Bokelskere.no

Tove Nilsen skriver i boka Nede i himmelen om lyden på et islagt vann:
Jeg kunne islyden, knakingen, de dumpe drønnene når det sprakk opp langt borte, ikke drønn heller, ikke buldring, ikke braking, men en helt egen lyd som virket som om den kom både ovenfra og nedenfra, som nordlysets tilsvar, gjenklangen fra en stum sang, en lyd som gikk rett i kroppen og ble der.

Jeg husker det sånn at bøker skrevet av kvinner kategorisk ble kvinnelitteratur,mens bøker av menn var litteratur. Det er mulig det var et salgstriks i tiden -hva vet jeg. Det jeg vil fram til er at bøker av kvinner havnet i en sekk uten nyanser av hva de representerte, rett og slett fordi de var skrevet av kvinner. Jeg opplever at f.eks Franzen og Karl Ove idag skriver "kvinnelitteratur" - om menn. Masse private detaljer, tanker og mas. Med emner som ble/blir ansett for å være kvinnelige. Men da er det stor litteratur... Dette er bare synsing. Jeg har ikke studert litteratur profesjonelt. Poenget mitt og min påstand er bare at litteratur fortsatt blir vektet ulikt ut fra forfatterens kjønn.

Himlen var nästan svart men snön var klarblå i månskenet.
Havet låg och sov under isen och långt nere mellan jordens rötter drömte alla småkryp om vår. Men till den var det ganska långt för året hade inte hunnit längre än till en bit efter nyår.

Slik innledes Trollvinter av Tove Jansson.

Sitter akkurat og leser i Aasta Falkbergets bok "Far og mor i unge år". Der forteller hun om sin mor og søsknene hennes som måtte gå en mil til og fra skolen i allslags vær, og siden de ikke gikk på skolen samme dager, måtte de som regel gå alene.
Beddamoster fortalte at hun holdt på å sette til av redsel da hun en ettermiddag måtte bakse seg hjemover. Veien hadde i dagens løp føket ihop, og skrapingen i den stivfrosne stakken hennes virket nervepirrende og uhyggelig. Det hørtes stundom som låtene kom alle steder fra, helt fra den tunge nedsnødde furuskogen på hver side av veien, fra luften og skyene også, og når det attpå til drønnet uhyggelig i den tunge isen ute på Glomma, ble hun helt avsindig og prøvde på å springe gjennom snøskavler og fokk. Men alt var stivt fra føttene i de trange støvlene og til langt opp i hårtoppen. Til slutt greide hun knapt å flytte bena, og hjertet hamret og dundret av vill frykt under kuften. Helt utmattet kom hun i hus, og da gjorde det godt å få av seg det frosne tøyet og hive i seg middagsmaten.
Sammenlignet med dette er det ikke så ille med 13 minus når man har en varm bil og gode klær :-)

For en formuleringsevne!
Flott at du trekker frem Falkberget, Ellen. En forfatter som kan leses gang på gang og burde ha mange, mange lesere.

Rart hva man husker fra bøker man har lest for langt og lenge siden:-p De to var veldig morsome karakterer men kanskje ikke de viktigste:-p

Det må jeg si! Det svinger når du får litt blod på tann:)Omsorgen for Barbara Ring står det respekt av:)

Du peker på at noen forfattere kanskje ufortjent går i glemmeboka eller avskrives. Jeg tror dette i større grad har rammet litteratur skrevet av kvinner.

Hvis en leser bittelitt litteraturhistorie får både Jølsen og Sandel for eksempel gode skussmål for sin litteratur også utover den betydningen de har knyttet til samtiden. Jølsen for dypdykk i menneskesinnet, Sandel for form og språk. Dette gjelder sikkert langt flere kvinnelige forfattere enn disse. De står seg over tid og de som kan litteratur er stort sett enige om det.

Derfor har jeg en følelse av at noe av årsaken til at mange mannlige forfattere lyser så mye sterkere, er den massive produksjonen av hyllester over år, at de er trukket særlig fram i en haug av historieproduksjon, lærebøker, i taler, i seremonier, av offentligheten. At kvinnelige forfattere ofte er beskrevet som sterke individer som fulgte "hjertet" når de skrev, mannlige som del av en kulturtradisjon "sterkt inspirert av" osv. Ofte hevdes det også at de beveget verden, var svært viktige i sin samtid osv.

