Bokelskere.no

Jeg innser at jeg ikke trengte jordomseiling eller karriere, og med ett er jeg ikke så tung som bly lenger. Kanskje mer som sølv. Og sølv er intet nederlag.

Sommeren senker denne byen enda dypere mellom åsene, mens den løfter de som blir igjen når de andre har reist, løfter dem i majestetisk ensomhet. Sommeren her er ikke en årstid. Sommeren er en stund.

På det siste trinnet stanser Enzo Zanetti og finner frem hyggepianistens smil. Det sitter langt inne. Så tar han plass ved flygelet. Latteren og stemmene bare fortsetter. Det er som det skal være. Han er bakgrunnen. Hans nærmeste pårørende er juletreet. De kunne byttet plass.

Lærepenge

Han forvekslet hukommelse med
erindring:
Han husket bryllupsdagen, men glemte
ekteskapet

What you must understand about me is that I’m a deeply unhappy person.

The only way out of the labyrinth of suffering is to forgive.

Boksamlingen hennes fylte bokhyllene og rant over i hoftehøyde stabler overalt, ustøtt lent inntil veggen. Jeg tenkte at hvis bare en av dem rørte seg, kunne dominoeffekten komme til å drukne oss i en kvelende litteraturflom.

Jeg er ikke
min nærmeste

Den tanken har erobret meg
med sterkere og sterkere kraft
i det siste

Altså: klarere ser jeg dere
meg selv får jeg ikke øye på

STEDFORTREDEREN

Han våkner
av at noen gråter
Han kan ikke sove
når noen gråter
Han ser seg om
Hvem gråter så tungt i mørket?
Hvem holder meg våken i natt?
Det svarer ikke, det svarer ikke
Gråt er det eneste han hører
Han kan ikke sove når noen gråter
Så kjenner han tårene falle
som steiner langs ansiktet
Det er sorgens skred
Det er hans ansikt
Det går mange skred
Han heter Svend
Det er ingen trøst at det er han som gråter
og holder de andre våkne i mørket
I natt er han der han ikke vil være:
Seg selv nærmest

Det er ikkje så enkelt å få auge på sitt eige liv, sjølv om du er den einaste som lever det.

Jeg sa: klokkene her er for trange
Og disse dressene går altfor fort.

Jeg ble alltid litt sjokkert når jeg skjønte at jeg ikke var den eneste i verden som tenkte og følte så merkelige og forferdelige ting.

Hun gjorde meg annerledes.

Lektoren måtte konferere en stund med sensorene. Det luktet hodepine i rommet.

Å fotografere er å utelate. Å skrive er å tilføye.

"jeg vil bare... være en mann som har vært på konsert sammen med en jente i rød kjole. Bare i noen minutter til."

De lo begge to, og kunne derfor le det bort, for skal man le noe bort må man gjøre det sammen, alene nytter det ikke, da ler man det bare nærmere.

På det meste var det 6000 slike telefonkiosker i drift rundt omkring. Men i 1997 var det slutt.De fleste var da så ødelagt av språklige vandaler at Riksantikvaren besluttet å frede de siste 100, man ville også ha dem inn på Unescos Verdensarvliste. Å, kunne man bare ha vernet samtalene også, disse akustiske trådene som bandt landet sammen i sjeldne og kostbare knuter!

brevvekt

i det kalde, stigende lyset
den første søndagen i januar
møter jeg min gamle kamerats mor
snart den siste av våre mødre
på trappen ved majorstua
hun er en mager enke nå
hennes blikk er rådvilt og bestemt
hun er fjern og nær:
hun står stille i alle retninger
så kjenner hun meg sakte igjen
som om hun fremkaller
ansiktet mitt fra klassebildet
den gangen verden også var ung
og magnetisk, da denne morgenen
var så lenge til
at ingen kunne regne det ut
og slik møtes vi på tidens avsats
mellom tiggere og duer

jeg har vært på postkontoret
og hentet brev fra min elskede
sier hun

og hvilken rett har jeg
til å bestride det
hvis postkontoret er åpent
denne søndagen
kan også de døde sende brev
jeg legger i stedet hånden forsiktig
på skulderen hennes
der det gror en nattåpen blomst
og sier: du får hilse

mens jeg går hjemover
begynner det å snø
jeg snur meg og ser spor etter spor
som allerede forsvinner

lett som ingenting

far på kjøkkenet, morgen

han dekker fremdeles på til to
han synes hun fortjener det
dessuten blir det mindre ensomt
på den måten
det er som om hun kunne komme
hvert øyeblikk, sette seg
og tenne lyset mellom dem
akkurat slik hun pleier
slik hun pleide
han dekker fremdeles på til to
han dekker på til henne
med kjærlighet i hvert bestikk