Bokelskere.no

Jeg syns "bolken" med bondefortellingen var strålende skrevet av en utenlansk forfatter.. :) Ydmykhet og de store forkjellene mellom by og land har hun beskrevet mesterlig.. For meg hadde denne boken samme lunhet som den første.. Gleder meg til fortsettelsen.. !! :)

Skulle gjerne hatt ventet lenger på denne avslutningen av trilogien,da hadde den kanskje vært verdt å vente på! Dette var svakt,hadde forventet meg en unik historie som skulle gi svar på familiehemmeligheten! I stedet ble det et tamt forsøk på å skape en spennende historie,som på mange måter føltes som en dårlig etterlikning av en rekke eventyrhistorier,der hekser og ondskapen regjerer,men det gode seirer til slutt! Det var trist avslutning,selv om boken selvfølgelig hadde en "happy ending",som alle eventyr!
Cecilia Samartin,som for øvrig er en skjønn sympatisk dame,følte nok presset til å få ferdig denne trilogien,så tror neppe at hun er fornøyd selv!

Hadde satt pris på om bøkene under 'Leser og har lest' var sortet etter lesedato og ikke registreringsdato. Bøker jeg plutselig kom på at jeg har lest for lenge siden er ikke så interessante å ha på forsiden akkurat.

Helt enig med deg, en av mine absolutte favoritt bøker lest i 2012:-) Skulle ønske jeg hadde den til gode!

EN GANSKE SÅ AMBIVALENT FØLELSE er det jeg sitter igjen med. På den ene siden fattet jeg en enorm godhet for en av bokas hovedpersoner og håpet inderlig at det hele ikke ville få det utfallet som jeg fryktet og som forfatteren hele tiden la opp til. Nå når boka er ferdiglest, vet jeg ikke hvilken følelse som er sterkest: Er jeg mest trist fordi det gikk som det gikk eller føler jeg mest snytt fordi handlingen var så forutsigbar? Ikke desto mindre, jeg ble virkelig revet med under lesingen, så det må vel bety at boka tross alt var godt skrevet.

Dypt gripende. Da jeg leste hva den handlet om, tenkte jeg at "nei, denne orker jeg ikke". Men så begynte jeg likevel... og ble som sagt dypt grepet. Anbefales til alle som vil vite mer om/skjønne hva Alzheimer dreier seg om.

Lesedato.

Vi kan legge inn lesedato på våre bøker. Men en bok leses jo ikke på én spesifikk dato, Den leses i en periode. Og legger jeg inn kun år og måned så setter systemet 01 i dag. Her må det gjøres en endring. Endre Lesedato til Leseperiode og gi mulighet for å angi start- og slutttidspunkt men ikke nødvendigvis med full dato. Kun måned eller kun år bør også gå bra (uten at systemet legger inn 01 som default)

Jeg synes lange bokomtaler ofte blir litt voldsomme og høyttravende, og er redd for at kategorien vil bli fylt opp av "wannabe"-anmeldere. Selv synes jeg de korte omtalene kan være vel så interessante eller morsomme å lese. Står det bare "Denne var fin" eller "Likte ikke denne", er det jo nokså intetsigende og uinteressant, men det plager meg vel ikke akkurat at noen skriver slikt. Jeg synes imidlertid det blir veldig rart å sette krav til bokomtaler. Her kan man vel skrive hva man vil, og hvor langt man vil - er ikke det litt av vitsen?

Hvis vi skal sette krav om minst femti ord og begrunnelse om hvorfor man mener det man mener, synes jeg det minner mer om en norskoppgave enn et nettsted :) Da binder vi de frie sjeler... Mange her inne er skriveglade, men vi synger med hvert vårt nebb, og noen skriver "impresjonistisk" - uten å begrunne HVORFOR de ser det de ser i boka. Selv synes jeg såklart at stemninger og følelser er finfine bokomtaler - mens andre vil ha en mer logisk og klar analyse av hva man mener og hvorfor.

Mitt forslag er vel bare - "live and let live" - La oss alle skrive det vi vil, slik vi vil, og så vil nok de fleste varianter finne sine lesere. Vi får bære over med hverandre og hoppe over det vi ikke liker. Etter hvert blir man jo også kjent med de flittigste skribentene og vet om man liker deres stil eller ikke.

