Bokelskere.no

Jeg ville gått med på hva som helst, tatt livet av hvem som helst, og hvor mange som helst, hvis det hadde kunnet vekke ham til live igjen.

I skråtaket et lappeteppe av bilder og plakater, mennesker jeg ikke ante hvem var, det eneste jeg visste var at de var berømte og at de hadde en avgjørende betydning for min sønn. Med dem fortalte han sin historie til omverdenen. Disse stjernene, berømthetene, de var hans personlige bagasje, som en koffert han kunne åpne for å vise hvem han var, hva han besto av. En jevnaldrende som stakk hodet inn ville på et øyeblikk vite hvor de hadde ham. Jeg tenkte: Her inne ser jeg alt. Og forstår ikke en dritt.

Det er det uhyggeligste man kan si til noen, bare vent, det er en trussel uten tidspunkt og derfor har den tiden på sin side, tiden er en del av trusselen, hvert sekund gjør alt verre og den som bare ventet, venter aldri på noe godt, bare vent

Og så lå den like ved Majorstua, i Sorgenfrigate. Det er det peneste gatenavnet jeg vet om.

Hva tenkte du på før, all den tiden du ikke tenkte på henne? Når du lå i sengen og ventet på søvnen? Når du gikk turer i skogen om kveldene? Hva fylte hodet ditt på alle strekningene du tilbakela, hit og dit?

Og jeg tenkte på den vakre jenta som hadde vært på vei for å møte ham og som ville ha kysset ham og sagt at hun elsket ham og gjort det umulig for ham å ønske sin egen død, men som var for sent ute, som ennå ikke var nådd frem til ham da han bestemte seg for å gjøre slutt på seg selv.

Sorgen kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden. Man fylles og tømmes

Og hele dagen sitter vi på svaberget nede ved stupebrettet, mens moren har parkert stolen i den blafrende skyggen under epletreet og der maler hun oss. Hun har en stor, hvit hatt på hodet og mer ser vi ikke av henne. Det er ikke en eneste sky på himmelen, vi blir brune og det er akkurat som om Peders hår falmer, det kler ham, selv om han ser ganske sur ut. Jeg lurer på om moren klarer å male det, at vi forandrer oss, før bildet er ferdig, at vi ikke lenger er de samme. Men vi får ikke se hva hun maler. Faren kommer med kald appelsinsaft når vi blir tørste og hver time bader vi. Vi hopper på likt fra stupebrettet og synker helt til føttene når de glatte steinene og der skyver vi fra og svømmer opp i solen som henger i en tråd av skinnende dråper. – Jeg har dere snart! roper moren. Og vi setter oss på plass igjen og er tørre med det samme. Moren nynner en kjent melodi, under epletreet, under den brede, hvite hatten, bak staffeliet, og når jeg siden hørte denne låten kunne jeg kjenne heten på svaberget den dagen, jeg måtte lukke øynene for ikke å bli blendet og duften av varm solkrem og tobakk fylte meg med en underlig, sitrende sorg jeg ikke helt kunne begripe, for alsri hadde jeg hatt det bedre enn da, på det hete svaberget, Ildtjernet, sommeren med Peder, og kanskje det er akkurat dette som er navet i sorgens hjul, som spinner gjennom våre liv, at det er forbi, at øyeblikket akkurat er forlatt. – Jeg har dere snart! roper moren en gang til. Og selv Peder smiler, trekker inn magen og prøver å vise muskler. Faren slipper isbiter i glassene våre, en klirrende, kjølig lyd på bunnen av solen.

Jeg skulle ønske eventyrene ikke startet med Det var en gang. De skulle startet sånn: Det er en gang. Eller enda bedre: Det blir en gang.

Flott! sa vi i kor og vaflene smelta på tungen og jordbærsyltetøyet smakte en hel sommer og en halv barndom.

De som sitter midt i smørøyet klager også mest på grøten.

-Hvorfor har du kommet tilbake? spør jeg. Og jeg vet ikke om det er meg eller mor Fred ser på når han svarer: - For å fortelle deg alt dette.

Det var over. Allikevel fortsatte det. Det var som en kraft som ikke kunne hindres fra å hamre videre, måten toget trakk lasset sitt på gjennom de forbifykende remsene med vann og land. Fortere og fortere gikk det, mens jordene utenfor skiftet farge, fra gult til grønt, fra grønt til rødt. Så fór vi gjennom byer, hele rekker av byer, hvor lysene glimtet til og sluknet om hverandre. På motorveien i utkanten av en av dem lå en veltet bil, sperringer var satt opp, og mennesker løp til og fra i blålyset fra to ambulanser. Men jeg så på det, uten at det gikk inn på meg. Som om alt jeg hadde hatt av følelser var oppbrukt. Som om ingen av de rasende kreftene der ute kunne nå inn til meg lenger. Hva skulle kunne ødelegge meg? Alt som kunne hende, det hadde allerede hendt.

I would always love Alaska Young, my crooked neighbour, with all my crooked heart.

"Oh God, Alaska, I love you, I love you," and the Colonel whispered "I´m so sorry Pudge. I know you did," I said, "No. Not past tense." She wasn´t even a person anymore, just flesh rotting. But I loved her present tense.

Y´all smoke to enjoy it. I smoke to die.

Jeg kan ikke fordra å bli ropt på. Det skal noen ganske gode grunner til før man roper på noen, stor fare eller strålende nyheter, og jeg liker som sagt ikke overaskelser.

Det var eit underlegt hol, denne latinskulen. Alle gutane var so vituge og so vaksne; dei kunde flire og læ åt all ting. Men dei hadde visst aldri drøymt um anna enn karakterar. Dei visste at i denne verdi galdt det å klara seg; og etter den visdomen livde dei; kunnskapen i seg sjølv vedkom deim liksom ikkje.

Du er og blir en amatør, hveste han. Og gå litt mer naturlig. Du ligner en krykke

Jeg skal begynne et nytt og bedre liv, sa han alvorlig. Jeg har bestemt meg for å være edru en dag i uken.