Bokelskere.no

Jeg har ingen far, jeg har ingen far. Men det hadde du, Jarle. Du hadde en far, og han het Terje Orheim, og han måtte se at du løp av gårde. Kanskje trodde han at du ville komme tilbake dagen etter, men det gjorde du ikke, for nå løp du videre i livet ditt, du løp fra alt, inn i armene på din egen nåtid, du løp sammen med mamma, til en ny leilighet, midt i byen, og når du la deg om kvelden sa du det til deg selv - jeg har ingen far - og når du sto opp om morgenen, tenkte du jeg går på videregående, faen ta, jeg bor i byen, jeg bor her, sammen med mamma, i en leilighet på Kampen, jeg har forlatt den jævla rekkehustilværelsen der alle skal være like - endelig, endelig, nå er jeg voksen, nå er det forbanna barnelivet over. Jeg skal barbere meg hver dag, jeg skal aldri se tilbake; for den som ikke har en far, trenger aldri å se seg tilbake.

"Hun var så liten den siste natten," sa moren. "Kunne nesten puttet henne i vesken og gått." Og så la hun til, omtrent som om hun et øyeblikk hadde vurdert det. "Men jeg hadde visst ikke med meg veske den natten. "

Some day no one will remember that she ever existed, I wrote in my notebook, and then, or that I did. Because memories fall apart too. And then you're left with nothing, left not even with a ghost, but with a shadow. In the beginning, she had haunted me, haunted my dreams, but even now, just weeks later, she was slipping away, falling apart in my memory and everyone else's, dying again.

The times that were the most fun seemed always to be followed by sadness now, because it was when life started to feel like it did when she was with us that we realised how utterly, totally gone she was.

More than anything, I felt the unfairness of it, the inarguable injustice of loving someone who might have loved you back but can't due to deadness, and then I leaned forward, my forehead against the back of Takumi's headrest, and I cried, whimpering, and I didn't even feel sadness so much as pain. It hurt, and that is not a euphemism. It hurt like a beating.

There comes a time when we realise that our parents cannot save themselves or save us, that everyone who wades through time eventually gets dragged out to sea by the undertow - that, in short, we are all going.

In the long quiet that followed, as we passed around the wine and slowly became drunker, I found myself thinking about President William McKinley, the third American president to be assassinated. He lived for several days after he was shot, and towards the end, his wife started crying and screaming, "I want to go too! I want to go too!" And with his last measure of strength, McKinley turned to her and spoke his last words: "We are all going."

"You spend your whole life stuck in the labyrinth, thinking about how you'll escape it one day, and how awesome it will be, and imagining that future keeps you going, but you never do it. You just use the future to escape the present."

I hated discussion classes. I hated talking, and I hated listening to everyone else stumble on their words and try to phrase things in the vaguest possible way so they wouldn't sound dumb, and I hated how it was all just a game of trying to figure out what the teacher wanted to hear and then saying it. I'm in class, so teach me.

Ingen andre enn jeg lever dette livet, ingen andre i hele verdenshistorien, verken før meg, eller etter meg, kommer til å ha dette livet.

Jeg åpna vinduet og fikk byen midt i fleisen, så over alle hustakene, lurte på hvor mange ensomme mennesker det fantes der, hvor mange gærne, skeive, dumme, forvirra, forbanna mennesker som levde i den kokende byen.

-Det er dette som er drømmen, veit dere. Fins ikke no' virkelighet. Men vi drømmer ikke, heller. Vi er i drømmen. Skjønner? Skjønner dere den? Det er noen andre som drømmer oss. Skjønner?

– Fy faen, sa George. Nå gidder jeg ikke gå rundt med slips lenger. Vi reiv av oss tøystrimler og knepte opp i halsen, trakk pusten dypt, og da kjente vi det, vi var i Pilestredet, det lukta malt fra bryggeriet og tobakk fra Tidemann, søtt og litt kvalmt. Vi været ut i lufta som tre overspente dådyr, og så trakk vi pusten på nytt, så dypt vi bare kunne, og holdt den der til blazeren stramma seg over brystet, for kanskje vi blei litt brisne, med litt flaks og riktig vindretning blei vi helt sikkert brisne.

Å hate seg selv i speilet. Å vite at du trenger noen mer enn du trengs.

Hun er en av dem som alltid kommer tilbake, i triumf. Jeg er en av dem som alltid blir. Ikke fordi jeg er lat, eller tiltaksløs. Men fordi noen alltid må bli igjen. Ellers går det ikke opp.

Han kan ikke reservere seg mot det som ikke er noen andres - hans eget liv - og erkjennelsen av nettopp det, at ingen andre enn jeg er i besittelse av dette, er overveldende. Ingen andre enn jeg lver dette livet, ingen andre i hele verdenshistorien, verken før meg, eller etter meg, kommer til å ha dette livet. Det er dette livet som løper mot ham når han står i vinden på flyplassen. En kjempemessig flokk av hendelser som bare er hans; onkel Steinar spiller Led Zeppelin og sier at han tenker å bygge veranda, Hilde lukker hamsterøynene og kysser ham på munnen, pappa kjører bil, rister sakte på hodet og forteller om krign, Helge løper etter ham langs Breiavannet, han kliner med Irene inntil en stein i skogen, han gråter på Hardangervidda, mamma smører matpappe, pappa setter tommelen i været og sier: Bra, Jarle. En tett masse av steder; hushjørner, trær, kjellerstuer, gatekryss og skoger. Alt virker som om det har stått her og ventet, ute på Sola flyplass, for å hilse ham velkommen hjem: Kjære Jarle. Endelig. Der er du. Her er livet ditt. Trærne dine, himmelen din, stedene dine, folkene dine. Du skal være velkommen. Oss slipper du aldri unna.

Det er så mye jeg skal komme tilbake til og så lite å se frem til at jeg nesten mister av syne hvor jeg skal.

Ville jeg noensinne bli hel igjen? Hadde jeg vært det noen gang? Det hjalp å elske, og det hjalp å drikke, da fløt det sammen til et slags hele. Men så våknet man fra rusen og gled fra hverandre igjen, som en frukt skåret over på midten.

The great thing about my mom´s purse is that no matter what you need at any given moment, she has it. When I was little, I used to call it the "first-aid-kit" because that´s all we needed back then. I still can´t figure out how she does it.

And this one kid Mark at the party who gave me this came out of nowhere and looked at the sky and told me to see the stars. So, I looked up, and we were in this giant dome like a glass snowball, and Mark said that the amazing white stars were really only holes in the black glass of the dome, and when you went to heaven, the glass broke away, and there was nothing but a whole sheet of star white, which is brighter than anything but doesn´t hurt your eyes. It was vast and open and thinly quiet, and I felt so small.