Bokelskere.no

Inspirert av poesiforslaget og ditt svar på det, kan jeg anbefale noe du helt sikkert ikke var ute etter:
Gubben og katten på fisketur - en billedbok av Sven Nordqvist. Denne kjøpte jeg egentlig i gave til et barn, men smugleste den først - og endte opp med å beholde den selv.

Boka handler om gubben som sitter ved kjøkkenbordet en høstdag, glor ut på regnet og synes at alt er deprimerende og trist. Katten prøver å muntre ham opp, og det ender med at gubben motstrebende blir med på fisketur....bare for å finne ut at det var jo ikke så dumt likevel.... Og jeg er veldig glad i denne boka fordi den minner meg om hvordan det gjør meg godt å GJØRE noe - selv om jeg ikke kan komme på noe i verden jeg har lyst til. En bok som passer på triste og deppa dager.

Hei, Maiken. Det er mange gode innlegg her (og jeg skriver til hele tråden), men jeg kjenner at det likevel ulmer i meg en trang til å få sagt noe mer, altså å komme med mitt. Diskusjonen ser ut til å ha utviklet seg i retning av kvinnelitteratur istedet for om bøker skrevet av kvinner, og jeg tviler på at jeg kan hjelpe med å bedre på dette. Mitt synspunkt (eller muligens, min innrømmelse) som mann kan forhåpentligvis ha en viss verdi. Jeg bør imidlertid påpeke at jeg de siste to årene og antakelig i all overskuelige fremtid kun har lånt bøker på biblioteket eller kjøpt dem på antikvariater, og slik sett er jeg ikke akkurat "i skuddlinjen" hva angår markesføring –– er det likevel relevans i det jeg skal si? Vi får se!

Uansett, la meg komme til saken eller iallefall prøve ... Jeg styrer absolutt ikke unna kvinnelige forfattere. Det som så frekt kalles "kvinnelitteratur" styrer jeg nok unna, men la oss da få avklart hva dette er en gang for alle (jeg skal ikke forsøke meg på det). Når en bok går så anstrengt inn for å ikke ville ha en som leser, hvorfor skal man da lese den? Hvis en bok har en leserskare som så tydelig ikke leter etter det samme i bøker som jeg, hvorfor skal vi da lese de samme bøkene? Chick-lit er en bedre term enn kvinnelitteratur for sjangeren (for det må man kunne avgrense den som) jeg misliker. Det er ikke følelser og sentimentalitet og kjærlighetsforhold som skubber meg unna – herre jemini, bare se på mine favorittbøker og du vil forstå at jeg har rett i det jeg sier –, men heller forventningen (og antakelig den rimelige forventningen) om at det disse bøkene inneholder er enkelt, reproduserende, idealiserende, at det er mer sjanger og marked i skrivingen av dem enn litteratur, kort: at jeg som litt sta og pirkede og litteraturglad fyr føler at jeg kaster bort tid, for ikke å si krefter på å bli irritert. Er Thomas Mann tung, sier du? Prøv å pløye deg gjennom reproduserte plot og metaforer!

Jeg vil ikke kalle Austen for kvinnelitteratur, for Austen er ikke noe som er begrenset til kvinner. Ikke vil jeg kalle Sex og singelliv for kvinnelitteratur heller, for er ikke det igjen begrensende for kvinner? Jaja, jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Austen (Jaaaane Austen, en kvinne!) er en av mine klare favorittforfattere, hva bryr det meg at hun er kvinne? Mine romkamerater ler av meg fordi jeg har mini-serien av Stolthet og Fordom på DVD, men hva bryr det meg? Det er mer ved Austen enn kjoler og ball, og jeg er glad for at jeg er istand til å se det. Austen, Brontë, Dickinson, Eliot, Undset, Blixen, flere, flere … Ja, jeg har lest flere menn enn kvinner, men det kommer nok mer av tilfeldighet enn av noen patrialkalsk ur-ondskap eller kneblebegjær eller kastrasjonangst eller andre lignende skavanker vi menn jo så ærefullt og fordomsløst tilkjennes. Kanskje spørsmålet heller er: Vil dere egentlig at menn skal like "kvinnelitteratur", eller vil dere ha den for dere selv? En litt drøy brannfakkel, haha, det må jeg vedkjenne, men dog en brannfakkel. Nå venter jeg bare på svar.

