Bokelskere.no

Jeg syntes filmen også var kjempebra. Topp skuespillere, vakker film. En av de beste filmene jeg noengang har sett. Og jeg ser den om igjen med ujevne mellomrom!

Det ligger jo en elitisme i din respons. Om Fosses anliggende er å gjøre allmennheten oppmerksom på at det er en forskjell på det som underholder oss og det som utvikler oss, ja så mener jeg det er et antielitistisk , demokratisk og folkeopplysende prosjekt. Det motsatte av å lukke seg inne i åndssnobberi.

Hele demokratiseringen av Europa har vært bygget på folkeopplysning. En skolert befolkning er i stand til å hevde sine rettigheter på en annen måte. Nå er vi inne i en tid der antielitisme i god folkeopplysningstradisjon misforstås som åndssnobberi. Idealet er nærmest en avskolering av befolkningen. Å legge terskelen så lavt at vi ikke en gang skal legge merke til det når vi trår over den. Det forveksles som å ta folk på alvor og gi de anerkjennelse. Istedet mener jeg det er en kraftig undervurdering av det potensialet som ligger i mennesket.

Vi må gjerne lese krim, men ingen kan vel påstå at det er gjennomsnittet av den krimlitteraturen som det konsumeres mest av som kommer til å bevege verden? Og vi må gjerne konsumere underholdning, men er det ikke flere som tenker at kanskje bruker jeg litt for mye tid på "fjas" framfor andre ting?

Jeg tror et sant demokrati forutsetter at mange nok forstår og stiller spørsmål. Underholdning kan fort vise seg å være opium til folket (for å bruke et ikke- borgerlig uttrykk) om vi konsumerer i så stor grad at vi ikke lenger har tid til det som gir oss litt motstand og krever refleksjon. Ja, i så stor grad at vi ikke lenger er i stand til å se forskjell, advarer Fosse.

Lenger ned i tråden nevner KAH samfunnsvitere som mener en sløvet masse er en forutsetning for å opprettholde fred og ro i et demokrati (fritt gjengitt). Ihvertfall gir det få (en elite, et snobberi?) økt mulighet til å berike seg eller tilrane seg makt på vegne av de mange. Og som de må kose seg over den nærmest automatiske reaksjonen alle som forsøker å gå ut å stille noen krav til oss møtes med om å "la folk flest være i fred med kosen sin" og "ikke kom her å si at ikke alt er like verdifullt, så lenge det føles slik for meg."

Sterkt om et følelsesmessig skadd barns vei mot et selvstendig voksenliv. Blomstenes hemmelige språk av Vanessa Diffenbauch. Posted on March 4, 2012 by artemisia

Først må jeg bare si at denne boka er noe av det mest medrivende jeg har lest på lenge. Det finnes ikke et dødt punkt i denne boka, som handler om den tilknytningskadde jenta Victoria og hennes kamp for å finne veien til et godt voksenliv. Jeg startet torsdags kveld, og leste den ferdig natt til søndag. Kun avbrutt av måltider, handling, helgevask og noe TV-titting. Faktisk så var det godt med litt pauser i lesingen, fordi dette er en særdeles sterk historie, som trengs å fordøyes litt innimellom.

Victoria ble forlatt av sin mor tidlig i livet og vokste opp i utallige fosterhjem og gruppehjem. I USA er det slik at fosterhjem/beredskapshjem kan adoptere barnet etter et år. Ingen familie ville ha Victoria så lenge. Eller hjemmet dugde ikke, så hun måtte flytte uansett. Da Victoria var ni år opplevde hun å komme i et fosterhjem som virkelig brydde seg om henne, som nektet å gi opp, som sto i det. Som den skadete fuglen Victoria var, hadde hun store problemer med å tro på fostermor Elizabeths godhet og vilje til å tåle henne. Hun testet ut sin fostermor på de mest utfordrende måter. Gradvis fikk Victoria tillit til Elizabeth, og hun lærte seg å ta imot kjærlighet og omsorg. Da ettårsdagen for plasseringen nærmet seg, var også Victoria svært spent. Hun gledet seg til å få sin egen mamma. Så skjedde det noe. Noe veldig dramatisk, og barnevernkonsulenten Meredith som Victoria hadde hatt kontakt med hele livet, mente at det beste for Victoria var at hun måtte flytte i et såkalt gruppehjem. (barnevernsinstitusjon). Den påfølgende rettsak besluttet at Victoria skulle flytte fra Elizabeth og inn i et gruppehjem, hvor hun bodde til hun var 18 år.