Menns verk er ofte referanseverk som er brukt av andre og hyllet som inspirasjon. Og unge mannlige forfattere pleier denne tradisjonen videre. Renbergs fremheving av Proust er et av svært mange eksempel. Status som intellektuell er knyttet til å sette seg selv inn i historien og når menn trekker frem sine forbilder pleier de statusen til høvdingene videre og bygger nye.

Dette er jo selvsagt ikke svart/hvitt, og i tidligere tider var kvinner i langt mindre grad del av en slik offentlighet. Det som kanskje overrasker meg mer er at det fortsatt er mindre bygging av myter, kontekst og intellektuell forankring rundt kvinnelige forfattere, gjort av de selv eller andre. Vennskapet i mellom Lindell og Ragde er jo koselig, men blir liksom litt pinglete i en slik sammenheng.....hehe. Hvis vi ser verden som helhet er det svært få kvinner som lever i tilnærmet likestillte samfunn. Kanskje påvirker det kulturproduksjonen vår mer enn vi til vanlig tenker over.

Dette ble gøy!

Dea Trier Mørch har jeg heller aldri hørt om eller hennes bok Vinterbarn fra 1976. Av beskrivelsen jeg har linket til ser det ut som en kan få et innblikk i kvinneliv sett med et sosialistisk 70- talls blikk ved å lese den. Et viktig tidsvitne kanskje, slik Collett, Anker, Undset osv er for tidligere tider.

Enig i at Ragnhild Jølsen fremstår som et svært spennende menneske og forfatterskap. Jeg har lest Bjørneboes "Drømmen og hjulet" som er en skjønnlitterær framstilling av hennes liv (blir det ikke riktig å beskrive den slik?). Har lest deler av "Brukshistorier" og flere artikler om henne og har lyst til å lese Ragnhilds Skres biografi. Skre er jo selv et navn verdt å merke seg i samtidskulturen. Hun har også skrevet biografi om Hulda Garborg. Dette er hva Aschehoug skriver om Jølsen biografien:

Forfatteren Ragnhild Jølsen (1875-1908) presset grenser. I en tid da borgerkvinner skulle dåne bare de så en mus, begravde hun barnelik i sine romaner og diktet en kirkeeier som knullet hesten sin. Hun ble beundret, men også beryktet fordi hun skrev rått og mørkt og fremkalte de første orgasmene i norsk kvinnelitteratur. Siden ble bøkene hennes lest som selvbiografi.

Denne boken forteller om tungsinnet, rusbruken og om finanskrisen som gjorde Jølsen til forfatter. Men også om poesien, latteren, livssulten, stoltheten og den nesten uslitelige arbeidslysten som bidro til at verk av Ragnhild Jølsen er blitt stående, mens nesten alle hennes samtidige er glemt.

Jeg vet forresten ikke om jeg likte den første delen av denne beskrivelsen som er ment å få folk til å kjøpe boka. Bærer et visst preg av vår samtids sensasjonslyst synes jeg, men Skre fikk meget god kritikker for sin biografi.

Jeg vil anbefale Tordis og Jo Ørjasæters biografi "Nini Roll Anker, En kvinne i tiden".

Her omtales bl.a.vennskapet mellom Roll-Anker, Undset, Ring og Regine Normann.
Det utviklet seg et element av rivalisering imellom Nini og Barbra. Nini syntes at Barbra var vel geskjeftig og uttalte følgende: "Hun sitter som en borre i pelsen på norsk litteratur og tror, hun er centrum".
Etter en strid om fordeling av stipender i forfatterforeningen valgte de hver sin side.
"Barbra Ring oppsummerte kontant i sin erindringsbok "Mellom venner og fiender": "Hun skrev et meget sterkt brev til meg, som jeg svarte i samme tone." Men bruddet hindret ikke at Nini fortsatt stilte opp til forsvar når Barbra Ring ble urettferdig angrepet, eller at Barbra Ring etter Ninis død skrev en velformulert og godt dekkende nekrolog i kvinnebladet Urd.