Bokomslag har vært omtalt her inne før. Muligens har det også vært laget lister over "trendy" bokomslag fra de siste ti- tolv åra. Hvordan skapes slike trender, montro? Denne lista inneholder et flertall oversatte bøker, mange svært populære, som alle har omslag som viser en eller flere personer i kontrast mot en bakgrunn; ofte er de på veg ut av bildet. Har noen pønsket ut at slike omslag fremmer salget?

Der var boka utlest, og An-Magritt lagt i ble og laken ved siden av sin Johannes. Aldri har vel uttrykket "bedre halvdel" vært mer dekkende!

Vemodig å være ved veis ende, men godt likevel å forlate et samfunn som er begynt å våkne opp fra "firehundreårsnatta" - med An-Magritt som viktigste redskap. Hedström uttrykker det treffende da han for andre gang griper inn og berger henne fra å fryse i hjel: "Jag hör et helt folks hjärta slår!"

Handlekraftig, myndig og karismatisk inntil det siste - men uten Johannes taklet hun altså ikke tilværelsen. Og vi får vel tro hun fikk fred med seg sjøl den siste natta da hun i drømmen møtte en ukjent vandrer på Årvsjø-isen og tilbød ham et stykke av "nattens brød" ---

Hedström er jo et kapittel for seg. Da jeg denne gangen leste epilogen, slo det meg for første gang at han naturligvis er forfatterens alter ego. Når ting tukler seg til og alt ser som mørkest ut, er det Hedström forfatteren tyr til. Han skrives inn i situasjonen - kommer gjerne uventet og fra ingen steder - og leder historien videre på rett spor. Hedström vet hva som foregår og hva som skal skje. Et innslag av magisk realisme, selvfølgelig! Men et menneske er han jo like fullt, med de viktigste personlige begivenheter i livet bak seg.

Da skal bøkene tilbake i hylla igjen, men de kommer garantert fram igjen. Takk til alle som har deltatt i felleslesingen og diskusjonene - dere har gitt meg nye innfallsvinkler til dette verket!

An-Magritt er fortsatt i mine øyne det stauteste kvinnfolk i norsk litteratur!

Var en spennende bok. En bok som er verdt å lese.

Tja, jo - min første reaksjon var "hvorfor i all verden..." Min andre reaksjon var: tja, kanskje det omslaget kan tiltrekke lesere som ellers ikke ville ha...

Det med omslag har jeg reflektert endel over før, særlig fordi jeg ser at samme bok ofte får VELDIG forskjellige omslag på det amerikanske og det britiske markedet. Amerikanske omslag har en tendens til å bli veldig "kiosklitteratur-aktige" (sorry!) - det registrerte jeg første gang som student i USA i 1992. Og så har jeg tenkt, at "de vet nok hva de gjør". Ulike markeder er mottagelige for ulike visuelle uttrykksmidler - så når man først er bevisst dét, kan man forsøke å oppdra seg selv til å se forbi omslaget og sjekke innholdet litt nærmere.... OK, lett er det ikke alltid, det er jeg den første til å innrømme! Men altså...

Nå kom jeg forresten i tanker om Harry Potter-serien - husker dere at de bøkene etter hvert ble utgitt i "voksne" parallell-utgaver, fordi det visstnok var mange voksne lesere som ikke ville sees på bussen med nesen begravd i en barnebok? Alt var likt inni, det var bare omslaget som ble endret! :-D Verden vil bedras.... Man skal ikke skue hunden på hårene.... osv., osv., osv.

Mens vi er inne på omslag som kan føre til at menn velger bort bøkene fordi de ser for "damete" ut, kan vi jo trekke frem den nye jubileumsutgaven av Sylvia Plaths The Bell Jar...

Et av de originale og mest populære omslagene:

Det nye:

Det ble en stor diskusjon ut av dette, for eksempel i The Independent, Huffington Post og The Guardian. Kort oppsummert er det mange som mener at omslaget ikke representerer bokas innhold, at det er fordummende, forsøker å dytte boka inn i chick-lit-hylla osv. Uansett så kan det vel hende at menn muligens er mer tilbøyelige til å plukke opp det originale omslaget, og kanskje gå rett forbi det nye... Men det kan kanskje mennene her i tråden svare på?

Vinterstorm

Å lat det bure, å lat det braka;
lat huset riste og tufti skaka!
Lat brotne allting som brotne kan!
Det døyver tankane litegrann.

Om stormen tok både hus og hytte,-
det vart eit bel då eg mindre sytte,
Om jordi gav seg i djupe grunn,-
då fekk eg gløyme ei liti stund.

