille rundt dem når de leser, men jeg selv har i alle fall funnet ut at jeg liker litt "bakgrunnsstøy". Jeg har funnet ut at å sette på musikk fra filmer er helt perfekt som bakgrunnsmusikk. Som oftest er jo filmmusikk instrumentaler, så man blir ikke distrahert av tekst slik man ofte blir av "vanlige" sanger. Om jeg skal ha på "vanlig" musikk foretrekker jeg noe jeg lett kan "skyve" bak i bakhodet uten å høre på teksten noe særlig.
Av mine favoritter å høre på kan jeg nevne komposisjoner av Hans Zimmer (har komponert soundtrack til The Rise of the Dark Knight, Sherlock Holmes: Game of Shadows, Inception, Pirates of the Caribbean osv).
Så hva gjør dere? Setter dere på radioen, musikk eller har dere det helt stille rundt dere? Eller bruker dere noe annet som "bakgrunnsstøy"? Er bare litt nyskjerrig på hva andre gjør når de leser forstår dere :)
Under feltet lesetilstand, hadde det vært greit med et valg som heter "leser om igjen". Blir litt dumt å bytte har lest med leser, når man faktisk har lest boka tidligere. Kansje ikke så viktig, men.
Nokre bra serier som er Ferdige ;), du slepp å vente. Det er mykje episk der ute, da også mykje dritt. Disse er veldig bra.
Hei. Jeg har ingen problemer med å forstå Hedvig emosjonelt. Hun fremstilles som en "flink pike", født med "en sølvskje i munnen" og full av opprør og lei sin kanskje pådyttete livsstil. Litt som Johan Borgens: "Lillelord" fra samme område og miljø vel et halvt århundre tidligere. Det er nok av eksempler på dette også fra virkeligheten. Derimot er det vanskeligere å forstå hennes valg og handlinger i den enkelte situasjon. Hvorfor skriker hun ikke opp og går til politiet tidligere og hvorfor velges så vidt risikable steder for stevnemøter. Hun begår tross alt en straffbar forbrytelse. Det jeg liker med boken er først og fremst det språklige, replikkvekslinger som forteller mye om miljø og hverdag i en uttrykksform som jeg antar særlig unge mennesker i Oslo-området vil kjenne seg igjen i. Derimot er jeg mer i tvil om dette er tilfelle for lesere fra andre grupper.
Hun vet ikke hvordan man hvisker, det var aldri noen som stod nær nok.
De to der hadde lagt datingplaner for meg, det var åpenbart.
De vil for enhver pris at jeg skal være lykkelig, drittsekkene.