Takk for positiv tilbakemelding, Karin! Vet du, "Benedicte Stendal" leste jeg faktisk sist sommer! Jeg likte den, tror jeg ga den terningkast fire, og har tenkt å lese mer av Nini Roll Anker også. Jeg ser i Wikipedia-artikkelen om henne nå at der er det også en jobb å gjøre (det bør i det minste komme en bibliografi der!!!) - men nå i kveld blir det ikke meg som gjør den jobben, er jeg redd. Men jeg fikk lagt til ekstern lenke til fordypningsartikkelen i SNL - takk for inspirasjonen til dét, Karin! Hvis du ikke har lest fordypningsartikkelen, bare "kortversjons-artikkelen", så anbefaler jeg deg å ta en titt på den andre også. Der står det blant annet:

Nini Roll Anker var en markert skikkelse i norsk mellomkrigslitteratur. Hun var både aristokrat og opprører. Hun var feminist, sosialist og pasifist, men hadde sosial omgang med kongefamilien. Det gav henne tilnavnet “kongelig norsk hoffkommunist”. Hun utgav 29 skjønnlitterære verker, en lang rekke kronikker og artikler samt erindringsboken Min venn Sigrid Undset. Kristian Elster d.y. kalte henne en “utpreget selvstendig og myndig personlighet”; Alex Brinchmann så henne som en “ubetinget forgrunnsfigur” i sin samtid. Hun ble nestformann i Den Norske Forfatterforening 1916 og var styremedlem og sentralt utvalgsmedlem i foreningen i flere perioder frem til 1940. En periode var hun leder av Det litterære råd.

Jeg nevnte ikke i forrige innlegg at også Barbra Ring var sentral i Forfatterforeningen på samme tid, styremedlem 1914-21 (og nestleder noe av tiden). Nok en indikasjon på at disse damene hadde større anseelse i samtiden enn det vi er klar over i dag? Og at dette kan ha noe å gjøre med kvaliteten på/betydningen av forfatterskapet deres?

Jeg liker at du får de derre "raptusene" ;) og graver fram interessant info og deler det med oss.
Etterhvert dukker det opp "glemte" forfattere av begge kjønn som det er fint å stifte bekjentskap med.
Jeg har ikke lest Barbra Ring, men tror jeg har et par bøker av henne.
Jeg har lyst til å bli mer kjent med Nini Roll Anker's forfatterskap. Hun er liksom ikke i vinden lenger. Men se hva de skrive her bl.a. i Store Norske Leksikon

Nini Roll Anker, født i Molde, norsk forfatter, gift med Johan A. Anker. Hun debuterte under pseudonymet Jo Nein med romanen I blinde (1898). I 1906 kom et bind fortellinger, Lill-Anna og andre, der hun som en av de første i norsk litteratur skriver om arbeiderkvinner. Men først i 1909 opplevde hun sitt kunstneriske gjennombrudd med Benedicte Stendal, romanen om en fattig offisersdatter. Her møter vi et av hennes store temaer: motsetningen mellom det tradisjonsbundne embetsmannsaristokrati og kunstnere og intellektuelle. Hennes hovedverk er Det svake kjøn (1915), et angrep på kirkelig dømmesyke og på nedvurderingen av kvinnen som kjønnsvesen, og dessuten en inderlig opplevd kvinneskildring

Jeg tror jammen jeg har et par av hennes bøker også et sted,

Jeg tror du har helt rett, Strindin. Dette er en problemstilling jeg har hatt "i kikkerten" ganske lenge, spesielt de siste par årene, og for å holde oss til Norge akkurat nå, ser jeg en klar tendens til at kvinnelige forfattere som var virksomme - la oss si før 1970 (litt tilfeldig valgt skjæringspunkt), nå har gått i glemmeboken. Dét skjer naturligvis også med mannlige forfattere, men tenk selv: hvor mange "eldre" kvinnelige forfattere kan du ramse opp, og hvor mange mannlige? Jeg får iblant raptuser der jeg graver litt for å finne info om "eldre" forfattere jeg snubler over, og om jeg synes det er interessante forfattere, og ikke finner noe om dem på Wikipedia, så legger jeg informasjonen jeg har funnet ut der. Veldig ofte er det de kvinnelige forfatterne det mangler oppslag om på Wikipedia!Lizzie Juvkam er en av de "nyeste oppdagelsene" mine - jeg har ennå ikke lest noe av henne, men har funnet ut at hun i samtiden fikk veldig gode kritikker. Hun fikk til og med et forfatterstipend som ser ut til å henge ganske høyt, i hvert fall er nesten alle de andre navnene på listen over mottagere, folk som i mine øyne er "crème de la crème" blant norske forfattere. Men Lizzie Juvkam - jeg hadde ikke hørt om henne en gang!

