Bokelskere.no

Ja. Det skyldes vel misunnelse fra en usikker ung mann som blir kjent med en sosialt trygg kvinne og som ønsker å frarive henne muligheten til å briljere fordi han forveksler å gå inn og ut av sosiale roller etter behov med å "spille en rolle". Slutten er jo også ganske uhyggelig når Geir skjærer grimaser til kvinnen han velger å bli hos. Jeg synes imidlertid han virker mer stakkarslig enn usympatisk fra sin tilskuerposisjon på siden av et sosialt fellesskap med sitt nærmest maniske oppheng i hvordan han blir oppfattet og hvilket inntrykk han ønsker å gi omgivelsene. Poseringene i kinosalen f.eks. er mest et uttrykk for sosial avmakt, slik jeg tolker det.

Underforstått: "jeg vet at dette er en overdreven kategorisering, men jeg gjør det fordi jeg er lat"...

"Jeg er for enfoldig til å tenke ut noen bedre måte å formulere meg på, derfor velger jeg en enkel, negativ karakteristikk. Jeg kunne ha sløyfet hele karakteristikken, men det ville jeg ikke".

Ironi -?

Jeg kan følge resonnementet ditt her, men det jeg og andre først og fremst reagerte på var nok heller et annet element. Det ble tungt å svelge at de som faktisk likte boken ble betraktet som personer med dårlig dømmekraft. Det er greit å kalle en bok for et makkverk, men man behøver vel ikke 'fordumme" fornøyde lesere av den grunn. Det er du vel litt enig i, MiaMaria, eller?

Enig med de som nevnte Stekte grønne tomater. Fantastisk bok. Vil også nevne The Color Purple (Fargen bortenfor på norsk) av Alice Walker. Den er ganske trist, da. Men med gode, varme og flotte karakterer, og om oppvekst i sørstatene fra tidlig til midten av 1900-tallet. Boka fikk pulitzerprisen, og Steven Spielberg regisserte også en fantastisk filmversjon av den, med bl.a. Whoopie Goldberg og Oprah Winfrey i viktige roller.

På midten av 1970-tallet deltok journalist Celine Wormdal på en kongress om kvinnespørsmål innen humanistisk forskning.
I et innlegg reiste Helga Stene spørsmålet: "Hva med kvinnenes innsats under krigen?"
Hun viste til at det var skrevet hyllemeter med krigslitteratur om og av menn, og noen centimeter om kvinner av kvinner, og da helst skildringer fra konsentrasjonsleire og om hjelp til fanger. Men lite om kvinnenes deltakelse i motstandskampen.

Med dette som bakgrunn ga Celine Wormdal i 1979 ut boken: "Kvinner i krig - gløtt inn i en forsømt samtidshistorie".

Kvinnene som er intervjuet, gir et nøkternt bilde av sin situasjon. Boken gir et innblikk i aktivt motstandsarbeid, fangenskap, kampen for å redde jødene, illegal avisvirksomhet, skuespillerstreiken, og om hvordan kvinner var innblandet i sabotasjeaksjoner.
For meg representerer disse kvinnene en historie - som fortjener en plass blant de beste "kvinnehistoriene".

Boka har fått gode kritikker, og det stilles naturlig nok store forventninger når en tittel har blitt sukkerdrysset av et nærmest samstemt anmelderkorps. Synes konseptet et interessant og friskt. Her har forfatteren diktet rundt en historisk person, - Hildegard av Bingen. Første del av boka var best, - flotte person og miljøskildringer, og ikke minst forbløffende innsikt og beskrivelse av et annerledes barns indre liv. Siste del er tyngre, og jeg synes ikke forfatteren holder nivået helt mot mål, det blir både kjedelig og repeterende til tider. Men alt i alt en interessant og velskrevet bok.

Nå har også jeg lest denne lille perlen. For en bok sier jeg bare! Her kan man snakke om lag på lag av hemmeligheter. Deilig at slike bøker og slike forfattere finnes!

Jeg har ikke lest bøkene, men ut fra noen gløtt på tv-skjermen og omtalen i avisene virker dette som ENDA en selvsentrert mannehistorie. Er egentlig veldig lei norske menns oppvekstfortellinger, merker jeg. Tror det irriterer meg mest fordi jenteskikkelsene alltid er så usannsynlige i sånne historier! Huff....forutinntatt, jeg?

