Bokelskere.no

Engelsk tittel, Love Soup. Norsk tittel, "Noen som passer for meg."

Ein eller annan har skrive at dette er den "minst ibsenske" av alt som Ibsen skreiv ...

Dette er ei av dei bøkene som har gjort stort inntrykk på meg, og som eg seint gløymer! Har den heldigvis i hylla! God lesing vidare! :-)

Da får jeg sette den langt opp på ønskelisten min :) Ser at mange har gitt den terningkast seks her inne, samt at de har den som favorittbok :)

Jeg har via denne og en annen nylig tråd blitt påminnet om at dette er obligatorisk lesning! :-)

Denne boken hadde jeg glemt :) Rose-Mari postet en fantastisk bokomtale om den for et år siden og da tenkte jeg at denne boken må jeg lese. Nå setter jeg den opp på ønskelisten min og gleder meg til å høre hva du syntes om den :)

Men eit seriøt forslag til bloggere som berre poster lenke - post heile teksten på bokelskere så kan eg heller godta at det står ei lite blogglenke heilt nederst

Er ENIG i den, absolutt! Synest det blir meir og meir av bloggarar som kun legg inn ein link til sin eigen blogg. Til dei kan eg sei: Eg les den nesten aldri! Ikkje fordi at eg har noko imot bokblogging - langt ifrå.Eg har nokre bloggar lagt inn mellom mine favorittar. Men HER, her på denne nettstaden vil eg aller helst lese bokomtaler "in natura"... Ha ein fin dag, då! (Helsing frå kvitkledde vestlandsfjell bada i vintersol)

Jeg synes del 1 var ganske treg og tung å få inn under huden. Det var mange karakterer å bli kjent med, og ingen dybde, slik føltes det, mer som skisser av et krigsutbrudd og hva som bor i mennesker i en slik krise. Jeg hadde riktignok ikke lest hele det lange forordet før jeg startet, noe jeg gjorde etter jeg var ferdig med del 1. Det bør man virkelig gjøre før man leser Storm i juni. Forordet ga meg et mye større perspektiv på hele romanprosjektet, og forfatterens liv før og frem til sin død. Det forteller om manuskriptenes vei frem til forlegger og utgivelse i 2004. Hennes to små døtre hadde tatt vare på en koffert med manuskripter og notater under sin tid i flukt frem til freden i 1945. Først mange år senere greide de å lese dem.

Det å tenke på del 1 som tablåer som legger grunnlaget for resten av romanverket, gir stor mening.

Angående del 2, så synes jeg det viktigste og kanskje mest interessante er forholdet mellom tyskerne og de franske. Nemirovsky skildrer det nok slik det var, slik hun så det. Uten fordommer, uten den viten som ble oss andre til del etter verdenskrigens slutt. Det er også noen gripende scener i denne delen, hvor følelser utvikler seg mellom Lucile og Bruno. Også om hvor langt man er villig til å gå for å ta fienden, eller for å hjelpe en venn.

I Norge kjenner vi alle til begrepet Tyskertøs. Og om skammen disse kvinnene og barna deres har måttet bære på i etterkrigstiden. I september sist høst, under bokfestivalen i Oslo overvar jeg et bokbad mellom flere norske forfattere som hadde skrevet om krigen i 2012, blant annet var det en kvinne som snakket nettopp om dette; vennskapet mellom de tyske og de norske rundt på gårdene. Noe man ikke har kunnet snakke om i Norge, fordi det har vært tabu. Nå husker jeg ikke i farten hva forfatter og bok het, men det kan jeg sikkert finne ut senere. Jeg tror hun selv var et såkalt barn av en tyskertøs.

Med tanke på at Irene Nemirovsky selv ble offer for den brutale etniske renskingen som millioner av andre jøder, er dette en veldig sterk bok å lese. Usensurert på en måte, uten krigens etterklokskap og tabuer. Samtitid er det beundringsverdig å greie å skrive slik mens alt dette pågår. Men all grusomheten vi fikk vite om i ettertid, visst hun jo ikke om da.

Da jeg var ferdig med del 2, Dolce, var jeg såpass inne i historien at jeg bare ønsket å lese videre. Jeg antar at de andre delene også ville berøre de andre personene vi så vidt ble kjent med i del 1. Dette antyder også hennes notater. Hun skriver også veldig bra, med en nådeløs penn, men også poetisk. Enkelte skildringer av natur, landskap, folk, situasjoner er virkelig nydelige. Som andre situasjoner og personer skildres direkte, rått og brutalt.

