Bokelskere.no

Jeg lenket til den artikkelen for en snau uke siden, her.

I 2012 laget VG en oversikt som de kalte Reis i litteraturen, på bakgrunn av den laget jeg en liste her på Bokelskere med bøkene. Se listen her.

Dersom ein set inn ein < før lenka og ein > etter lenka (utan mellomrom), blir den klikkbar, slik:
http://www.boktilreisen.no/
Er det først og fremst norske titlar du er ute etter?
Kan det vere både reisehandbøker, faktabøker og fiksjon, eller helst ein av desse kategoriane?

Jeg har drømt om et lignende prosjekt - dog ikke et kommersielt prosjekt slik det stedet du ber om hjelp til. Ønsker deg lykke til! :-)

En stor takk.... Igjen, til bokelskere.no - for at jeg fant igjen denne boken som jeg aldri helt har kunnet glemme. For en del år siden lå jeg på sykehus og fikk låne denne boken av biblioteket der. Likte den kjempegodt, og har hatt historien liggende i bakhodet i årene etterpå. Har noen ganger tenkt at jeg gjerne ville finne tilbake til den, og lese den på nytt. Men jeg husket ikke forfatteren og heller ikke hva boken het. Men så åpenbarte den seg her på nettstedet ! Hver gang jeg kommer innom engelsk historie ( og det er et yndet tema for meg...), så tenker jeg litt på denne boken- som er skrevet som en detektivroman, basert på fakta.... så langt det lar seg gjøre, da - rundt den engelske kongen RIchard III og de to små prinsens som forsvant i The Tower i 1485. Det har vært en evig sannhet i engelsk historie at RIchard III sto bak drapet på sine to nevøer. Men i denne boken lar forfatteren den fiktive detektiven Alan Grant bruke sin kunnskap om etterforskning og forbrytelser til å plukke historien fra hverandre, for så sette den sammen igjen i er nytt lys. Spennende og ikke minst morsomt å lære om tiden og personene bak dramaet. Svaret på gåten får vi vel aldri, men man kan ikke se bort fra at denne historien kanskje er nærmere sannheten enn de teoriene vi hittil har fått servert ?. ;-)

Wow, denne lever virkelig opp til hypen. Igjen, en ungdomsbok, men denne gangen har jeg virkelig ingenting å utsette på verken språk, karakterer eller klisjebruk. Historien er nok, og den blir fortalt mer enn godt nok. Språket er enkelt, men fint. Hovedkarakterene engasjerer, og de fleste bi-karakterene får mer enn en nynanse. Og når man klarer å få en historie om ungdom, sykdom og død til å bli så vakker og tvers igjennom lesbar, og morsom (!), er det bare å ta av seg hatten. Denne boken "forsvant" på en ettermiddag. Det gjorde en pakke Kleenex også. Men det er allikevel ikke "vond og trist", men "god og trist" lesning.
En veldig sterk femmer på terningen!

jeg skrev denne boka men yo nesbø stjal den fra meg og da begynte jeg å gråte.

Det er vanskelig å beskrive denne romanen, allikevel ønsker jeg å hylle John Williams, for det er virkelig lenge siden jeg har opplevd et så flytende og godt språk, med strenger som rørte meg langt inn i hjerterota. Spenning og handling preger ikke denne boka, det er lite som skjer, men "Stoner" grep og holdt meg fast.

Jeg har forsøkt å tenke over hva det er som er så fengslende, men det er som Monica Carlsen er inne på, vanskelig å sette fingeren på. Kanskje er det det nære og genuine i både språket og karakterene som beveget meg, enkelte steder opplevde jeg å få gåsehud, andre steder mistet jeg både tid og rom, alt fløt. Frustrasjon og irritasjon som jeg dessverre opplever en del i bøkenes verden, var totalt fraværende.

2014 har vært mager på de store leseopplevelsene, men "Stoner" kan jeg leve lenge på. Takk til Monica, Krira og Ava som har trukket frem denne boka og inspirert meg.

Godvond leseopplevelse ....