Jeg mener jo ikke at bøker har kvalitet bare fordi de er skrevet av kvinner, absolutt ikke - og noen bøker er definitivt utdatert få år etter at de er skrevet. Men at vi går glipp av en dimensjon av virkeligheten, om vi ikke leser "eldre kvinnelige forfattere" i like stor grad som "eldre mannlige forfattere" - dét er jeg HELT sikker på.

Jeg kan nevne en annen forfatter, som kanskje flere av oss har hørt om: Barbra Ring. På Wikipedia står det blant annet:

I Nytt norsk forfatterleksikon karakteriseres hennes forfatterskap for voksne som «en lang rekke romaner og fortellinger fra østnorsk storgårds-liv, de fleste uten noen varig verdi.»

Nå har jeg bare lest et fåtall av Barbra Rings bøker - og de fleste jeg har lest, er barnebøker. Men jeg blir provosert over en slik karakteristikk - jeg synes den smaker av mannssjåvinisme, ærlig talt. "Uten noen varig verdi"??? Det er greit at noen bøker blir utdatert med årene, og det utkommer til enhver tid uhorvelig mange forglemmelige bøker. Men "uten noen varig verdi" - jeg misbilliger den ovenfra-og-nedad-tonen, og synes den er blir veldig paternalistisk. Barbra Ring var en kjempepopulær forfatter i sin samtid, og det er interessant å sammenligne med omtalen i utdypningsartikkelen i Store Norske Leksikon:

Barbra Ring debuterte som voksenbokforfatter 1914 med den historiske romanen Jomfruen. Senere skrev hun flere historiske romaner, bl.a. Leken på Ladeby og Leken blir liv, delvis bygd på kulturhistorisk familiestoff. Likevel er det først og fremst psykologiske konflikter hun skildrer, både her og i de mange samtidsromanene. Det kan dreie seg om kjærlighetskonflikter mellom mann og kvinne, men like ofte om forhold mellom foreldre og barn, og om hvordan barn kan lide under de voksnes uforstand. Motsetningen by–land står sentralt i en rekke av bøkene; det likevektige, rotekte bygdelivet verdsettes langt høyere enn det hektiske, tradisjonsløse bylivet. Romanene er av ujevn kvalitet, men de beste er både gripende og troverdige psykologisk sett og interessante på grunn av sine formeksperimenter. I Før kulden kommer skildres ekteskapet mellom en blottende ung pike og en eldre, erfaren mann, og hva som skjer da kvinnen vekkes erotisk av en annen mann. Så tidlig som 1916, i romanen Under seil, skildrer Barbra Ring en uskjønn kvinnes problematiske psyke via en fint gjennomført indre monolog-teknikk. Med sin velutviklede og ujålete sans for språklige nyanser var hun også med på å fornye det norske bokmålet.

Jeg for min del har likt det jeg har lest av Barbra Ring så langt, kommer til å lese mer (når jeg kommer over bøkene hennes i brukthandelen, kjøper jeg dem), og akkurat NUH! skal jeg gå tilbake til Wikipedia-artikkelen om Barbra Ring og referere til SNL-omtalen som motstykke til sitatet fra Norsk forfatterleksikon...

Bra tema for en tråd, Strindin!

