Ja, det var noe rosa skjær over romanen, men det var underholdende lesing, koste meg veldig. Synes det ble litt langdrygt på slutte, men alt i alt en god leseopplevelse.

Jeg kjøpte denne boka for å se om denne kunne gi meg noe tilbake, det gjorde den til en viss grad. Boken gjentar seg selv noen ganger, og boka handler mye om forfatter sine egne opplevelser og klienter han har hjulpet. Boken er ihvertfall veldig lettlest, noe som var veldig deilig. Men den hadde endel gode poeng, som ihvertfall vil kunne hjelpe meg litt videre. Så jeg kjøper uten tvil bok nmr 2 av samme forfatter.

Her var det mange overraskelsar. Litt outrert persongalleri, men eg måtte flira litt av satiriske skildringar av sørstatsmiddelklasse. Eg-person slit med store problem. Og ein overraskande, men nitrist slutt. Godt det var fiksjon. Les denne hvis du er lei av politikrim!

Hvilken fortellerkunst! Og som en skammer seg for å være en av de "siviliserte". Forstår godt at Leine fikk Nordisk Råds pris.

Elsa nesten 8, er bestevenn med mormor som er 77. Mormor er faktisk klin kokos, og Elsa og mormor krangler av og til voldsomt, men de blir alltid venner igjen; ganske fort også faktisk. Når Elsa er lei seg tar mormor henne med til fantasilandet Miamas, der det finnes 6 kongeriker og mange forskjellige skapninger. Mormor er fantastisk til å fortelle historier.

Så en dag dør mormor. Elsa er utrøstelig, men hun har et oppdrag. Før mormor døde startet hun nemlig en slags skattejakt som Elsa må fullføre. Hun skal levere brev til forskjellige mennesker som mormor vil be om unnskyldning for diverse ting hun har stelt i stand opp gjennom årene.

Det er mye humor og galskap i denne historien, men alvoret er aldri langt unna. Jeg ble litt lei av å høre om fantastilandet og alle skapningene, men det viser seg å være en vesentlig del av historien. Håper på flere historier fra Fredrik Backmans penn/pc!

en av de mest gripende bøker jeg har lest. anbefales på det sterkeste!

Om en mors grense-overskridende omsorg

Lars Ramslie (f. 1974) debuterte med romanen "Biopsi" i 1997, og har siden fulgt opp med ytterligere fire romaner i 1999 ("Mikrokaos"), 2000 ("Destroyer"), 2003 ("Fatso" - en bok som også er filmatisert) og 2004 ("Uglybugly"), før han i år utkom med "Liten fugl". For sin første roman fikk han for øvrig Tarjei Vesaas´debutantpris.

"Liten fugl" er ment som starten på i alt fire bøker, hvis jeg ikke har misforstått helt. Slik jeg har opplevd boka kan den imidlertid helt fint leses for seg, fordi historien har en begynnelse og en slutt som henger sammen. Hvis man da ikke som meg blir uendelig nysgjerrig på hva som har gjort at "mor" i historien har blitt som hun har blitt ... For akkurat dette vil jeg vel håpe at de påfølgende bøkene kan komme til å gi svar på.

I bokas åpningsscene befinner mor seg på sykehuset, hvor hun besøker en ung jente som er så hardt kvestet at hun ligger i respirator. Hva har skjedd med denne jenta? Det skal vi tidsnok få vite ...

Mor - vi får aldri vite navnet på kvinnen - har nettopp skiftet jobb og har begynt å arbeide i administrasjonen på en internatskole. Hit kommer jenta - også hun navnløs - etter å ha mistet sin egen mor. Denne "mor" får i oppdrag å ta seg av jenta - en oppgave hun tar med det dypeste alvor. Som et slags underlig paradoks forsvinner mors biologiske døtre ut i periferien mens hun på et vis har jenta i sin besittelse - sin "lille fugl", som hun tilsynelatende ønsker å forskåne for alt ondt her i verden.

Med de beste intensjoner og hele tiden med jentas beste som et overordnet mål, begynner hun å øse av sin omsorg for å få jenta i gang med livet sitt. Det hele ser riktig så bra ut, i alle fall sett fra utsiden, inntil jenta forelsker seg i en gutt på sin egen alder. Dette bekymrer mor, som tenker at det neppe kan gå bra. Mens jenta stråler over av glede over at livet omsider har mer - ja til og med kjærlighet - å by henne.

" ... mor så først ingen grunn til å spørre og grave i det.

Enda det virket altfor, altfor tidlig. Så altfor uheldig. Skulle hun nå også måtte bære belastningen av det mor antok bare ville være en ny skuffelse. Hvem ville vel falle for en sånn som henne. I den tilstanden hun befant seg nå.