Året er 2012 og Rose fyller 105 år. Selv om kroppen er gammel er hun likevel oppegående og fremdeles klar i toppen. Hun bestemmer seg for å skrive sin egen biografi. Hun har tross alt levd et langt liv, hun har opplevd det meste, og hun har ikke tenkt å gi seg med det første. Vi får et innblikk i livet hennes fra hun ble født i 1907 og frem til 2012. Hun skriver for det meste fra den tiden hun møtte og var gift med sin første mann, Gabriel, som hun fikk to barn med. Hun forteller også om tiden hun drev sin egen restaurant. Men familieidyllen slår sprekker når Gabriel finner ut at Rose har vært utro. Han bestemmer seg for å flytte og ha omsorgen for barna. Rose prøver å holde sorgen i sjakk ved å jobbe enda hardere, og en dag entrer Heinrich Himmler inn på restauranten hennes, og de får en spesiell connection. Eks - mannen hennes, Gabriel har påstått at han selv ikke er jøde, men en dag får Rose vite at både han og barna deres er fraktet bort sammen med de andre jødene. Himmler påstår at han vet omtrent hvor Gabriel og barna hennes er og skal holde henne informert. Men kan hun stole på ham eller har han andre intensjoner? Heinrich Himmer er/var tross alt Hitlers høyre hånd eller hans løpegutt om du vill. Er han til å stole på og er han den han utgir seg for å være?

Dette er en bok som er vanskelig å skrive om. Ikke bare på grunn av at boka inneholder alvorlige temaer, men boka er meget kort og jeg er redd for å avsløre for mye, og jeg vil ikke avsløre noe som helst. Så jeg har prøvd å formulere denne anmeldelsen i hele dag og jeg har ikke brukt så lang tid før på en bokanmeldelse. Jeg tar jo alle bokanmeldelsene jeg skriver seriøst og bruker mye tid på dem, men denne boka er ekstra vrien å skrive om, føler jeg. Men prøver det beste uten å ødelegge for noen.

Jeg ble litt skeptisk angående denne boka. Ikke for at den er basert på 2.verdenskrig, men fordi jeg følte at denne boka var litt i samme gate som Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson som jeg leste i fjor. Der også hovedpersonen er gammel, forteller om sitt liv og ting som er litt hinsides skjer. En slags mørk/svart komedie, og det kunne også Himmlers kokk også lett oppfattes som, i hvert fall i begynnelsen. Jeg var redd det ville bli omtrent det samme for jeg likte ikke Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant noe særlig. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg liker ikke svart humor i bokformat. Det vil jeg heller se på tv-skjermen. I bokformat blir uansett type humor for tørt på en måte. I hvert fall for min del. Det er ikke helt min sjanger og jeg var redd denne boka skulle gå like bananas som Hundreåringen ....

Heldigvis er det ikke helt samme sjanger. Litt like, men samtidig ikke. Himmlers kokk er ikke bare en alvorsroman, men den har en mørk humor som også overdriver litt på lik linje som Hundreåringen som klatret gjennom vinduet og forsvant, bare at denne type humor var mer realistisk og nøktern. Denne forfatteren prøver ikke for hardt å være artig, og så er det en stor dose alvor også. La oss si at det er en dyster roman med en del gullkorn. Det er humor på alvor, om dere skjønner hva jeg mener? Ingen av delene er overdrevent. Den er nøytral og hvem bruker jo ikke litt humor i dystre situasjoner? Alle har jo hver vår form for forsvarsmekanisme. Og til tross for all motgang og nedturer som Rose forteller oss om, så er det alltid noe som holder henne oppe. Hun har en evig livsgnist og ingenting knekker henne til tross for alt hun har opplevd. Hun har sin sære måte å overleve på og kommer bare styrket ut av ting. Og hun tar oss med på livsreisen hennes ved å veksle nåtiden og helt tilbake til 1907, på en oversiktelig måte og kommer alltid til poenget. Franz-Olivier Giesbert har en lett og oversiktelig måte å gjøre dette på uten at vi roter oss bort i hvor i livsfasen til hovedpersonen vi befinner oss i.

Franz - Olivier Giesbert skriver om en sterk hovedperson som reiser seg opp hver gang hun møter motgang og sorg, hvordan hun har råd for alt, han beskriver hvordan hun prøver å overleve i de mest utenkelige situasjoner med en liten dæsj humor. Boka er litt overdrevent i blant, men det gjør ikke noe. Selv om jeg grudde meg litt til å lese boka for tenkte at det ikke var en bok for meg. Jeg var redd det var en overdreven humoristisk bok, men det var det heldigvis ikke. Selv om den ikke alltid er like realistisk, og inneholder litt galgenhumor så var dette ikke en bok å grue seg til å lese likevel. Og dette gir meg mersmak å lese flere bøker angående 2. verdenskrig. For jeg har noen bøker som er basert fra den tiden ulest i hylla og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å åpne dem om ikke altfor lenge.