Leste boka på svensk, før den ble oversatt til norsk, for mange år siden. Husker at jeg likte boka veldig godt og vil anbefale den. Den er ikke så veldig vanskelig.

Marge Piercy, ja.... Har en bok av henne som heter Gone to soldiers, fra annen verdenskrig, hvor man følger forskjellige kvinner i deres ulike roller under krigen. Husker jeg likte den kjempegodt!

Greit nok at du bedømmer bøker. Verre er det at du feller dom over en masse bokelskere. Slik nedlatenhet blir bare pinlig.

Etter å ha lest "Bienes hemmelige liv" hadde jeg store forventninger til "Havfruestolen". Jeg vil verken kalle den en skuffelse eller en nedtur, men den representerte en helt annen leseopplevelse. Selv om det er samme forfatter engasjerte den meg ikke på samme måte. Men leseverdig......ja, bevares.

Heldigvis er det en professor som vil DNAteste
"englefjærene" ,slik at vi kan få vite hva for en
"fugl" de kommer fra.

Wikipedia

Så en fakta på lørdag om dette for litt siden. Ble presentert som et konsept for kjærlighetshistorier damer som vil drømme seg bort leser. Flere forfattere, også mannlige, den beste var visst mann. Flere damer ble intervjuet, noen levde nesten parallelle liv i bøkene med vakre, muskuløse, elegante gentlemen, som bøy på seg selv både ovenfor kvinner og yrke. Selv bodde de i sammen med menn som ikke lignet eller var alene:) Ja, slik ble det framstilt. Jeg har aldri lest en slik bok, bortsett fra Isfolket som kanskje ikke blir helt det samme. Tenkte de ble damenes motsvar til cowboy- covere innenfor "serielitteratur for menn".

Nå ble jeg nyskjerrig på Marge Piercy. Takk for tips :)

Her vil jeg gjerne trekke fram forskjellen på "dameroman" og "kvinnelitteratur".

Dameroman er ofte et ord som kan brukes om diverse bøker jeg hater. Det er sant at kiosklitteratur og chick lit er dameromaner, men min første tanke gikk til de "nye" dameromanene som MiaMaria nevner til slutt. De handler ofte om drama og følelser i et eksotisk miljø. Det er flest kvinner som skriver dameromaner, men jeg synes faktisk at også Paulo Coelho er litt damete.

Felles for dameromaner er at de fremmer klisjéfylte idéer om forhold og følelser, og strengt innordner seg tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Selv sterke og "uavhengige" kvinner i slike bøker blir ofte til syvende og sist avslørt å være tradisjonelle innerst inne. De beste dameromanene er de humoristiske, altså den gode chick liten. Det finnes mye dårlig chick lit som er blottet for humor, men når man riktig gapskratter av den klønete heltinnen er det godt. I alle fall jeg kjenner meg igjen i klønete hovedpersoner, uansett kjønn. Jeg synes altså ikke at Bridget Jones er dårlige bøker.

Kvinnelitteratur er bøker som alltid er skrevet av kvinner, og har en eller annen form for feministisk budskap. Det handler ofte om hvor mye kvinner sliter og strever. Mennene er ofte urettferdige og undertrykkende, og hvis de ikke er det, så står kvinnen gjerne i en posisjon av avmakt i forhold til dem. Det seksuelle i dameromaner beskrives som hett og romantisk, mens i kvinnelitteratur er det ofte mer klinisk, og ikke sjelden lidenskapsløst. Ofte kan slike bøker føles ørkesløse for min del, mens andre finner dem kraftig bevegende.

Det finnes óg en type kvinnelitteratur som er mer militant feministisk. Selv om jeg er sterk motstander av rabiat feminisme, synes jeg disse bøkene er langt mer underholdende. Den kvinnelige hovedpersonen har gjerne mange vanskeligheter her også, men hun tar saken i egne hender og er mer aktiv når det gjelder egen skjebne. Det blir et sterkere spenningselement i handlingen enn når alt er håpløst, og for meg er slike bøker deilige å lese – man blir først kjempesint for alt som går galt for heltinnen, mens man etterpå føler masse "empowerment" av hvor godt hun greier å ordne opp. Eller i hvert fall av hvordan hun forsøker.