Men om ikke annet, for en stund, kunne hun ha forventingen å støtte seg på. Om det så skulle vise seg å være falske forhåpninger. Det kunne være en liten, om enn midlertidig, trøst bare det.

Til tross for at hun ikke kunne hjelpe for å kjenne et stikk av skuffelse. At det nærmest syntes som et svik mot arbeidet de hadde lagt ned, det de hadde satt seg fore å utrette. Nå hadde hun jo latt seg involvere. Nå hadde hun jo begynt å legge planer for jenta, se for seg en fremdrift, en ny retning for henne. Investert i henne. Var det virkelig dette hun ville bruke tiden sin på. Når så mye stod på spill, med så mye å ta tak i. Var hun ikke der for å lære, gå på skole. Hun håpet og la sin lit til at forelskelsen bare ville gå over, uten for mye oppstandelse og avledning, at nederlaget ikke ville bli for stort å bære. Og for alt hun visste, var det bare nok en gang en av jentas mange innskytelser." (side 68)

Etter hvert skal jentas forelskelse komme til å fylle henne med mye livsglede, og hun blir et slags midtpunkt i vennekretsen på skolen. På utsiden står mor og betrakter det hele - misbilligende, slik hun i grunnen vurderer det meste. For er det ikke et svik mot sorgen jenta burde føle overfor sin avdøde mor? Der andre ser kjærlighet, der ser mor bare en selvutslettende atferd overfor mennesker som i hennes øyne er uten verdi. For hun underkaster seg jo "hvem som helst" og "det er bare så fortærende". Mors atferd blir etter hvert både grenseoverskridende og invaderende overfor jenta, som i begynnelsen ikke helt forstår hva som skjer. Ikke før mor - kanskje mer indirekte enn direkte, eller subtilt - sørger for at kjæresten blir utvist fra skolen og sendes bort. Den tidligere så glade jenta visner nesten hen.

"I ukene som fulgte, møtte jenta punktlig til undervisningen. Unngikk nye forhold, men så ut til å knytte bånd til noen av de andre, litt eldre elevene. En ting som beroliget morm var at hun først også så ut til å legge seg til, finne tilbake til, en mer nøktern stil i klesveien. Færre smykker. Enkel sminke. Samtidig som hun heller ikke var å se i de formløse, luftige fillene. At hun på kort tid vokste og modnet flere år. Men leverte alle oppgavene innenfor tiden." (side 273)

I en slags omvendt proporsjonalitet kan man si at mor blomstrer når jenta visner, mens hver fiber i kroppen hennes er i helspenn når jenta "lever". Mor stiller seg aldri en eneste gang spørsmål om det er noen sammenheng mellom hvordan hun opptrer og hva som etter hvert skjer med jenta og etter hvert også gutten. Er mor ond eller god? Og hva er eventuelt verst - den bevisst villede onde handlingen, eller den fordekte "gode hensikt" eller onde effekt som giver ikke er i stand til å stanse eller gjøre noe med fordi selvinnsikten er så totalt fraværende? Det er et dypt psykologisk og filosofisk spørsmål som er vel verdt opp til flere diskusjoner! Og nettopp derfor tror jeg at denne boka kommer til å være et yndet objekt for mang en boksirkel, for mang en særoppgave i norsk osv. Her er det nemlig mange lag å grave seg ned i.

Historien hadde nok blitt enda mer interessant dersom "mor" hadde vært jentas biologiske mor. Denne typen morsskikkelse er nemlig mer vanlig enn man skulle tro. En morsskikkelse som foregir å ville sine barn det aller beste, men som blander kortene og egentlig kun fremmer sine egne interesser og verdier, helt på egne premisser. "Etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg-mødrene" som jeg pleier å kalle dem. Kanskje fordi de ikke forstår at de ikke eier sine barn og at barna faktisk ikke er en forlengelse av dem selv og deres egne uforløste drømmer ... For barna blir det hele helt umulig, fordi de har valget mellom å kjempe for retten til å være seg selv, med de omkostningene dét har for relasjonen, eller å utslette alt som er deres, for at mor skal blomstre og føle at hun har lykkes med morsrollen ...

I denne romanen kommer det også med all tydelighet frem hvordan man aldri - og da mener jeg aldri - kan sette seg til doms over andres følelsesuttrykk. For mens noen går inn i sorgen og lever den ut for å bli ferdig med den, er det for andre viktig å få andre impulser, slik at man slipper å kjenne på smerten absolutt hele tiden. Sorgen er ikke noe mindre av den grunn - det tar bare lenger tid å få den ut av systemet.