Om sky datt ned som på himlen flakkar,
om havet braut over alle bakkar,
ja om all verdi seg søkkte ned,-
så var det slutt, og så vart her fred.

Fra boka Haugtussa av Arne Garborg

Jeg vet ikke om det er fordi det passer så godt til min livssituasjon akkurat nå, eller om det er fordi jeg kan akkurat passe mye eller lite om dette fra før, men det er lenge siden jeg har storkost meg sånn med en bok. Kall meg hva du vil, men ny kunnskap som setter annen kunnskap i system og perspektiv, er rett og slett gøy. Akkurat passe lettlest til at man kan sitte med den en ettermiddag med pledd og te i stedet for på lesesalen med lupe. Tommel opp.

Nydelig! Pluss armene fra et barnebarn!

The most precious jewels you will ever have around your neck are the arms of your children.

– Unknown

"og jeg ikke fikk noen kommentarer"

Huff. Med en tidligere diskusjon friskt i minnet har jeg med vilje latt være å gi kommentarer til de innleggene som blir lagt under bokomtaler. De som den gangen ivret mest for å skille "omtaler" og "diskusjoner" klaget over at daværende diskusjoner ofte røpet alt for mye av handlingen i bøkene - derfor ville de gjerne at de virkelig grundige omtalene skulle skilles ut i en egen kategori. Jeg ser jo at den nye kategorien "Bokomtaler" ikke alltid blir brukt slik. Men hvis vi begynner å kommentere i denne kategorien også, får vi jo nok et diskusjonsforum. Akkurat det jeg så for meg da jeg argumenterte mot det jeg mente var en unødvendig endring.

Jeg må trolig tilpasse meg den nye virkeligheten og la selvdisiplinen fare. Akk - verden er et vanskelig sted.

Det kan kanskje delvis forklares med at bøker skrevet av kvinner ofte blir stemplet som kvinnelitteratur. Når kvinnelige forfattere skriver om "nære ting" (kjærlighet, familie, følelsesliv osv.) havner de umiddelbart i denne kategorien. Det spiller tilsynelatende ikke så stor rolle om den aktuelle forfatteren er svært dyktig og skriver om viktige ting. Jane Austen er kvinnelitteratur, Brontë-søstrene er kvinnelitteratur, Toni Morrison er kvinnelitteratur, Amalie Skram er kvinnelitteratur. Når dyktige mannlige forfattere skriver om "nære ting" får de ikke dette stempelet. Forfattere som Karl Ove Knausgård, Jonathan Franzen og Jeffrey Eugenides skriver ikke kvinnelitteratur, men det hadde de nesten garantert gjort om de het Kjersti, Joanna og Jennifer.

Samtidig er det faktisk fremdeles slik at kvinnelige forfattere, i alle fall innenfor visse sjangre, blir anbefalt å bruke mannlige pseudonymer.

"It sometimes makes sense for a female author to use a pseudonym, particularly when the main characters are male, or when it's a genre with a strong appeal to men, like military science fiction, certain types of fantasy or gritty thrillers," says Penguin editor Anne Sowards, whose fantasy authors K.A. Stewart, Rob Thurman and K.J. Taylor are women.
"For a new author, we want to avoid anything that might cause a reader to put a book down and decide, 'not for me,' " Ms. Sowards says. "When we think a book will appeal to male readers, we want everything about the book to say that-the cover, the copy and, yes, the author's name."

Det at en forfatter har et kvinnelig navn er tydeligvis nok til at en del mannlige lesere tenker "dette er ikke for meg".

Bokomslag bidrar trolig også til at menn velger bort kvinnelige forfattere. Meg Wolitzer hadde et glimrende essay i The New York Times i mars i fjor, og der skriver hun blant annet:

Look at some of the jackets of novels by women. Laundry hanging on a line. A little girl in a field of wildflowers. A pair of shoes on a beach. An empty swing on the porch of an old yellow house.

Compare these with the typeface-only jacket of Chad Harbach's novel,
"The Art of Fielding," or the jumbo lettering on "The Corrections."
Such covers, according to a book publicist I spoke to, tell the
readers, "This book is an event." Eugenides's gold ring may appear to
be an exception, though it has a geometric abstraction about it: the
Möbius strip ring suggesting that an Escher-like, unsolvable puzzle
lies within. The illustration might have been more conventional and
included the slender fingers and wrist of a woman, had it not been
designated a major literary undertaking.

