Helt enig med deg i alt du skriver her. Må lese mer av denne forfatteren for å se om det er like bra. Dette var rett og slett utrolig bra. Elsker vakre Hardanger og har vært der noen ganger og var tilbake i de blomstrende frukthagene og vakre Folgefonna som hun beskriver så levende i boka.

Utslitt. Det gjorde vondt å lese. Men fantastisk god bok. Om vanskelige tema. Mamma-hjertet blør for alle tenåringene som utfordres her.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Et herlig spennende persongalleri henges opp foran meg, presentert i en ledig og flytende språkdrakt. Og ikke minst, en aldeles skrudd, mørk, slentrende, rå og til tider grovkornet humor krydrer fortellingen. Så godt krydret, at jeg sitter humrende og leende oppi alle disse bestialitetene som presenteres på løpende bånd.

Jeg gir så og si aldri seksere, men denne er helt klart verdt det.En fantastisk historie om en liten,grumpy kar som driver en liten bokhandel langt uti nowhere.Men livet snus oppned etter flere hendelser,som gjør at Herr Fikry ser seg selv i et helt nytt lys.Jeg vil ikke røpe handlingen mer enn det,men jeg vil si at jeg synes historien minte meg på en rar måte om "En mann ved navn Ove." Vi må huske på at det finnes alltid grunner til at folk er som de er.Vi vet aldri hvilke historier
de bærer på. Dette,pluss at boken i seg selv er en kjærlighetserklæring, som "Vindens Skygge" for en del år tilbake også var-til bøker.

Og i likhet med herr Ove så liker man Herr Fikry på slutten av boka-det kan jeg love deg.

Jeg elsket den, og ser slett ikke vekk ifra at jeg kommer til å lese mer av Zevin.

488 sider senere er jeg i mål, og det er på tide å si mammaen til Harry Potter noen Pauli ord om denne gjøken som galer.
Lula Landry blir funnet død, og man er i tvil om dette er modellens selvpåførte endelikt, eller om hun fikk en real dytt ut av vinduet. Privatetterforsker Cormoran Strike tar saken, som skal vise seg å være en smule mer komplisert og innfløkt enn man på forhånd skulle tro.
Med seg på laget får han Robin, en vikarierende sekretær, som han flere ganger lurer på om han har råd til å ansette fast, eller ikke.
I det hele tatt er det et fantastisk persongalleri over både mistenkte, og ikke mistenkte som rulles opp, - personkarakteristikkene er hysterisk detaljerte og svært treffende og morsomme til tider.
Også privatetterforskerens herkomst springer ut av den utrolige historie om groupien som får barn med en rockelegende og ender opp med et barn hvis hodehår som ser ut som pubeshår i voksen alder. Og som dette ikke var nok, stolprer han også rundt i Londons gater med en benprotese som gjør svært vondt, ganske ofte i boka. Med andre ord alt annet enn en slektning av Agatha Christies pertentlige Poirot, selv om de begge har en grundig og kløktig tilnærming til mordmysteriene de møter.
Styrken i denne historien ligger i beskrivelser av atmosfærer, steder og mennesker. Svakheten etter min mening ligger i endeløse dialoger, og en repeterende og langsom opprulling av mordmysteriet.
Ble Lula drept, og kommer Robin til å få jobben som sekretær? Disse spørsmålene får vi omsider svar på, men det er en lang dags ferd mot kveld, for å si det litt gammelmodig. Boka er for lang og mister driv og spenning.
J.K Rowling, du kan å skrive, men som krimmysterium ble dette for treigt etter min smak. Men jeg liker dynamikken mellom Strike og Robin, - det er den som gjør at jeg faktisk leser ferdig,og ikke slenger hele stasen fra meg.
På en mørk og nokså kjølig aften spretter terningen rundt på skøyteisen utenfor huset og sklir småsleipt inn med fire øyne på seg.

En utrolig lettlest bok som gir mening om et omfattende tema. Ga meg stor innsikt i historien om menneskeheten. De framtidsutsikter forfatteren avslutter boken med gir grunn til ettertanke. Uten tvil en sekser, blant de aller beste bøker jeg har lest i år.

Stedet er New York der vennegjengen Malcolm, Jude, JB og Willem prøver å gjøre karriere.
De er som oftest blakke, og definitivt rotløse.
Etter som årene går, blir relasjonene dypere, men vennskapet blir stadig satt på prøve. Limet i vennskapet er gåten Jude.
Det er i store trekk Judes historie som har "hovedrollen" i boka. Hans historie er grusom, og boka er såpass sterk at jeg måtte lese den i etapper.
Leser mer enn gjerne mer fra denne forfatteren!