Etter hvert skjønner vi at mor ikke er riktig vel bevart, mens hun på sin side projiserer egen galskap over på jenta. Det er henne det er noe i veien med - ikke mor. Og fordi jenta grunnet mors opptreden blir stående så alldeles alene til slutt, har hun heller ingen å rådføre seg med når det kommer til stykket. Var hun ikke en liten sårbar fugl i utgangspunktet, så har hun i alle fall blitt det nå. En vingeløs, liten sårbar fugl - og fullstendig uten evne til å forsvare seg mot mors "godhet" ... Et hvert tilløp til selvstendig tenkning slås ned på som egoistisk.

En litt underlig side ved boka er at vi ikke vet hvor handlingen finner sted. Vi får ikke vite navnene til hovedpersonene og vi vet heller ikke i hvilken tid handlingen finner sted. Noe sier meg likevel at handlingen foregår i nyere tid, særlig gjennom beskrivelsen av jenta, kjæresten og vennene deres, men det er også alt vi får vite. Gjennomgangstemaet er kort og godt hvilken makt et menneske kan få over et annet gjennom å være "hjelpende og omsorgsfull", fordi den som mottar omsorgen skylder hjelperen alt ... Kanskje også sitt eget liv?

Fra før av har jeg bare lest "Fatso", så Lars Ramslie må av den grunn sies å være et nokså nytt forfatterbekjentskap for mitt vedkommende. Fortellerstemmen i hhv. "Fatso" og "Liten fugl" er for øvrig så forskjellig som det nesten går an å bli. I "Liten fugl" bryter Ramslie de fleste regler for hva jeg tenker er "korrekt norsk". Her er det ufullstendig setninger, setninger som liksom blir hengende i løse luften - alt for å understreke det vare og usagte i historien. Her er det mange detaljer å dvele videre på, og vi får på ingen måte alt "lettvint" servert. Leseren må derimot tenke selv. Hvis jeg skal sette fingeren på noe jeg synes trekker litt ned, så er det at det tok litt lang tid (70-80 sider) før historien kom "på sporet". Deretter var den imidlertid den rene pageturneren. Spenningen bygger seg opp side for side, inntil historien avsluttes på det mest uhyggelige vis. For en roman! Og for en psykologisk innsikt som skal til for å skrive en slik roman! En meget vellykket roman, mener jeg!

Helt til slutt: Et dikt jeg hele tiden tenkte på mens jeg leste boka, var Søren Kierkegaards "Om forholdet mellom hjælperen og den der skal hjælpes". Enjoy!

Fikk dessverre ikke med meg hele sendingen på P2, men kunne vel merke at det var stor begeistring hos den ene og mer nøkternhet hos den andre anmelderen. Foreløpig er det bare fornøyde lesere her på biblioteket, så jeg snakker ikke noe særlig om min egen mening.
Jeg synes forklaringa ang. Aker brygge kunne vært tatt bort, likedan et avsnitt jeg ikke fant igjen, var smør på flesk. Språklig er det jo veldig bra, men jeg er nok litt lei seriemordere. Det er ikke mange av dem i Norge så vidt jeg vet. Men vil ikke ha noe diskusjon rundt disse, bare statistikk. De aller fleste mordere dreper, etter det har jeg har forstått, bare en gang.

SINT FENGSLENDE RØRENDE PROVOSERENDE POESI

For en flott historiebok! Vi var så heldige å ha besøk av Karsten Alnes på biblioteket 3.3.14 og det var en stor begivenhet. For en fortellerglede og hukommelse. Alle satt som fjetret og hørte på.

Jeg tenkte noe av det samme som deg mens jeg leste denne boka, og jeg savnet heller ikke Harry Hole et eneste øyeblikk. Tror nok den godeste Jo Nesbø selv har blitt litt lei av Harry Hole også.
Denne boka hadde et driv som var forfriskende, til tross for alle de blodige drapene og at den kanskje ikke er spesielt realistisk. En rettferdig hevner med en rettferdig agenda på områder der politiet og samfunnet ellers kommer til kort, ja.... - er ikke dette noe noen og enhver av oss kunne ønske at vi hadde av og til?

Jeg har begynt på boken og har lest de tre første kapitlene, Snakk aldri med ukjente, Pontius Pilatus og Det syvende bevis.
Det har vært veldig fascinerende lesing tilnå og jeg har slått alle rekorder i søk på Google mens jeg leser, men du verden så spennende og lærerikt.
Det har vært mye handling og hendelser så langt og merker at jeg må være veldig konsentrert når jeg leser for å få med meg alt.

Jeg leser som flere av dere boken som er gitt ut på Document Forlag i 1995.

Denne boken burde vært pensum på skolen. Noen har ofret mye for at vi har ett godt og trygt arbeidsliv i dag. Fantastisk roman av Cecilie Enger.

