Jeg hadde levd i nesten tretti år med knapt nok et par venner, resten hadde jeg unngått, sneket meg bort fra eller de hadde forbigått meg i stillhet. Og nå, nå så det ut til å ramle inn nye venner i løpet av noen timer, to kvinner, to menn, og jeg merket at vegringen for å snakke avtok, vegringen for å ta imot dem, jeg var i ferd med å bli åpne armer.
Y'all smoke to enjoy it. I smoke to die.
"I hated myself, not only because I let her go, but because if I’d been enough, she wouldn’t have even wanted to leave."
"Because I will forget her, yes. That which came together will fall apart imperceptibly slowly, and I will forget, but she will forgive my forgetting, just as I forgive her for forgetting me."
"We are as indestructible as we believe ourselves to be."
The stars mean different things to different people. For some they are nothing more than twinkling lights in the sky. For travellers they are guides. For scholars they are food for thought. For my businessman they are wealth. But for everyone the stars are silent. Except from now on just for you..." "What do you mean?" "When you look up at the sky at night, since I shall be living on one of them and laughing on one of them, for you it will be as if all the stars were laughing. You and only you will have stars that can laugh!
Jeg tenkte på alt man ikke vet, at det er mer man ikke vet enn man er klar over. Verden ligger stort sett i mørke og resten er skygger. Det er kanskje best slik.
Jeg strittet imot i det lengste. Vi,de kantete, må velge vår trang,vår hunger, med største omhu. Vi kan ikke ta sjanser.
It’s better to look at the sky than live there
Great fury, like great whiskey, requires long fermentation.
And all at once I knew how Margo Roth Spiegelman felt when she wasn't being Margo Roth Spiegelman: she felt empty. She felt the unscaleable wall surrounding her. I thought of her asleep on the carpet with only that jagged sliver of sky above her. Maybe Margo felt comfortable there because Margo the person lived like that all the time: in an abandoned room with blocked-out windows, the only light pouring in through holes in the roof. Yes. The fundamental mistake I had always made--and that she had, in fairness, always led me to make--was this: Margo was not a miracle. She was not an adventure. She was not a fine and precious thing. She was a girl.
Margo always loved mysteries. And in everything that came afterward, I could never stop thinking that maybe she loved mysteries so much that she became one.
At some point, you gotta stop looking up at the sky, or one of these days you'll look back down and see that you floated away, too
And then something invisible inside her snapped, and that which had come together commenced to fall apart.
So, this is my life. And I want you to know that I am both happy and sad and I'm still trying to figure out how that could be.
Jeg måtte gå drastiskere til verks. Signe Pedersen, ville jeg si. Hvis du ikke vil gifte deg med meg skal jeg trekke en av posene dine over hodet og dø der inne med Samvirkelaget speilvendt foran øynene mine. Jeg kunne tenke meg hva hun ville si. 20 øre, ville hun si. Posen koster 20 øre!
Jeg har allerede fortalt litt om ansiktet mitt. Altså, jeg har et sånt ansikt som forandrer seg hele tiden. Tror jeg hvertfall. Jeg synes jeg alltid ser forskjellig ut på bilder, når jeg våkner om morgenen er jeg redd for å se meg i speilet. Jeg er helt sikker på at noe har skjedd med ansiktet mitt i løpet av natten. Jeg blir like forbauset hver gang jeg møter folk jeg ikke har sett på lenge over at de faktisk kjenner meg igjen.
Jeg var Donald Duck. Jeg hadde løpt utfor stupet. Men jeg falt ikke. Fordi jeg ennå ikke hadde sett ned.
“For den gamle vet alt om sorg. Sorgen er Den Gamles kraft. Det er den hun lever på, den er hennes storm, den driver henne. Hun vil lære Vera dette, å bære sorgen som en triumf og smerten som en bukett som skal blomstre hver natt”
Å tenke på noe annet er ikke annet enn å få enda mer å tenke på, for vi kan ikke gi slipp på det vi allerede har tenkt.