Himmlers kokk var både hjertevarm, sårt og småvittig leseopplevelse. Og selv om det ikke ble en favorittbok for meg, så kommer jeg ikke til å glemme hovedpersonen Rose med det første.

Ja, Stoner er en fantastisk roman, og så enig med det i det at det er gledelig at verden har gjenoppdaget den!

Og så fint at du har lest den på norsk. Det vil jo si at jeg også trygt kan anbefale den også til venner som ikke leser bøker på engelsk :-)

Å ja, det er akkurat slik det er! Boka er så godt skreven, eg kjenner lukta og kulda og trekkast inn, men må legge den ned for å puste - vil ikkje forsvinne heilt inn i stanken. Så dykker eg inn igjen, må jo vete korleis det held fram, kor trasig det enn er å vere på Grønland på seint 1700-tal...

[Dette er en fantastisk bok! Intet mindre.... Den grep meg hardt rundt hjerterota og holdt fast. Flyktningestrømmen fra Afrika til Europa består ikke bare av mennesker som drømmer om en vei til et mer lukrativt liv, her er det mange skjebner. Fattigdom, savn, håp og drømmer i skjønn forening. Skal en tro forlaget, er denne strømmen av båtflyktninger økende, ikke bare et svakt minne fra min barndoms nyhetssendinger. For, jeg synes ikke vi hører så ofte om det nå, som på 80-tallet.

Kaptein Piracci går i denne historien gjennom en personlig forvandling av de sjeldne. Han er på bunnen et godt menneske, men har i hele sitt liv jobbet med å avskjære flyktninger som kommer sjøveien fra Afrika til Italia. Et møte med en dame som ankom to år tidligere får ham til å tenke over hva det egentlig er han driver med.
Den andre historien er den til Suleiman, som er en av de som vil flykte til Europa. Denne historien er full av små overraskelser, mye blir sagt med få ord, og og selv om settingen er uendelig fattigdom, skjer det noe stort i møte mellom mennesker.

Dette er en av de få bøkene hvor jeg dagen etter jeg har avsluttet den, tenker at dette er en bok jeg må lese på nytt om ikke lenge. En liten diamant med mange fasetter, som med et elegant grep samles til et hele. Anbefales på det sterkeste!]1

"Et helt halvt år" av Jojo Moyes gjør meg helt målløs, den er helt fantastisk! Gjennom hele boken prøvde jeg å få meg selv til å lese saktere, fordi jeg ikke hadde noe lyst til at den skulle ende! Men det var helt umulig, jeg leste bare fortere og fortere. Dette er virkelig en bok av den typen hvor man bare blir sittende etter at siste setning er lest, uten å vite hva man skal gjøre eller hvor man skal gjøre av seg. Den boken er så bra at jeg nesten hater den. Hater den fordi den gir meg en følelse av at jeg aldri kan elske en bok igjen, at jeg aldri noensinne kan få en leseopplevelse som topper denne. Men ikke la det stoppe dere, om du ikke alt har lest den, så les den!

Boken har alt, den tar meg med på en reise gjennom hele følelsesspekteret, den har gitt meg latter, sinne og tårer. Samtidig som den etterlater meg med mange tanker, tanker om å ta livet for gitt. Det er kanskje noe av det beste med denne boken, det er ikke bare en fantastisk kjærlighetshistorie det er også en tankevekker, en holdingsskaper. Den gir meg nye holdninger til livet. Den gir meg lyst til å oppleve, studere, reise, leve!

Med andre ord, en helt fantastisk bok, som absolutt alle burde lese!

