Bokelskere.no

"Et helt halvt år" av Jojo Moyes gjør meg helt målløs, den er helt fantastisk! Gjennom hele boken prøvde jeg å få meg selv til å lese saktere, fordi jeg ikke hadde noe lyst til at den skulle ende! Men det var helt umulig, jeg leste bare fortere og fortere. Dette er virkelig en bok av den typen hvor man bare blir sittende etter at siste setning er lest, uten å vite hva man skal gjøre eller hvor man skal gjøre av seg. Den boken er så bra at jeg nesten hater den. Hater den fordi den gir meg en følelse av at jeg aldri kan elske en bok igjen, at jeg aldri noensinne kan få en leseopplevelse som topper denne. Men ikke la det stoppe dere, om du ikke alt har lest den, så les den!

Boken har alt, den tar meg med på en reise gjennom hele følelsesspekteret, den har gitt meg latter, sinne og tårer. Samtidig som den etterlater meg med mange tanker, tanker om å ta livet for gitt. Det er kanskje noe av det beste med denne boken, det er ikke bare en fantastisk kjærlighetshistorie det er også en tankevekker, en holdingsskaper. Den gir meg nye holdninger til livet. Den gir meg lyst til å oppleve, studere, reise, leve!

Med andre ord, en helt fantastisk bok, som absolutt alle burde lese!

Hei Anita! Har jeg rett når jeg antar at du ikke selv har noen fysisk funksjonshemning av noen størrelse, siden du skriver at denne boka gir deg mange tanker om å ta livet for gitt? At den gir deg nye holdninger til livet, at den gir deg lyst til å oppleve, studere, reise, leve? Har jeg rett når jeg antar at all denne plutselige jublende livsgleden skyldes at du har blitt minnet på at det finns mennesker, sånne som Will, som har blitt lammet fra brystet og ned og som derfor "naturlig nok" (?) har det så jævlig at de er blottet for livsglede og bare vil avslutte det verdiløse (?) livet sitt. Det at du ikke er en av dem, er det det som gir deg en sånn forhøyet livsappetitt?
Jeg kunne spørre ikke bare deg om dette, men også alle dere andre som koste seg sånn med denne elendig dårlige, uendelig overfladiske og vemmelige romanen.
Dere griner og ler og koser dere og sipper deres krokodilletårer, mens dere priser dere lykkelige over ikke å være i Wills sko, eller dvs "på hans hjul". Men prøv et øyeblikk FOR ALVOR å forestille dere hvordan dere ville oppleve denne romanen hvis dere VAR i en lignende situasjon som Will. Tror dere den ville virke oppmuntrende på dere? Jeg mener oppmuntrende til noe annet enn til selv å ta livet av dere? Alternativt kontakte Dignitas for å få hjelp med det, hvis dere rent fysisk ikke kunne klare det selv?
Jeg mener selvfølgelig ikke at ingen burde skrive romaner om assistert selvmord, men det finns mange måter å gjøre det på. Og måten denne "Jojo-dama" har valgt er absolutt ikke bra, der hun manipulere den følelsesmessig lettpåvirkede leseren opp og ned på den overfladiske rørthetens berg-og-dalbane, uten noen ekte og dyp forståelse for det emnet hun har valgt å skrive om.
For ærlig talt; hvordan skulle noen som velger selvmord framfor å leve videre med livets utfordringer (om de er aldri så store) kunne hjelpe en annen til å få mer ut av livet? Sånn som det påstås at Will hjalp Lou? Will hadde jo tross alt ikke en dødelig sykdom. Og han var svært velstående, noe som faktisk kan hjelpe i stor grad når det gjelder å skape seg et bra liv som funksjonshemmet. Grunnen til at han tross dette velger å dø, er jo at han er altfor fattig i sjelen til å orke eller våge å leve videre og dermed gi seg selv en sjanse til å gjøre den rikere gjennom indre utvikling. Han er altfor opptatt av sitt eget ego, av sin atletiske kropp før ulykken, av å vinne, erobre, beherske og raske til seg, for virkelig å kunne sette pris på livet i seg selv. På skjønnheten og kjærligheten som tilværelsen kan romme hvis man har evnen til å se forbi sitt eget ego.
Og han er alt for lik Lous forrige kjæreste, Patrick, for at det skal være troverdig at han kunne gi noe mer, noe nytt til Lou, som hjalp henne videre i HENNES utvikling.
Hadde Will derimot hatt mot og kraft og kjærlighet nok til Lou og til livet og til seg selv (ikke bare til sitt ego) til å velge å leve videre tross alle utfordringene, da hadde jo en utvikling vært mulig for ham og for Lou. Og da kunne kanskje dette ha blitt en interresant roman eller romanserie.