Avslutningsvis vil jeg gjerne anbefale en forfatterinne som skriver kvinnelitteratur, og mestrer den sjeldne kunst å gjøre det godt: Marge Piercy. Hun har et talent jeg nesten ikke har sett maken til, og klarer å vekke følelseslivet i leseren på en usentimental måte. Brava! Og kvinnene i bøkene er ikke usannsynlig barske, men barske nok til at det føles bra! Åh, jeg tror jeg skal lese en bok av henne med én eneste gang.

Jeg likte at boka gir et godt innsyn i politikken og samfunnet slik det var før revolusjonen da Muhammed Reza Pahlavi måtte forlate Iran, og slik det ble da Ruhollah Khomeini tok over makta i landet i 1979.
Slik menneskene i boka opplever omveltningene i tilværelsen, er sikkert realistisk nok. Men vinklingen fokuseres hele tida nokså ensidig fra mennenes side, og i denne boka er jo moskeen og livet i tilknytning til den i sentrum. Når livet består av så mange bønner og gudsdyrkelse som her, så lurer jeg på hvordan folk i det hele tatt får tid til noe særlig annet.
Men her er jo både ekteskapelige forvirringer og sidesprang, både blant imamer og vanlige folk.

Ja, du kan ha rett i at de fleste mennesker bare ønsker å leve i ro og mak, ta vare på seg og sitt og sin egen familie på beste måte. Men jeg har inntrykk av at overdreven gudsdyrkelse sjelden er av det gode...

Vi kan sikkert omdefinere begrepene her, men slik jeg forstår begrepene i dag, er det en del skiller her.

Dameroman: Lettlest og enkel formellitteratur med helt og heltinne som får hverandre til slutt. Temmelig langt fra realismen. Alle er vakre. Typisk foregår det i overklassen. Den alltid kvinnelige hovedpersonen kan gjerne være fattig først, men treffer da gjerne en rik mann. Typisk Barbara Cartland, Casino/Stjerne/Superstjerne-roman, populært på 70-80-tallet, føljetonger i ukeblader.

Kiosklitteratur: Til dels også dameromaner, men nå for tiden betyr det for det meste serielitteratur. Disse har også kvinnelige hovedpersoner og kjærlighet som hovedtema, men foregår ofte også i arbeider- eller bondemiljøer. Hovedpersonen er som regel vakker og edel til sinns, menomgitt av problemer. Her er ofte lokalhistorie og en viss realisme til stede, men språk og handling er gjerne enkelt og klisjepreget. Typisk Margit Sandemo, Frid Ingulstad og andre norske serier.

Chick lit: (jentelitteratur) Igjen kvinnelige hovedpersoner, men disse bøkene er gjerne lagt til bymiljøer og nåtid. Jentene det handler om er single, drikker, treffer menn og har dårlige kjærester eller mislykka onenight stands, jobber gjerne på kontor, har livskriser-og det ender alltid godt med den rette. Bøkene har ofte mye humor i motsetning til de andre sjangrene.Typisk Bridget Jones-bøkene, Lisa Jewell, Marian Keyes, Jill Mansell.

En fjerde kategori som jeg egentlig ikke har navn på, er jo "de nye dameromanene" som nevnes her - Kate Morton, Lucinda Riley - tematisk og i stil har de kanskje mest til felles med de gamle dameromanene, men de har som regel større ambisjoner og et MYE større antall sider. Her er detsterk uenighet om manskal dyttef eks Cecilia Samartin ned i kategorien, eller løfte henne opp til "ordentlig" litteratur.

Andre romaner skrevet av, om eller for kvinner er ikke dameromaner etter min mening... Det vil si: da omdefinerer man begrepet dameroman. Og det må man jo gjerne, men inntil videre er begrepet nok uttrykk for useriøs klisjelitteratur....

Takk:) Glemte den, men den er med på den første lista med hundre bøker. Nå er også Skyskraperengler med oppfølgere kommet med i liste 2.

Kan ikke bli mere enig når det gjelder opplesere. Jeg hørte den imidlertid ferdig på trass.I og med at jeg drev med oppussing var tiden ikke helt bortkastet, for denne boken er langt under middels for min smak.