Vi følger Victoria fra hennes 18 årsdag, med tilbakeblikk på hennes tilværelse i fosterhjem og gruppehjem, og da spesielt i tiden hos Elizabeth. Victoria får noe penger av barnevernet til å klare seg noen få uker, og deretter er kravet at hun må skaffe seg jobb og sørge for seg selv. Victoria bor ute inntil hun greier å skaffe seg noen timers arbeid hos blomsterhandleren Renata. Renata imponeres av Victorias kunnskap om blomster, og når det viser seg at hun har et spesielt talent for blomsterbinding får hun stadig mer arbeid hos Renata. Victoria har lært mye om blomster og planter hos Elizabeth, samt om blomsterspråket fra Victoriatiden. Dette er en interesse hun har dyrket siden hun flyttet fra Elizabeth.

På markedet for blomstersalg dukker det opp en mystisk ung mann med hettegenser, som viser interesse for Victoria. De begynner å kommunisere med blomsterspråket, og ting utvikler seg. Mannen viser seg å ha en forbindelse til Victorias fortid.

Vanessa Diffenbaugh, har skrevet en særdeles gripende debutroman, om hvor vanskelig det er for en av disse mest sårbare barna å knytte seg, når det gjennom et ufullstendig system blir offer for stadig nye omsorgspersoner av varierende kvalitet. Om hvor vanskelig det er å tørre å ta imot kjærlighet, når man selv intet, eller svært lite, har fått. Men dette er også en roman om håp. Om kjærlighet som kan tåle det meste, og om tålmodighet. Om hva som skal til for å nå inn til barn som mange vil kalle uspiselige, vanskelige, bråkete, slemme, adferdsvanskelige, håpløse..

Jeg jobber selv i barnevernet, med rekruttering, opplæring og oppfølging av fosterhjem. Vi vet ikke om det alltid går bra med slike barn som Victoria. Vi vet at det ofte kan gå veldig galt. Men vi vet også at det noen ganger går bra mot alle odds, men mest kanskje fordi det finnes mennesker som nekter å gi seg med å bry seg, som tåler å stå i det uansett avvisning og utfordrende oppførsel. Selv om denne boka viser amerikanske forhold, som er noe anderledes enn det norske, er mennesker ganske like. Slik Victoria fremstår med sine følelser, oppførsel, vansker med å stole på, få tillit, er det noe jeg kjenner godt igjen gjennom min jobb. Både i arbeidet med fosterhjem, men også gjennom mange år som miljøterapeut på ungdomsinstitusjoner. Hun er det vi kaller tilknytningsskadet, eller kanskje tilknytningsforstyrret. Det er mange barn også i Norge som har det slik. Som også opplever gjentatte flyttinger fra hjem til fosterhjem, beredskaphjem, nye fosterhjem, institusjon osv. Det er ingen ønskesituasjon, det er noe vi helst vil unngå. For disse barna blir stadig utsatt for nye traumer og nye sår. Jeg opplever boka som troverdig slik den beskriver Victoria.

Forfatteren er selv fostermor, og har også skaffet seg kunnskap om tilknytningsforstyrrelser fra eksperthold, jfr etterordet.

Dette er en av de få gode bøkene jeg har lest om denne problematikken. En annen er Harald Rosenløw Eegs bok Yatzy, som handler om et norsk fosterbarn.

Boka anbefales. Den anbefales til alle som er glad i en god historie, til blomsterelskere, til fosterforeldre, til barnevernsarbeidere og alle som interesserer seg for barn og unges oppvekst. Og selv om jeg sjelden gir terningkast, får denne full score: 6

P.S. Bakerst i boka er det et blomsterleksikon med alle blomstene og betydningene som Victoria har brukt.

(fra bloggen min http://artemisia.bloghog.no )

Det kan hende dette er noko av den same problemstillinga folk som aldri ser film om att har. Eg er ikkje ein av dei - eg ser favorittfilmar om att, og eg les (favoritt)bøker ein gong til, og enno ein gong. Av mange grunnar, mellom anna dei Ellen nemner over her: at ein vil sjå om ein ser anleis på dei seinare i livet, og fordi ein vil rømma inn i ei kjent og kjær verd. Eg les ikkje nødvendigvis for handlinga sin del - eg prøver iallefall å legga av meg vanen "reading for the plot" - og då gjer det ingenting at ein veit kva som skjer. Nett det å lesa (nesten) berre handlinga kan nemleg skugga for andre ting, som språk, tankesprang og ikkje minst stemninga. Når eg veit korleis Ringenes Herre endar, so kan eg tenkja meir på språk og univers, når eg kjenner lagnaden til Jane Eyre kan eg nyta humoren. Og når eg veit at Baby og Johnny får kvarandre i slutten av Dirty Dancing, veit eg det er trygt å sjå filmen ein gong til når eg treng den verkelegheitsflukten.