Fra min bokprat om denne boka:

Strøksnes er fra Kirkenes, og han er idéhistoriker, journalist, fotograf og forfatter. Undertittelen på denne boka sier egentlig mye om den ytre handlinga: Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider. Strøksnes slår seg sammen med kunstneren og væreieren Hugo Aasjord, med base på Skrova, et øyvær sørøst for Svolvær i Nordland.
Målet er å fange ei håkjerring, en haiart som holder til dypt nede i arktiske farvann. Håkjerringa kan bli opptil åtte meter lang, to meter lengre enn hvithaien. Havforskningsinstituttet sier: Føde: Det meste den kommer over. Og en slik hai drømmer altså Strøksnes og Hugo om å fange, med krok, fra gummibåt…

Vi følger de to mennene gjennom et år med bestrebelser på å fange ei slik håkjerring. Samtidig får vi naturbeskrivelser av havet i all slags lys og vær og innblikk i fiskeriets historie i nord. Vi får også vite mer om hva man har trodd om havet og alt som finnes der gjennom tidene. Konklusjonen må vel være at vi fortsatt vet ganske lite om alt det utrolige som finnes i havdypene, og at virkeligheten ofte overgår alt vi kan forestille oss.

Som en stakkars østlending må jeg si at universet i denne boka framstår som ganske fremmed og eksotisk. Strøksnes beskriver de små nyansene i havstrømmer og værskifter som de som levde av havet måtte kjenne og som de har helt egne ord for. Og han kan få havet til å virke skremmende og nådeløst, som det jo er. Samtidig får man kanskje en litt større forståelse av hvor viktig havet har vært og er for menneskeheten og planeten.

Det er nok ikke mange bøker som blir omtalt i Fiskeribladet Fiskaren! Det klarte denne. Samtidig vant den Brageprisen i klassen for sakprosa og er solgt til mange land. En bok om havet er altså noe som treffer folk, uansett bakgrunn. Man får stor respekt for havet i denne boka, og for alle som har levd av havet mot alle odds oppigjennom historien. Forfatteren tar mange avstikkere fra håkjerringjakta; til litteratur, historie og naturvitenskap. Men boka er lett og ledig skrevet, og enkel å lese.

Ta dere en tur til havs med Morten Strøksnes!

Jeg er oppvokst i Oslo, har fiskestang og et visst forhold til Oslofjorden, og skjønner derfor rammefortellingen i Havboka. Jeg har jo fiska torsk med sluk. Jeg tror imidlertid folka i Havboka ville ledd av mitt forhold til havet og jeg føler meg jo heller ikke helt hjemme i deres familiære tilnærming til alt som har med hav og fisk og strøm og båt og blåse og fandens oldemor å gjøre. At forfatteren kaster fiskesprett og klassifiserer 5 som fullstendig elendig er vel også et utslag av at de behersker vannet til det fulle. Der er ikke jeg. Til tross for det synes jeg boka er helt fantastisk. Jeg ble drevet inn i en historie så elegant krydret med fakta og anekdoter at jeg ikke kan huske å ha lest en bedre komponert sakprosahistorie. Brageprisen var fullt fortjent. Hurra.

Jeg visste ikke så mye om boken før jeg plukket den ut av bokhylla på jobben. Omslaget er prydet med ordene «det morsomste og såreste jeg har lest på lenge». Andre har kalt den «hysterisk morsom!». Så hva kan gå galt? Jo, følgende: Boken var ikke morsom. At jeg ikke deler samme humor som forfatteren er greit nok, det kan jeg se forbi. Problemet er at jeg ikke kan se hvor denne humoren skal ligge. Dette er absolutt lett sommerlektyre. Det er en bok du kommer til å glemme i det øyeblikket du legger den fra deg. For en fullstendig omtale, se: edgeofaword: Ingrid Winters makeløse mismot

Elena Ferrante brukar eit jordnært språk med få klisjear og metaforar, men den som ikkje tek sats, vil heller aldri nå dei store høgdene. Ferrante kretsar rundt eit par poeng vel mykje etter min smak. Forholdet mellom Elena og Lila, som er motoren i boka, vert tappa for mykje energi ved at forteljaren terpar på dei same refleksjonane, og ikkje lét lesaren konkludere sjølv. Det same gjeld eit par sko som Lila skaper. Dei blir så symboltunge og overtydelege i historia at dei til slutt berre irriterer. (Heile omtalen ligg på Sølvbergets nettsider.)

Denne boken burde vært pensum på skolen. Noen har ofret mye for at vi har ett godt og trygt arbeidsliv i dag. Fantastisk roman av Cecilie Enger.