Ja veldig synd. Som jeg skrev i det første innlegget mitt, glimter hun til med strålende karakteristikker og virkelige gullkorn her og der. Jeg synes det er mange gode anslag i denne romanen, men så blir det liksom med det …

Sannheten om Harry Quebert-saken av Jöel Dicker, er sannelig ei god bok! Kort fortalt handler den om Marcus Goldman, en ung forfatter som etter en svært vellykket førstebok, får skrivesperre og store vanskeligheter med å innfri kontrakten med forlaget. Derfor tar han kontakt med sin gamle lærer og mentor, Harry Quebert for å få hjelp til å komme seg videre. Under oppholdet hos Harry oppdager Marcus at vennen har hatt et hemmelig forhold til en femtenåring, Nola. Ikke lenge etter, blir levningene hennes funnet i hagen til Harry. Marcus kan ikke tro at hans trofaste venn kan ha gjort noe galt, og bestemmer seg for å renvaske han. Samtidig vil han skrive om det.

Sannheten om Harry Quebert-saken er så mye. Den er så absolutt en krimroman, med så mange vendinger at jeg til slutt nesten satt og holdt pusten. Den sier mye om pengegriske forleggere (som ikke legger så mye vekt på dette med fakta) og om masete mødre. Ikke minst er det ei bok om vennskap mellom menn og om menn i eksistensielle kriser (som de kommer over).

Den er også en roman om skrivekunsten og skriveprosessen. Marcus fikk i studietiden av Harry 31 leksjoner om det å skrive. Boken er derfor inndelt i 31 kapitler, der den siste leksjonen er det første kapitlet.

Sannheten om Harry Quebert-saken er ei underholdende bok skrevet av en ung sveitsisk forfatter, der handlingen foregår på USAs østkyst. Jeg gleder meg til å lese mer av Jöel Dicker.

Nei, denne synes jeg skuffet. Begynnelsen var lovende, slutten ikke så verst, men i lange perioder fant jeg den rett og slett usigelig kjedelig. Har en mistanke om at Hustvedt prøver å gape over så mye at romanene spriker i alle retninger, og at det er det som ødelegger. Så selv om hun glimter til med strålende karakteristikker og virkelige gullkorn her og der, synes jeg ikke det holder.

I starten virket den bare dårlig skrevet. Etter 50 sider tenkte jeg "hmmm", og da boka var ferdiglest etter to dager hadde jeg ikke ledd så mye av litteratur på år og dager! Fantastisk bok!

En sterkt forstyrret person kidnappet personer i par og gir dem en et forferdelig ultimatum. Den ene må dø for at den andre skal overleve og slippe fri. Når dette er valget man har, kommer man til å gjøre seg selv til drapsmann, eller dreper man seg selv for å redde den andre?
Hva er forbindelsen mellom ofrene? Hva er det som driver gjerningsmannen? Er dette bare en syk lek, eller finnes det en forklaring på gjerningsmannens handlinger?

Dette er bakgrunnen for denne første boken til M.J. Arlidge (mann eller dame? Bevisst sjekket jeg ikke dette på forhånd, for å se om jeg klarte å finne det ut selv – jeg har enda ikke sjekket, men er veldig sikker på at det er en kvinnelige forfatter.)

Boken er den første i en serie med etterforsker Helen Grace i hovedrollen, og hvis dette er standarden til forfatteren så kan jeg nesten ikke vente på neste bok! Denne var super-hyper-spennende, ekkel og krypende skummel. Herlig psykologisk krim akkurat slik jeg elsker den. De valgene ofrene står ovenfor er grusomme, og den overlevendes ettervirkninger gjør at historien får en ekstra dybde.

Tror jeg er neste à jour på Nesbø :-) Startet en gang i tiden med "Frelseren" :-S Da jeg forstod at jeg hadde havnet midt i en serie slukte jeg alle de andre Harry Hole bøkene og har vært avhengig etterpå. Har også lest Hodejegere, Karusellmusikk og Doktor Proktor bøkene (sammen med barna som unnskyldning)...
Sannsynligheten for at jeg klarer å vente lenge med siste Nesbø bok er nok svært liten :-)

På mitt lokale bibliotek så har alle bøker med historisk tilsnitt et blått bånd på ryggen, og disse blå båndene blir jeg mer og mer glade i. Denne boka er skrevet slik at du kan føle og "se" det du leser, og det er en god forfatter for meg. Den gir et innblikk i hvordan det var å leve under starten på borgerkrigen og Pol Pot sitt regime i Kambodsja og hva et slikt regime gjør med mennesker. Boka har en driv og fortelling som griper fatt i deg fra de første sidene og til den siste. Jeg ønsket å vite mer da boka var ferdig, hvordan gikk det videre med bokas hovedperson? God lesing!