*Tilføyelse: Jeg tok en titt på tysk Wikipedias artikkel om Barbra Ring - slående hvor mange av bøkene hennes som ble gitt ut på tysk, gitt. Men så var hun da også bl.a. oversetter av Stefan Zweigs "Maria Stuart" til norsk, så jeg visste at hun hadde en "link" til tyskspråklig litteratur... Jeg anbefaler ellers VIRKELIG å lese SNL-artikkelen om Barbra Ring (lenke lenger opp)!!!*

"Hett blod" av Irène Némirovsky:

Vi drikker en lett punsj, av den typen som var på moten i min ungdom. Vi sitter foran peisilden, slektningene mine i Érard-familien, barna og jeg. Høstkvelden ligger ildrød over de nypløyde jordene, som er gjennomvåte etter regnet. Den flammende solnedgangen inneholder et løfte om kraftig vind i morgen, og ravnene skriker. I det store iskalde huset trekker det overalt, og luften har den bitre fruktsmaken som er karakteristisk for årstiden. Min kusine Hélène og hennes datter Colette hakker tenner under sjalene jeg har lånt dem, kasjmirsjal etter mor. Som alltid når de kommer på besøk, spør de hvordan jeg kan bo i dette rottehullet, og Colette, som snart skal gifte seg, skryter av det sjarmerende Moulin-Neuf, hvor hun skal bo heretter. "Jeg håper å se deg ofte der, onkel Silvio," sier hun. Hun ser medlidende på meg. Jeg er gammel, fattig og ungkar, jeg har gravet meg ned i en bonderønne langt inne på skogen.

Jeg støtter alle innspillene du har fått så langt. Har nå stått på skrå og lest på bokrygger i min egen bokhylle. Jeg vil nevne disse forfattene i tillegg til de du har fått hittil: Torborg Nedreaas. Hun gjorde dypt inntrykk på meg i ungdommen, I en blå brønn. Det samme gjorde Dea Trier Mørch med Vinterbarn. Det er mange mange år siden jeg leste noe av henne men..Marilyn French hadde jeg overraskende mange bøker av. Plukket ut og lest bakpå kommer minnene fram igjen: Sin mors datter. Margaret Skjelbred har gitt meg gode stunder de senere år. Lettlest men gir noe likevel gjør også Hanne Vibeke Holst. Therese triologien traff et eller annet og det gjorde også Min mosters migrene eller hvordan jeg ble kvinne. De første er ren underholdning. Den siste er noe dypere. Tove Ditlevsen? Ja - her er mange å ta av. Cora Sandel. Og sånn kunne vi fortsatt..... Det de har til felles er kvinner som forteller om kvinneliv.

Å, her er det mye å ta av! Hva med nobelpriskandidat Margaret Atwood? Og noen fra nærmere strøk; Karen Blixen, Tove Ditlevsen, Kerstin Ekman, Selma Lagerlöf, Merethe Lindstrøm. Støtter opp om Undset og Collett også, og alle de andre gode forslaga under her:)

Vil vel anbefale alt av Margaret Atwood. Så og si alt jeg har lest av henne (begynner å bli en del bøker nå), handler om kvinners rolle i sterkt patriakalske samfunn, om det enn er historiske romaner, samtidsromaner eller romaner satt til fremtidssamfunn. Hun er dessuten drivende god på historie og språk.

Pegotty var den utrolig snille tjeneren/barnepiken til David Copperfield mens han bodde hos moren. Og hun gifter seg med han somm alltid er villig, Barkis:)

Med en gang jeg så tittelen på diskusjonen din tenkte jeg på boken The Help (på norsk, Barnepiken). Ble litt mer usikker på om den passet inn etter å ha lest resten av innlegget, men det får du bedømme selv.

Du har fått mange gode eksempler på kvinnelige forfattere her, og jeg forlenger gjerne den lista.

"Hos en stor Mængde Kvinder afsætter sig denne Selvopgivelsens Princip i en stump Ligegyldighed for Alt, hvad der ikke rører sig indenfor deres egen lille Selvplagerverden, og atter hos Mange ville vi se denne Ligegyldighed udarte til en fuldstændig molluskagtig Ufølsomhed for enhver Uret, der ikke times dem, medens de tro deri først at have naaet Kvindelighedens rette Ideal".
Ovenstående sitat er hentet fra Camilla Collett's bok "Fra De Stummes Lejr", 1877.
I henne bøker vil du få et godt innblikk i borgerskapets kvinnesyn, på 1800-tallet.

Nini Roll Ankers bøker fra første halvdel av 1900-tallet, gir et bilde av datidens kvinnekår i borgerskapet.

Simone De Beauvoir og hennes bøker er også verdt å lese.

Jeg benytter enhver anledning til å foreslå Iris Murdoch, men jeg er redd for at hun ikke er et typisk eksempel på en "Kvinneforfatter"