En utrolig spennende krim, med godt muntlig lettlest språk, en skikkelig pageturner med mange overraskelser. Imponert over at dette er en debut. Eller er det det det? Kan det være en ungdomsbokforfatter som har skrevet denne , eventulet sammen med en annen? Bare lurer... Vi får vel vite etterhvert. Ser frem til flere bøker med disse folka.:)

Min anmeldelse HER

Et fyrverkeri av en nykommer. Virkelig spennende og godt skrevet. Ser alt fram til nest bok med samme etterforsker team. Forfatteren har virkelig laget et fantastisk grunnlag for fler bøker. Kanskje noe lange dialoger og beskrivelser, men alt i alt, en av de beste norske krimbøkene i år.

Ellisif Wessel - rebell og foregangskvinne

Ellisif Wessel (f. 1866 d. 1949), født Müller, vokste opp i et strengt religiøst overklassehjem i Gausdal. Hun giftet seg med sin fetter Andreas Wessel i 1886. Selv den gang var det å gifte seg med sin fetter ansett som nokså uhørt, men Ellisef bøyde ikke av for sin mors press om å avstå fra giftemål. Hun elsket Andreas og ønsket å få mange barn sammen med ham. At hun skulle gå et barnløst liv i møte, med flere aborter og et barn som døde før det fylte ett år, var helt fjernt for henne da hun reiste til Kirkenes sammen med ham rett etter bryllupet. Han hadde nemlig fått jobb som distrikslege der.

I begynnelsen bisto Ellisif mannen sin i hans arbeid, men det gikk ikke lange tiden før hun begynte å engasjere seg sosialt i Finmark. Overalt ble de vitne til dyp fattigdom og nød, og med sitt Hasselblad-kamera dokumenterte hun elendigheten. Flere forsøk på å få bevilgende myndigheter i Kristiania til å engasjere seg i samene og kvenenes skrikende behov for selv de mest nødvendige ting, strandet like fullt. Ellisif selv var sjokkert og rasende over denne likegyldigheten som ble folket i nord til del. Om det var barnløsheten og dermed mye fritid som gjorde at overklassekvinnen Ellisif Wessel engasjerte seg og ble en rødglødende sosialist, eller om det bare var slik hun var av natur, er ikke godt å si, men mest sannsynlig lå dette dypt i hennes natur. For også i sin ungdom hadde hun engasjert seg sterkt for saker som handlet om de svakeste i samfunnet.

Ellisif engasjerte seg politisk for arbeidernes sak og ble en fagforeningskvinne rundt begynnelsen av det 20. århundre. Det forhold at det ikke var mulig for en arbeider som jobbet hardt og med helsen som innsats å klare å brødfø familien sin fordi lønnen var så elendig, opprørte henne dypt. I tillegg opprørte det henne at arbeidsgiverne, kapitalistene, kalkulerte med at noen liv gikk tapt - i profittens tjeneste. En sames eller kvens liv var ikke så mye verdt. Etter hvert lærte Ellisif seg russisk og tysk, og hun nedla mye arbeid i å oversette sosialistiske tekster. Hun ble dermed en sentral skikkelse i det sosialistiske miljøet, og ble - ikke overraskende - ansett som nokså brysom blant "sine egne". Flere forsøk på å stanse henne lyktes imidlertid ikke, mest av alt fordi Ellisif ikke lot seg skremme av noen. Hun var ikke så opptatt av seg selv, men desto mer glødende for saken. Til slutt ble det gjort forsøk på å få henne erklært som utilregnelig, uten at dette lyktes. Rettssaken svekket henne imidlertid, og etter dette var det ingen som lenger ønsket å publisere artiklene hennes. Hun skrev derfor for sitt eget tidsskrift "Klasse mot klasse".

"Himmelstormeren" er en engasjert bok om en kvinne som har satt dype spor etter seg i Finmark både hva gjelder kampen for kvinnenes og arbeidernes plass i samfunnet, til tross for at det kanskje ikke er så mange som kjenner til henne i dag. Desto mer interessant da at Cecilie Enger har brakt historien om denne kvinnen frem i lyset. Det er jo sjelden A4-menneskene som bringer verden fremover, men rebellene som blir ansett ugreie i sin samtid. Cecilie Enger må ha hatt mengder med historisk materiale tilgjengelig da hun gjorde research til denne boka, for alt som presenteres som fakta er svært overensstemmende med det jeg grovt sett visste om denne kvinnen fra før av og i tillegg har lest meg opp på mens jeg holdt på med den. I tillegg har hun diktet seg inn i hodet til Ellisif Wessel, og laget en roman av dette. Akkurat dette gjorde historien ekstra engasjerende, synes jeg. Som litterært grep er dette velkjent. F.eks. Per Olov Enquist gjør ikke annet i sine bøker. En annen forfatter som også er velkjent for å bruke dette fortellergrepet, og som også har lykkes godt med dette, er Gaute Heivoll. I Cecilie Engers tekst om Ellisif Wessel kan man dessuten merke noe av den temperatur som må ha preget dette rivjernet av en kvinne, som fikk til nesten alt hun satte seg fore. Selv da alle var mot henne og det toppet seg rundt rettssaken, klarte hun å stå oppreist. For et mot hun må ha hatt! Hun fortjener virkelig å bli husket for sine bragder! Her blir det terningkast fem!

