Bokelskere.no

hjemmelekse II

jeg kan fremdeles
drømme
at jeg skal opp
til eksamen
og er helt
blank
jeg bråvåkner
frossen og klam
og puster lettet ut
når jeg skjønner
at eksamen er over
for denne gang
men for sikkerhets skyld
sover jeg
med lyset på
i det minste
prøver jeg å sove
og øver meg i det stille
til neste eksamen
den store
som ingen, som ingen
noensinne har
strøket i

Livet selv, om jeg kan få bruke så store ord, brøt inn i arbeidet med en kraft og presisjon som det ikke var mulig å stå imot.

Far ble et spøkelse, en kraft som holdt til under en polert sten på Vestre Aker kirkegård, mor ble en kvinne som trakk seg inn i seg selv og tok meg med. Hun var enebarn. Jeg var enebarn. Det kom ingen på besøk.

She loved mysteries so much that she became one.

"Forever is composed of nows"

We need never be hopeless, because we can never be irreparably broken.

"Men jeg nekter å flytte til Svalbard", sa jeg, som også var et annet utspill enn hva jeg hadde planlagt. "Isbjørnene der er veldig utspekulerte", fortsatte jeg. "De er helt hvite, akkurat som snøen." Epsilon gned seg i tinningene, og jeg ble stresset. "Men snuta er svart, så de gjemmer den med labben når de nærmer seg byttet." "Hva er det du egentlig prater om, Mathea?" sa Epsilon. "Men egentlig ville ikke jeg hatt noe å frykte," sa jeg, "for man trenger ikke være raskere enn isbjørnen, det holder at man er raskere enn turkameraten sin."

After all this time, it still seems to me like straight and fast is the only way out - but I choose the labyrinth. The labyrinth blows, but I choose it.

Sometimes you lose a battle. But mischief always wins the war.

Før har jeg bare lest dødsannonsene for å godte meg over dem jeg har levd lenger enn, men nå tenker jeg at det ikke spiller noen rolle, for vi lever alle kun et øyeblikk uansett.

Jeg kjenner etter. I beina. I armene. Jeg lurer på hva som kommer til å felle meg. Jeg vifter med tærne og fingrene. Venstre halvdel av kroppen er uten tvil nummen. Høyre også. Men antakelig bir det hjertet. Det var som en drue før Epsilon, nå er det en rosin.

Gjekk ein ut frå det eine, so kom ein hit, og gjekk ein
ut frå det andre so kom ein dit; og den som ikkje hadde
noko å gå ut ifrå, han vart gangande i ring,
som mann i myrkeskodd. ...
At ein ikkje kunde hava det i all ting som i trui: at
ein hadde det rette og sanne fastsett!
Ei litande politisk katekisme vilde vera ein umissande
ting for ungt folk.
Som det no var stod ein mest upprådd. Skulde ein tenkje
utan rettleiding, var ein som eit skip utan kart og
kompass. Det kunde hende ein fekk ein god tanke.
Men kor kunde ein vita um tanken var galin eller god?

Vilde ein spyrja andre til råds, kom ein ikkje stort
lenger. Det var likso mange meiningar som meinarar,
og kvar heldt si meining for den einaste rette.
Alle hadde dei grunnar i hopetal.
Det var nok ikje kvar manns sak å finne seg til rettes
i slikt eit Babel.

Herman begynner å skjønne noe, men skjønner likevel ikke helt hva det det er han skjønner. De syns synd på meg, tenker han. Og det er nesten det verste.

Tiden er en skilpadde, sier Herman.
Skilpadde?
Den spiser salathoder og kan ikke hjelpe meg.

til slutt vart eg eldre enn han
han kan aldri
skifte meining igjen
skifte uttrykk, side
som plastfolie over
livet hans ligg dødsfallet
vi kan sjå alle delane
alt han har gjort
og sagt, alt han har vore

medan kroppen fell
djupare og djupare inn i jorda
skal vi hugse han som
han som døydde ung
leite han fram
i andre unge
kinnbeina augene
frykte deira død
dei er så mange

for tidleg begynner folk
å mangle, slik er det her
ein morgon manglar éin
på lageret, ingen køyrer trucken
ingen tek imot vareleveringa

uti mars manglar
ho som tok telefonen
når vi ringde og bestilte blomar
med skånsame helsingar:
vi tenkjer på deg i sorga
kondolerer

og fleire morgonar manglar folk
i klasseromma, ansikt svartnar
og forsvinn ut på gangen
og kjem ikkje attende
og rektor bankar på
med nærvær som eit tjern
dryp orda utover:
denne mangelen
må de bere

små skuldrer
små skjelett
bratte stup i bringa

"Jeg synes ikke dette livet er noe fint", sier jeg, og så begynner jeg bare å gå.
Men da sier Åge B.: "Det skal ikke være fint."
"Hva?" sier jeg og stanser.
"Hvem har sagt at livet skal være fint." Han sier det ikke som et spørsmål, og han ser ikke på meg.
"Skal det ikke være fint?" spør jeg, fremdeles fortumlet over at han snakker til meg.
"Nei," sier Åge B. "Det skal være vanskelig."
"Men hvorfor det?" spør jeg.
"Det bare er sånn," sier Åge B.
"Å," sier jeg og blir stille.
For selv om jeg ikke har klart fint, så har jeg klart vanskelig. Og kanskje har det vært bra nok å gjøre så godt jeg har kunnet, kanskje har det i alle fall vært nok.

Jeg egner meg ikke til arbeidslivet, mamma, det er bare det.

Alle vet det er pinlig å be fremmede om hjelp, så jeg bare fortsetter å gå framover i vill panikk og later som ingenting.

Magen kjentes som en tørketrommel, en rusten tørketrommel i et nedlagt vaskeri i en fuktig og muggen kjeller. Sånn følte jeg meg. Det var kvelden før vi skulle på sesjon.