Herlig, herlig bok! :-)

Ja jeg var også "sent ute" med denne boken. Kjøpte den da den var nokså billig, og angrer ikke. Jeg er født i 1965 og husker vel ikke så mye. Helt til jeg leste boken , og det dukket opp masse minner. Minner om foreldre, tanter , onkler , naboer etc. Minner som er tapt , dukket opp igjen. Vemodig , trist og bitte litt vakkert. jeg likte boka , så absolutt.

Jeg var også litt avventende og kjøpte den sent på sommeren, men koste meg tvers igjennom hele boka. Anne B.Ragde har en evne til å male bildene så tidsriktige at du ser for deg respateksbordet og kjenner lukten av nyrepai. Jeg kjente igjen nysgjerrigheten og måten å tenke på, og priste meg lykkelig over at jeg slipper å være hjemmeværende kone på 50-tallet :)

boka her er magisk. Åpner du den, så forsvinner du. Bilde, vakkre... <3 En av de beste barnebøkene ever made<3

Jeg leste i avisen (Los Angeles Times) i går at President Hollande var til stede på en minnestund for ofrene fra Val d'Hiv. Hadde det ikke vært for Saras Nøkkel, hadde det gått meg hus forbi.

Den ligger i "på-vent-bunken", og jeg skal lese den, problemet er at det begynner å bli mange i den bunken, det er en av "ulempene" med dette nettstedet; )))

Denne har ca. alt det jeg savnet i Lucinda Rileys "Orkideens hemmelighet". Kate Morton har riktignok ikke funnet opp kruttet når det gjelder familiehemmeligheter og alt det der, og den var kanskje litt langdratt til tider. Og av og til kunne det være vanskelig å sette seg inn. Men alt i alt var det en bok jeg virkelig likte! Syns forfatteren har vært flink til å få fram "mystikken". Anbefales til de som liker historisk drama og sånt:)

En god og vemodig oppvekstroman.

Mye å kjenne seg igjen i for de av oss som var (og er) KISS-fans. Det hadde for øvrig vært spennende å vite hva lesere som ikke hadde/har noe forhold til bandet fikk ut av denne boken. Så lenge man innledningsvis får vite at handlingen starter i august 1983 var det jo relativt enkelt å forestille seg hva som kom til å utgjøre en sentral del av slutten på romanen.

Min egen barndom med KISS er for øvrig oppsummert her i denne bloggposten

Enig med deg. Her sier du mye av det jeg også tenkte da jeg leste boka. Da faren skjønte at han skulle dø, bad han kvinnen som hadde mistet barnet sitt, ta vare på datteren. Men det var altså legen som grep tak i jenta da de kom i land... Heivoll kunne gjerne gitt oss litt flere hint. Eller hva mener andre?

Jeg er akkurat ferdig med boka nå, og i motsetning til de fleste andre her inne så ble jeg skuffet. Historien var sterk den, men jeg ble ikke grepet av personene. Det ble for distansert for meg.

Jeg sitter egentlig mest og funderer på om legen også hadde en annen agenda? Hvorfor fikk faren være i lag med så mange syke, hvorfor fikk han ikke behandling, når det vel var åpenbart at også han var smittet? Han ble isolert, uten behandling, frem til datteren ble helbredet. Syk far, frisk datter, omsorgsfull lege? Ny liten familie? Jeg sitter altså og funderer på historien nesten som en slags krim, merkelig og skuffende.

Spennende historie, og en fin vri å holde fokus på historien om Melusina gjennom boken. Det var mange slag, mange vanvittige familierelasjoner, sinnsyk kjærlighet og en annen tids morskjærlighet, maktspill og tragedie. Anbefaler at man leser større bulker av gangen, og ikke bare et kapittel hver kveld på sengekanten. Det gjelder å holde tungen rett i munnen når alle heter Edward, Richard og George og de får titler underveis. Jeg gleder meg til neste bok i serien og følte meg til utilfredsstilt da den siste siden ikke avslørte alt jeg lurte på.