NB: SPOILER! Denne bokeN leste jeg på en svipptur-/retur Kristiansand/Hirtshals på lille julaften. Hadde det ikke vært for at jeg var stuck der på ferja uten noe annet å lese, hadde jeg kanskje bare stoppet å lese i den. Eller kanskje jeg hadde fortsatt likevel i nysgjerrighet over om jeg kom til å lese noe veldig bra på neste side. Eller neste. Det hadde jo ikke vært så rart, tatt i betraktning at jeg har hørt så mye bra om denne boka. Men nei. Boken var dritdårlig. Den handler om Reneé og Pamola. Førstnevnte er portnerkone i en bygning hvor det bare bor sykt rike folk. En av disse rike menneskene er Pamola, hun er tolv år og datter av en statsråd og har planlagt å ta selvmord neste sommer (eller noe). Reneé er superintellektuell; leser Tolstoj (katten hennes heter Leo), filosofi og diverse, men hun skjuler det for omverdenen. Hun går rundt og later som om hun er dum. Hvorfor? Fordi hun jo bare er en portnerkone. Jeg skjønner det ikke. Hvorfor kan man ikke si høyt at man leser Tolstoj bare fordi man er portnerkone? Jeg har også lest Tolstoj enda min høyeste utdanning er videregående skole og jeg jobbet heltid på en burgersjappe. Hvilken logikk er dette? Ikke nok med det, men Reneé (eller forfatteren?) mener og at intellektualitet er forbeholdt de rike, bare de kan briefe rundt med det. Hva skjer med det? Alle vet jo at det finnes rikinger som ikke leser bøker. F.eks. Victoria Beckham. Hun skryter jo tilogmed av det.

Anyways. Pamola. Hun skriver i en eller annen dagbok at hun er sykt intelligent og en masse liksom-viktige ting om livet som bare er irriterende. Hun later også som om hun er dummere enn de andre på skolen, for hun vil ikke bli stemplet som et vidunderbarn, men det synes hun er supervanskelig. Hun er klassens beste elev likevel. Jada, hun får sikkert seks gullstjerner på hver eneste innlevering, stakkars lille pike. Etterhvert blir Pamola og Reneé kjent. De blir også kjent med en nyinnflyttet, rik japaner som avslører Reneé (han har to katter som heter Levin og Kitty - to karakterer i Tolstojs verden).

Til min vurdering av boken: sykt bedrevitende, jeg blir kvalm. Pamola og Reneés forhold er forresten like lite troverdig som forholdet mellom Astrid og Veronika i La meg synge deg stille sanger. Jeg skal sykt IKKE se filmen (som har fått navnet Pinnsvinets hemmelighet). No way. Skulle ønske jeg ikke hadde kastet bort timer på denne boka. Æsj. Hold deg unna.

I første kapittel forklarer Gilbert og Fosse hvilke forutsetninger de har for å skrive boka. Altså burde ikke de subjektive meninger som kommer frem i senere kapitler komme som noen overraskelse. Det å rapportere fra sykehusene i Gaza uten å kommentere konflikten ville vert rent slurv.

I romanen er det Døden som er fortelleren, og dette gir en ganske spesiell ramme for fortellingen, som foregår i Nazi-Tyskland.

Liesel, ei lita jente på ni år, har ikke hatt noen lett start på livet. Foreldrene er sendt i konsentrasjonsleir, og broren dør mens de er på vei til fosterforeldrene. Liesel vokser opp hos en brysk fostermor og en kjærlig fosterfar. Fosterfaren hjelper henne gjennom netter med mareritt og det er i slike stunder - om nettene - han lærer henne å lese. Liesel oppdager bøkenes verden, og hun stjeler bøker så snart anledningen byr seg.

Til tross for alt det triste som skjer - jødeforfølgelsen, et land styrt av en despot, bombingen - finner Liesel og vennen hennes Rudy lyspunkter i tilværelsen. Dette gjør historien optimistisk, tross alt. Oppholdene i bomberommet, hvor Liesel leser for naboene, Rudy som mest av alt lengter etter kyss, jøden Max som lever i skjul i kjelleren - alt fortalt med en helt unik innlevelse slik at boka nærmest blir poetisk. En nydelig roman!

Årets viktigeste bok i følge Klassekampen, men ikke nevnt her inne enda. Det er ubehagelig å lese og snakke om en konflikt som en ikke ser en utvei av. Jeg oppfordrer likevell alle til involvere seg, om ikke på en annen måte en å gi denne boken bort til jul.