Bokelskere.no

Det var noen søkk i meg som jeg helst ikke ville at andre skulle se. Jeg visste ikke hva de skyldtes eller hva de kom av. Jeg visste bare at de var der og de gjorde meg annerledes. Hva denne annerledesheten bestod i visste jeg heller ikke. Jeg bare visste at jeg var alene om den. Jeg hadde kollidert et sted på veien til livet.

Jeg må først plukke en høne med selve oppgaven. Den framsetter en påstand som svinebinder besvarelsen og kan derfor ikke stå uimotsagt.

"Når sant skal sies", fortsetter han, "så ser jeg frem til å legge inn årene for godt. Jeg har gitt bort alt jeg eier utenom det aller nødvendigste, og skulle lynet slått ned her og nå, hadde jeg ropt: Kom og ta meg, jeg er klar !" . "Det er fare for at du hadde blitt snytt der", sier jeg. "Du står nemlig ved siden av en lynavleder".

Jeg innser at jeg ikke trengte jordomseiling eller karriere, og med ett er jeg ikke så tung som bly lenger. Kanskje mer som sølv. Og sølv er intet nederlag.

Sommeren senker denne byen enda dypere mellom åsene, mens den løfter de som blir igjen når de andre har reist, løfter dem i majestetisk ensomhet. Sommeren her er ikke en årstid. Sommeren er en stund.

På det siste trinnet stanser Enzo Zanetti og finner frem hyggepianistens smil. Det sitter langt inne. Så tar han plass ved flygelet. Latteren og stemmene bare fortsetter. Det er som det skal være. Han er bakgrunnen. Hans nærmeste pårørende er juletreet. De kunne byttet plass.

Lærepenge

Han forvekslet hukommelse med
erindring:
Han husket bryllupsdagen, men glemte
ekteskapet

What you must understand about me is that I’m a deeply unhappy person.

The only way out of the labyrinth of suffering is to forgive.

Boksamlingen hennes fylte bokhyllene og rant over i hoftehøyde stabler overalt, ustøtt lent inntil veggen. Jeg tenkte at hvis bare en av dem rørte seg, kunne dominoeffekten komme til å drukne oss i en kvelende litteraturflom.

Jeg er ikke
min nærmeste

Den tanken har erobret meg
med sterkere og sterkere kraft
i det siste

Altså: klarere ser jeg dere
meg selv får jeg ikke øye på

STEDFORTREDEREN

Han våkner
av at noen gråter
Han kan ikke sove
når noen gråter
Han ser seg om
Hvem gråter så tungt i mørket?
Hvem holder meg våken i natt?
Det svarer ikke, det svarer ikke
Gråt er det eneste han hører
Han kan ikke sove når noen gråter
Så kjenner han tårene falle
som steiner langs ansiktet
Det er sorgens skred
Det er hans ansikt
Det går mange skred
Han heter Svend
Det er ingen trøst at det er han som gråter
og holder de andre våkne i mørket
I natt er han der han ikke vil være:
Seg selv nærmest

Det er ikkje så enkelt å få auge på sitt eige liv, sjølv om du er den einaste som lever det.

Jeg sa: klokkene her er for trange
Og disse dressene går altfor fort.

Jeg ble alltid litt sjokkert når jeg skjønte at jeg ikke var den eneste i verden som tenkte og følte så merkelige og forferdelige ting.

Hun gjorde meg annerledes.

Lektoren måtte konferere en stund med sensorene. Det luktet hodepine i rommet.

Å fotografere er å utelate. Å skrive er å tilføye.

"jeg vil bare... være en mann som har vært på konsert sammen med en jente i rød kjole. Bare i noen minutter til."

De lo begge to, og kunne derfor le det bort, for skal man le noe bort må man gjøre det sammen, alene nytter det ikke, da ler man det bare nærmere.