Videre skriver hun:

Certain images, whether they summon a kind of Walker Evans poverty nostalgia or offer a glimpse into quilted domesticity, are geared toward women as strongly as an ad for "calcium plus D." These covers might as well have a hex sign slapped on them, along with the words: "Stay away, men! Go read Cormac McCarthy instead!"

Når man ser hvordan situasjonen fremdeles er, er det egentlig ikke så veldig vanskelig å forstå hvorfor mange menn styrer unna kvinnelige forfattere.

Har nettopp lest "Begynnersjel og sjeleleder. Et Victor Hugo-motiv i Johan Falkbergets diktning" av Helge Nordahl. (Tror det var Strindin som gjorde oppmerksom på denne boka i en annen tråd?). Jeg synes det var veldig interessant å lese hvordan Falkberget har utviklet sjele-temaet i sine bøker, og hvilket slektskap han hadde med Victor Hugo. Han la heller ikke skjul på at han beundret Hugo og hans diktning.
Nordahl skriver at An-Magritt har tre "sjeleledere": Kjempen, Johannes og Hedstrøm, mens biskopen ble Jean Valjeans "sjeleleder". Han skriver også:
Grunnskjemaet hos begge diktere er det samme: en sovende sjel vekkes til live ved et møte med det gode og blir en begynnersjel, som senere forfremmes til sjeleleder for en ny liten begynnersjel han eller hun møter i livet. Kan slikt gå godt? Ja, svarer begge diktere, og det er ikke tvil i deres sjeler.

Lånte boka på biblioteket, men skal prøve å få tak i den på bruktmarkedet - kan godt tenke meg å ha den tilgjengelig i egen bokhylle.

Jeg var i utgangspunktet skeptisk til å skille diskusjonsinnlegg og bokomtaler, men ser nå klare fordeler ved denne måten å gjøre det på. Når jeg klikker meg inn på en bok jeg er interessert i å vite mer om, får jeg opp en side med masse informasjon: blant annet bokelskeres omtaler, hvordan bokelskeres terningkast fordeler seg, diskusjonstråder og sitater. Alt dette gir et ganske utfyllende og allsidig bilde av den aktuelle boken. Dette er mye mer oversiktlig enn å måtte lete igjennom opptil flere diskusjonstråder for å finne omtaler av en bok.
Jeg synes det er mange gode bokomtaler her, jeg!

Ulempen er selvfølgelig, som du og Brit og flere er inne på, at omtalene lett blir oversett og i liten grad diskutert. Når jeg har skrevet en bokomtale, skriver jeg derfor et innlegg i en diskusjonstråd om boken, gjør oppmerksom på bokomtalen min og legger en lenke til den. Har sett at flere gjør det på denne måten. Like fullt ønsker jeg meg mer debatt om omtalene!

Når det gjelder personlige notater, gjør jeg dette i egne dokumenter (Word-filer). Når notatene etter hvert har blitt en omtale, er det bare å kopiere og lime den inn her på bokelskere. Hver finner sin form; for meg fungere dette godt.

Tja, jeg har lyst til å omformulere spørsmålet ditt: Bøker du ikke vil bruke tiden din på.

Jeg er så gammel at jeg ser at jeg har hatt behov for ulike typer bøker i ulike faser i livet. I en periode var livet så tøft at jeg ikke greide annet enn såkalt kiosklitteratur, og var glad for den. Jeg har hatt perioder for lyrikk, noveller og krim.

Nå er jeg så priviligert at jeg kan konsentrere meg om klassikerne, med innslag av det jeg måtte få lyst til innimellom. Når jeg IKKE leser Knausgård og lite annet av norsk samtidslitteratur, er det ikke fordi jeg har bestemt meg for at dette ikke er bra, men fordi det er så mye annet jeg vet/forventer er bra! De gamle får min oppmerksomhet.

Min favorittoppleving i så måte; i eit fly, med sete ved midtgangen, registrerer eg at den unge dama på andre sida av midtgangen spør "Vil du ha jus eller sex?". Lettare forstyrra, usikker på om eg skulle vere flattert eller sjokkert, snur eg meg halvvegs for å sjekke om spørsmålet var mynta på meg. Men dama har henvendt seg til den ca 2 år gamle dattera si, og spør henne ein gang til: "Vil du ha jus eller sex?" medan ho pakkar opp ein pakke med Løvemat. Då gjekk det brått opp for meg at spørsmålet skulle vere "vil du ha jus eller kjeks?" Det blei vanskelig å halde seg alvorleg ein augneblink.