Storm i juni var en helt spesiell krigsbok, å lese,- et vitnesbyrd fra en ikke-overlevde,- som anbefales på det sterkeste.

Jeg har lest Klokken på Kalvskinnet og kan trygt anbefale den!
Har skrevet litt om den her.

Har flere av Kristian Kristiansen "på vent".

Min òg! :-)

Jeg har for øvrig ikke lest de to du nevner (har dem liggende!) - men kan hittil i alle fall anbefale "Brevet til Stefan" og "Over de høye fjelle" - i tillegg altså til "Jomfru Lide".

Ja, sånt er bare vakkert! Jeg holder på med Kristian Kristiansens Jomfru Lide akkurat nå, og der får jeg helt uventet vite hva Slaget ved Roskilde egentlig hadde av konsekvenser... ("Helt uventet" fordi jeg ikke ante NOESOMHELST om denne romanen annet enn at den altså er skrevet av Kristian Kristiansen. Og jeg liker bøkene hans - el. har likt de to jeg har lest hittil, da. Satser på å få lest hele det forfatterskapet med tiden.) Historiske romaner - GODE historiske romaner - kan man nesten ikke få nok av... :-)

Edit: Men isjda - det ble litt skivebom ovenfor: nøkkelbegrepet skal være Freden i Roskilde - jeg måtte sende meg selv inn på Wikipedia nå. "Jomfru Lide" foregår - i alle fall så langt jeg har kommet - i 1658, i Trondhjem. Anbefales!

Din begeistring smitter! Har lagt den til i huskelisten. Skjønner at dette er en bok MAN bare må EIE. :)

Skjønner at her er det noe for meg.
Denne må jeg få tak i.
Takk for tipset, Ellen!

Lagt til ønskelisten! Full av forventing etter din entusiastiske omtale, Ellen. Takk og takk. Gleder meg, som annnelingua. Har ikke lest noe av forfatteren før.

Oj, denne må jeg få tak i - og lese (;-P) - skjønner jeg! Jeg har "Alv Erlingsson" liggende, den fikk jo panegyriske kritikk da den kom, og så kommer du og forteller om en bok nr. 2 som jeg ikke har hørt om, og som er enda bedre? Tusen takk, Ellen - jeg gleder meg!

Tusen takk for en fin oppsummering, Marit!

Kølfogden Johan Hedstrøm som forfatterens alter ego – en interessant og tanke som står til troende! En god observasjon som bidrar til at mye faller på plass.

I det lille hefte Kølfogden påpeker Eiliv Grue at Falkberget gir Hedstrøm samme fornavn som seg selv – Johan. Nå har jeg dessverre ikke heftet her, men så vidt jeg husker er ikke Grue like eksplisitt på dette med forfatterens alter ego som deg, Marit.

Grues hefte er absolutt leseverdig, selv om det egentlig ikke bringer så mye nytt. Spesielt likte jeg det lille avsnittet mot slutten: Den Hedstrøm Falkberget møtte. Flere personer Falkberget møtte da han arbeidet i gruvene, har gitt stoff til ”vår” Hedstrøm. Spesielt nevnes rallere, en med navnet Hedstrøm og en svensk stiger (en slags arbeidsformann). Om stigeren står det: ”Maken til storlygar skulle en aldri hørt om. Han ble kalt tusenåringen eller femhundreåringen. Historier han fortalte, og som strakk seg gjennom flere mannsaldrer, skulle han selv ha vært med på.” At kølfogden Hedstrøm bygger på en person som har levd, gjør han enda mer levende for meg!

Disse samtalene med dere har beriket min lesing. Tusen takk til alle – og kom gjerne med flere innlegg! Falkeberget er en forfatter man ikke blir ferdig med.

Nei, denne funker ikke for meg. Historien kunne vært bra, men det blir for mye hopping frem og tilbake, de detaljerte beskrivelsene blir enten for detaljerte eller ikke detaljerte nok, og når jeg i tillegg finner motstridende opplysninger (på den ene siden var det Saffy som lukket døren, på den neste siden var det Edie som hadde lukket den), da synker mitt helhetsinntrykk drastisk. I tillegg er det et par vesentlige tråder som ikke blir nøstet opp mot slutten.
Jeg har tidligere lest "Den glemte hagen" og "Tilbake til Riverton" av samme forfatter. Sistnevnte husker jeg ikke, så den kan ikke ha gjort noe stort for meg, mens den første er en favoritt. Tror ikke jeg kommer til å ofre mer tid på Kate Mortons bøker, men man skal aldri si aldri :)