Det har i flere diskusjoner her inne blitt nevnt at ikke alle har like god plass som de kunne ønske til bøkene sine hjemme hos seg selv. Det har også vært diskutert hvilke biblioteker rundt om i Norge og verden som er folks favoritter. Og hvis man skulle åpnet sitt eget bibliotek, hva skulle det hete/sett ut osv.
Men det jeg har lyst til å vite noe om, siden jeg fantaserer så mye om det selv, er hvordan ville DITT "bibliotek" hjemme sett ut? Hjemmebiblioteket? Bokhylla hjemme? Hvis du hadde all plass du ville til å bygge på, og alle penger/midler du måtte trenge, og du virkelig hadde satt fantasien ut til livet.

Her er min drøm(en liten smakebit), slik "kjapt og enkelt" forklart - for de som ikke lever inne i mitt merkelige hode og kan se det fantastiske jeg drømmer om:

Stort, så klart. Høyt under taket, 8-10 meter minst!, slik at jeg må bruke en rullende stige festet til bokhylla for å nå bøkene på de øverste hyllene. Veggene skal være dekket av store bokreoler, delt inn i hyller og rom for god organisering. Hyllene skal være mahognyfarget. Skal også ha en stor, fin, "gammel" og solid skrivepult i matchende stil og farge. Med en god kontorstol hvor jeg kan sitte å jobbe og skrive. Som pynt på pulten skal det stå en sort fjærpenn i en holder og et blekkhus med svart blekk. I et hjørne skal det stå en deilig ørelappstol med tilhørende krakk og godt leselys for en god leseopplevelse.
Har alltid drømt om å ha et bibliotek som minner om et lite museum for gamle ting og artefakter. Med duppeditter, kunst og samleobjekter. En god blanding mellom lagerrommet fra serien Warehouse 13 og kontoret til Indiana Jones. Gamle kart. Masse gamle småfly hengende i snorer fra taket. Amelia Earhart. En replika av Titanic. Kunst og malerier, tegninger og gjenstander fra Leonardo DaVinci. En sarkofag i et hjørne. Små egyptiske gjenstander strategisk plasert "rotete" omkring. Og for litteraturen - bøker i alle sjangre og språk, flere prakteksemplarer av bøker, oppslått og utstilt i hvert sitt bokpodie dekket med glasslokk. Og den ene veggen vil ha en spesialbokhylle fylt opp av "gamle" skrift ruller.

Som ein liten kuriositet kan eg nemne at eg fekk eit særs kritisk, mistenksomt blikk på meg då eg på vårt lokale bibliotek spurte etter filmen om Lolita. Ho tok seg sammen, bibliotekaren, og leitte fram filmen. Eg kunne ikkje dy meg i å tenkje at dette er nesten ikkje "stuereint" å bruke tid på no i 2014 heller? Eller??

Jeg har ledd og grått , ledd og grått og elsket hver side!

Jeg må bare si at jeg synes denne avstemningsprosedyren (som for utenforstående kanskje kan synes som rene galskapen), er utrolig artig! Så mange flotte og velbegrunnete forslag! Gode tips havner på mine lister. Tusen takk alle sammen!

Denne gangen hadde jeg tenkt å ikke komme med forslag selv … Dels for å øke muligheten for å lese noe jeg ellers ikke ville ha lest, dels fordi de bøkene jeg ville ha foreslått, er det ikke så lenge siden jeg leste, og vi har allerede hatt interessante diskusjoner om dem. Det gjelder José Saramagos Det året Ricardo Reis døde og Siegfried Lenz’ Tysktime. Gripende gode bøker vel egnet for diskusjon. Jeg bare nevner det …

Men så kom jeg plutselig på Michail Bulgakovs Mesteren og Margarita, en fabulerende historie full av symbolikk. Jeg leste den for flere år siden, likte den veldig godt, men mistenker at det var mye jeg ikke øynet rekkevidden av. Tenker at dette er en bok der utbyttet øker i diskusjon med andre. Jo, Mesteren og Margarita blir mitt forslag.

Har vært uten snø i hele vinter, men nå - etter at Kyrre har herjet - har vi det hvitt på bakken!
Er "vaske og rydde vær" i dag, OG "vær for" lesestunder :-)
Har avsluttet "Ti små negerbarn" av Agatha Christie nå på formiddagen. Kjempespennende! Holder på med flere bøker, så må vel få lest litt i "Ned til Elva" og "Blomstenes hemmelige språk", i løpet av dagen og morgendagen. Tror jeg er inne i en krimperiode, for jeg ender stadig opp med ei krimbok istedet for de jeg faktisk leser....

God helg!

Jeg hadde aldri sett eller hørt om boka før jeg kjøpte den på mammutsalget. For en gledelig overraskelse jeg fikk! Jeg blir vanligvis utålmodig med langsomme bøker (og filmer), men denne gikk rett til hjertet på meg. Rart man opplever noe så ulikt:)

Jeg leser "Bergenstoget plyndret i natt!" (nesten) hver påske.