Agatha Christies bøker har jeg lest mange ganger. Nå er de i "karantene" og blir der nok noen år før jeg kan lese dem igjen.

"Tatt av vinden" av Margareth Mitchell. "Kross og kvitsymre" av Knut Hauge. Flicka-serien som jeg så en annen her nevnte. "Mists of Avalon" av Marion Zimmer Bradley. Alf Prøysens stubber. "Jeg vil leve" av Oscar Magnusson.

Mange bøker jeg leste i ung alder, tenker jeg...de som gjorde sterkt og dypt inntrykk! Men sikkert mange fler enn de jeg har nevnt her, i full fart:)

Absolutt ikkje kiosklitteratur ut i frå min definisjon av den sjangeren, og ho er definitivt lesverdig :) Når det gjeld filmatiseringer, så er BBC sin versjon av "stolthet og fordom" ti gangar betre enn filmversjonen med Kiera Knightley i hovedrolla.

I Edvard Hoems "Kjærleikens ferjereiser", hørtes det skudd/drønn fra øya, men det finnes flere bøker med skuddsalver fra 1970-tallet..

Gösta Berlings Saga er en bok som jeg må lese omigjen nå og da, den er så rik på personer og hendelser, så full av fantasi og virkelighet at en ikke får med seg alt ved bare en lesning. Og Selma Lagerlöf ser dypt ned i menneskesjelen og kommer med mange visdomsord gjennom boken. Som for eksempel: 'Den som vil bo i øde egne, må skaffe seg et forråd av lyse minner'.

Kanskje vi rett og slett skal finne en dag i løpet av sommeren ( ultimo mai/primo juni) og invitere til et uformelt treff på Aker brygge/Tjuvholmen. De som har lyst og anledning kan komme. Tenker at det kunne være et spennende eksperiment, eller? Hva tror du? Tenk å sitte på en uteresturant å speide etter bokelskere, og plutselig se et ansikt eller flere som vi kjenner igjen fra profilbildet. Tror det kunne bli utrolig morsomt og hyggelig.

En bok jeg satte stor pris på å lese. Lettlest er den også.

Leste kanskje ti sider før jeg skjønte at jeg hadde lest boka før, men da het den noe annet: Tatt av vinden. Lenge siden, kjenner irritasjonen igjen når den kommer opp som en bok jeg vil like. NEI!

Så lenge jeg har tenkt på denne oppgaven - og så raskt du løste den <3 Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren, ganske riktig.

Ja, per i dag er det altså 5 bøker, men med klare signaler om at det vil komme en god del flere.

Lokalt i Horten er Kurt Aust like kjent som lokalhistoriker som han er som forfatter. Han fortalte i forbindelse med utgivelse av sin nyeste bok "Når døde visker" at det typisk tok 2 år å skrive en bok - ett år med research og ett med forfatterarbeid.

Godt at det kom flere, Oddmund.

Kurt Aust hadde jeg lest om her inne, og da jeg fant to av bøkene hans på Eiksmarka bibliotek til slikk og ingenting tok jeg de med. Det har jeg ikke angret på. Jeg begynte å lese den 3. i serien "Hjemsøkt", men så fant jeg denne og "Den tredje sannhet" veldig billig og da havnet de i hylla mi.

Da jeg nå hadde de fire første avbrøt jeg "Hjemsøkt" og heller begynte fra begynnelsen. Da får jeg med meg eventuelle røde tråder og historier som strekker seg gjennom bøkene.

Jeg liker språket til Kurt Aust, jeg liker den rolige og lune atmosfæren han skaper. Ikke minst liker jeg Thomas av Boueberge og Petter Hortten. Takknemlig for at jeg har mange bøker i vente med dette radarparet.

Samtidig som du leser en spenningsroman, så får du også med deg historiske kurositeter og fakta. En klar femmer.

