Bokelskere.no

Jeg tenkte på alt vi ikke vet om hverandre, alle misforståelsene, alt vi ikke ser, at det er alt dette som avgjør våre liv.

Seb ville trøste.
- Bare sunt å bli stukket av mygg. Skifter ut det gamle blodet. Jentene har mensen. Vi har myggen.

I will never, ever regret the things I've done. Because most days, all you have are places in your memory that you can go to.

"...for det finnes to typer folk, de som banker på lukka dører fordi de så gjerne vil inn og fordi de synes at de fortjener en plass der inne. Og så finnes det de som bare står der. Utenfor. Og ikke gjør noen ting. Og bare ser på den lukka døra, fordi den tross alt er lukka."

Mor ville forresten ikke være med. Hun ventet på oss hjemme. Hun likte ikke massemønstringer og store forsamlinger. De virket så knugende på henne. Det var et ord hun ofte brukte. På samme måte hadde hun det med fjellet, viddene, steinrøysene, de virket også knugende på henne. Dette forundret meg alltid. Jeg fikk det ikke til å gå opp.

Because no matter where you run, you just end up running into yourself.

Dess meir drøymde han um Byen og um den formelle Daning. Ein ting kunde han skaffa seg strakst, som vilde hjelpa paa det formelle, meinte han, og det var Brillur. Han tok til å jamra seg yver, at han vart so veik i Augo, og daa Proprietæren reiste til Kristiania i Marknaden, fylgde Daniel med for aa faa Raad for dette, og Brillur fekk han. Det hjelpte utrulegt. Brillurne tok burt noko av det blide og godslege i Andlitet og lagde ein kald Glans yver det, som gjorde det strengare; Daniel speglad seg i stor Gleda og fann ut, at naar han no berre fekk litt større Skjegg, so skulle ingen kunna sjaa, at han hadde voret Bonde.

Hvor mye kan man stjele før man blir tatt? Hvor mye må man lyve før man blir trodd? Hadde jeg kanskje ikke alltid vært en tviler, en alminnelig tviler? Jo, jeg hadde tvilt på det meste, for ikke så snakke om meg selv, jeg var i det hele tatt i tvil om det fantes noe som kunne kalles «meg», i dystre stunder betraktet jeg meg selv som en begrenset mengde kjøtt stablet i et visst system som gikk under navnet Barnum. Alt hadde jeg tvilt på, bortsett fra Fred, for Fred var utvilsom, han var hevet over tvil. Jeg husket det far pleide å si: Det er ikke det du ser som er viktig, men det du tror du ser.

Angsten nippet til min ro. Angsten tømte min ro. Hadde det skjedd noe i natt? Var det noen jeg måtte kjøpe blomster til, be om unnskyldning, be om forlatelse, jobbe gratis for, slikke på ryggen?

Det var ikkje so poetisk aa svelta som Daniel hadde tenkt.

Han begynte å hulke igjen. Det lød vondt, som om han harka opp en piggtråd.

Øra til Fred glødet og han sank over pultlokket, så liten at han kunne krype ned i hølet til blekkhuset.

Ingenting, tenkte jeg. Det er ingenting her. Utenom meg. Alt er dødt, jeg det ene som lever. Jeg kan gjøre hva jeg vil, men det er også det eneste. Alt jeg har trodd på og tatt del i, det har bare vært mine egne illusjoner, skapt for å dekke over den tomheten jeg har levd med, den hvor ingenting finnes, hvor ingenting har funnes noen gang, annet enn det jeg har vært nødt til å forestille meg for å holde det ut. Spøkelser, alt sammen, som kunne ha vært byttet ut med andre spøkelser, det ville ikke ha gjort noen forskjell, jeg ville ikke ha merket noen verdens ting. Min tanke er fri, jeg kan velge selv hvordan verden skal være. Men det er også alt. Det forblir i meg. Verden er i meg. Den lever og dør med meg. Slik den lever og dør i andre, uten at det forbinder seg med hverandre, det som er i meg og det som er i dem. Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene. Ikke noe av det som er i meg blir noensinne en del av dem. Det de har blir aldri mitt.

Å være seg selv i sannhet, for å bruke Kierkegaards ord, er ikke å fortape seg i troen på dette selv som enhet, entydighet, men å makte å inkludere og la høre alle sine motsetningsfylte og selvmotsigende stemmer. Meningen er kanskje slett ikke å finne ro. Meningen er kanskje å leve og uttrykke seg gjennom det motsetningsfylte, det selvmotsigende, det uavklarte. Å være sensitiv nok til å plages av denne indre uro er en forutsetning for all kunstnerisk virksomhet. Ingenting skapes fredfylt.

Trenger dere et blomsterbud?
Finsen Selv var taus en stund. Det sluttet ikke å ryke fra hodet hans. Han hostet stygt. Skuldrene ristet. Så falt han til ro.
Han sa:
Dere? Er jeg i flertall idag? Er jeg kongelig? Hva? Eller ser du dobbelt? Har du drukket? Da kan du ikke være blomsterbud.
Han forvirret meg. Og ingenting kunne gjøre meg mer uvel enn forvirring. Forvirring og skadefryd er likelydende...

– Du klipper bort livet ditt og alkoholen er saksen, sier Peder.

– Du har vel ikke tenkt å gå gjennom livet uten å kunne danse? Hva? Rhumba. Cha cha cha. Tango! Tenk på tango, Barnum! Tenk på hva du kan gå glipp av? Jeg tenkte meg lenge om, men ikke på tango, cha cha cha og rhumba. Jeg tenkte på alt jeg gjerne ville gå glipp av og at det meste i livet går man faktisk glipp av og det var en mager trøst, men likevel en trøst.

Jeg ville gått med på hva som helst, tatt livet av hvem som helst, og hvor mange som helst, hvis det hadde kunnet vekke ham til live igjen.

I skråtaket et lappeteppe av bilder og plakater, mennesker jeg ikke ante hvem var, det eneste jeg visste var at de var berømte og at de hadde en avgjørende betydning for min sønn. Med dem fortalte han sin historie til omverdenen. Disse stjernene, berømthetene, de var hans personlige bagasje, som en koffert han kunne åpne for å vise hvem han var, hva han besto av. En jevnaldrende som stakk hodet inn ville på et øyeblikk vite hvor de hadde ham. Jeg tenkte: Her inne ser jeg alt. Og forstår ikke en dritt.

Det er det uhyggeligste man kan si til noen, bare vent, det er en trussel uten tidspunkt og derfor har den tiden på sin side, tiden er en del av trusselen, hvert sekund gjør alt verre og den som bare ventet, venter aldri på noe godt, bare vent