Ah, enda en leser av denne fantastiske boken. Ikke til å stole på, det er sikkert og visst, men vi ser alle tilbake på vårt liv med egne øyne og husker bare det vi vil. Axel Munthe var gift og hadde to sønner, noe som han aldri nevner i boken. Hans kone bodde mest i England og Sverige mens han laget sitt drømmeslott San Michele på Capri. Jeg var der for noen år siden, og måtte selvsagt klatre opp La Scala Fenice, som ikke ble bygget av Fønikerne, men av Grekerne. Vandret opp de 777 trinn i 35 graders varme uten så mye som en liten vannflaske i lomma. Snakk om bønder i byen. Kom opp til Anacapri mer død enn levende, men etter et par flasker vann var jeg klar for villaen, kapellet og utsikten sammen med sfinxen. Den spurte hvordan jeg likte oppgangen, og jeg fortalte den at jeg kom til å ta bussen hjem. Sfinxen bare ristet på sitt gamle hode, snudde seg mot solen og stirret utover sjøen igjen. Og på veien ned skjønte jeg hvorfor. Veien var en smal hylle i fjellet og syntes til tider å være smalere enn bussen, som oste ned i noe som lignet på 150km i timen, rundt hårnålssvinger og sneiet rundt møtende trafikk med bare centimeter til overs. Nå skjønner jeg hvorfor katolikker går i kirken og ber sin rosenkrans.....Men, jeg levet lenge nok til å fortelle om det. Og selv om turen var strabasiøs opp og skremmende ned, kunne ikke selve mamsell Agata få meg fra å gjøre det omigjen en gang.

En unik bok. Filmen, med Gregory Peck som Atticus Finch, er heller ikke verst!

Jeg satt i Paris for sånn hundre år siden uten noe å lese på. Jeg var akkurat ferdig med "Historien om San Michele" på fransk, SÅ desperat var jeg for lesestoff. "Mockingbird" sto i sjæfens bokhylle, men jeg hadde bare ikke lyst på slik kjedelig lektyre akkurat nå. Men som sagt, man var desperat, og en kveld tok jeg boken ut og bestemte meg for å tvinge meg igjennom den. Etter et par sider var jeg borte for denne verden, boken var jo bare helt fantasktisk. Og hvem av oss kjente vel ikke oss selv igjen da Calpurnia skysset ungene ut av kjøkkenet og "God had given me more on my plate than I could digest. I'll go down to the pond and drown myself, and then they will all be sorry." Jeg kjøpte boken senere for å ha den i min egen samling, og nå og da tar jeg den frem igjen for å vandre gjenom Lee Harper's barndom og samtidig minnes min egen.

Hehe, fantastisk! Her får jeg både analyse av meg selv og mitt politiske ståsted av en 18- åring jeg ikke kjenner:) Dette er ikke "vanskelig for meg". Jeg viser til en debattpraksis som er mye brukt, dokumentert og forsket på. Og jeg mener det er relevant å tolke Herland som del av en kontekst. Å være uenig i politiske standpunkter er ikke det samme som å kneble noen.

Jeg betviler ikke at det er flere som mener det samme, enn de som uttaler seg offentlig eller gir ut bøker. Det gjelder de fleste meninger som når offentligheten, de fleste av oss er jo tause. Det er forestillingene om at det akkurat når det gjelder disse holdningene finnes en taus masse, folkebevegelse eller majoritet som ikke virker så stor som den er fordi den ikke våger ta ordet, jeg betviler. Det gjentas stadig i disse debattene. Du hadde en variant av påstanden i ditt åpningsinnlegg, som jeg responderte på.

Ser at du også bruker "sosialistiske" som en generaliserende karakteristikk av andre. Det er også et tegn i tiden og blitt vanlig retorikk. Kunne mistenke at det brukes for å kneble, avskrive motstanderen eller så tvil om vedkommendes troverdighet; en fordom plantes om hva en kan vente seg. Og betegnelsen brukes om langt flere enn de som faktisk er sosialister, som f.eks meg:)

Å hevde at en selv "taler på vegne av de mange som ikke våger si sin mening" er en egen debatteknikk. Formålet er å skape forestillingen om en stor bevegelse der flokken rundt noen markante figurer i realiteten er liten. Dernest å framstå som offer når en møter meningsmotstand. Vi skal manes til sympati med en modig underdog som er redd på våre vegne.

Jeg kjøper ikke denne forestillingen. For det første kjemper alle om offentlighet i et demokrati, og for alle som er avhengig av den kan det føles tungt å bryte lydmuren. For det andre er Herland og flere av hennes sort kjent for meg nettopp fordi de når fram og gis plass i media. De knebles kun i eget hode. Til slutt er jeg langt mer redd Herland og hennes holdninger enn de og det hun hevder å forsvare meg i mot. Jeg ville derfor foretrukket en debatt om innholdet i mellom meningsmotstandere, og ikke en konstruert virkelighetsforståelse av en kneblet norsk befolkning på vei i mot undergangen.

Gjenlesning av Solstad skader ikke. Jeg har startet på et prosjekt med kronologisk lesning av Solstad-romanene (riktignok for første gang fra bøkene i perioden 69-83), og det er veldig interesasnt og vel verdt tiden, i hvert fall. Norges mest ambisiøse samtidsforfatterskap!