Bokelskere.no

Flott bok! God tidtrøyte, men også ei bok som ved fleire høve drog i hjartetrådane. Forfattaren gjer det enkelt for lesaren ved at vi får vite om hendingar i fortida til etterforskaren, slik at vi allereie kjenner både folk, natur og bygningar på øya når etterforskinga pågår i notid. Særleg ved eit tilfelle på slutten av boka merka eg meg eit slikt "frampeik"
Boka er så godt skriven at eg føler eg omtrent har vore på denne forblåste øya i det Ytre Hebridene.

Skal verken trille terning eller si så mye om denne, siden få andre har lest den. Kom og hør intervjuet med forfatteren på Kapittel-festivalen i Stavanger 20. september!

Hei. Er enig at du må ha lest de andre bøkene først for å få med seg alle personene, og hva de gjør. Venter i spenning på neste bok.

Nydelig diktsamling som gikk rett i hjertet

Hvordan forklarer man det når man trollbindes av noe man ikke forstår? Jón Kalman har greid det igjen: En historie der fortelleren "prøver å finne seg sjæl" i beretninger om personer og begivenheter gjennom fire-fem generasjoner, der han utbroderer lengsler, kjærlighet, svik, samhold, avstand, fremmedgjøring og et svært spesielt far/sønn-forhold der "dødens spilleliste" har en sentral plass. Alt presentert med den særegne islandske atmosfæren, der du fornemmer sagalitteraturen som et diffust bakteppe.

Men finner han seg sjøl, denne fortelleren? Jeg må nok lese boka en gang til og notere navn, slektstavler og spor fra fortid og nåtid om jeg skal finne ut av dette. Likevel: Terningkast fem for uforlignelig komposisjon, språk, fantasi og fortellerglede.

Ulla er snart 30 år, men bor fremdeles på hybel hos tante Hege. både moren og mormoren til Ulla var psykisk ustabile, og Ulla er ikke helt god hun heller. Etter en harrytur til Sverige med tanten og hennes venninne, forandres tilværelsen for Ulla. Hun blir kastet ut; tante Hege har fått nok. Ulla havner først på en lokal campingplass, og har forholdsvis rolige dager, men en dag kommer et foruroligende brev, og Ulla må dra. Hun har NAV-penger på bok, og hun er medlem av Naturvernforbundet. Nå skal hun til Finmark og redde Repparfjorden. Den er full av laks, men noen har bestemt at det skal dumpes gruveslam og gift i fjorden.

Boka er skrevet med snert og humor om en ung dame som ikke finner seg til rette hverken i arbeidslivet eller sosialt. Historien hennes er dypt tragisk, men Ullas måte å se verden på, blir også komisk.

Siden dette er Jane Austen, kretser også denne boka rundt ekteskap, kjærlighet, relasjoner og samfunnets forventninger til individet i tidlig 1800-tall i England.

Hovedpersonen Fanny Price blir sendt til sine rikere slektninger for å bo der, og Mansfield Park blir hennes hjem. Herfra brer historien seg utover, og en større krets unge voksne (og noen av foreldrene deres) danner nettet som utgjør romanen. Fanny er godheten og karakterstyrken selv, og forblir tro mot sine solide prinsipper selv når alle rundt henne ikke er det. Det hadde ikke gjort noe om forfatteren hadde rufset til glansbildet av Fanny litt.

Mansfield Park er en møysommelig gransking av personenes følelser og reaksjoner på hverandres oppførsel. Og som de skriver brev! Og venter på brev! Etter Fornuft og følelse og Stolthet og fordom, opplevdes Mansfield Park som et pusterom. Romanen er mer åpen, og trekker inn omverden i større grad enn de to første bøkene. En far drar til Antigua (i Karibia). En bror drar til sjøs. Klasseperspektivet bringes inn når Fanny får flytte ut av fattigdommen og til Mansfield Park. At det finnes usympatiske og grunne folk i samfunnets toppsjikt, er ingen overraskelse, men Austen nyanserer dette og gjør mot slutten av romanen en finurlig vri når hun sender Fanny hjem til familien i Portsmouth. Skildringen derfra kommer neppe i noen turistbrosjyrer for byen.

Selv om Jane Austen vever intrikate nett av personer og handling, skjønner du fort hvordan dette skal ende: De to gode menneskene som er ment for hverandre, får hverandre til slutt. De løgnaktige og falske får svi for sine manipulasjoner. Mansfield Park har en allvitende forteller som her og der bryter inn som ekspertkommentator, og mot slutten bikker det over i en moralpreken som en redaktør burde strøket.

Mansfield Park er for tjukk, men å lese den er som å grave gull: Plutselig dukker det opp gullkorn som er verd tiden din.

Om du er interessert, hadde vi en felleslesing av og diskusjon om "Powwow" i Kjells lesesirkel i mai i år. Denne lenken fører til alle innleggene.

Ærlig og gjennkjenbart om familie i oppløsning. Kjapt og beskrivende språk.

Det som gjorde boka interessant for meg, var ikke nødvendigvis parallellen til smittesituasjonen vi står i for tida, men beskrivelsen av hvor vanskelig det er å få verdenssamfunnet til å samhandle om definisjoner og tiltak. Hovedpersonen her er akkurat begynt i en koordinatorstilling i WHO og befinner seg i Geneve, da et ukjent virus dukker opp i Danmark.

Handlingen kretser i hovedsak rundt prosessene med å identifisere viruset, hvor det kommer fra, hvorvidt WHO skal ruste seg for en pandemi og sette i gang arbeid med å utvikle vaksiner, forhandlinger med konkurrerende legemiddelfirmaer osv. Intriger, politikk og kulturkollisjoner, pluss private problemer som de forskjellige aktørene må håndtere - ikke alltid verken klokt eller troverdig.

Boka holdt spenningen til godt over halvvegs, men så begynte forfatteren å tvære ut spenningsmomentene til det ytterste, så det iallfall for min del bare ble langtekkelig. En svak firer på min terning.

«Jeg vet ikke hvor mørket kommer fra, jeg tror likevel at det kommer fra samme sted som lyset, og jeg tror at det senker seg fordi vi lar det skje. Jeg tror det er vanskelig å hente frem lyset, ofte veldig vanskelig, men jeg tror også at det ikke er noen andre som kan hente det frem for oss. Ikke Gud, ikke Jesus, som kanskje burde vært en kvinne, for da hadde kanskje verden blitt annerledes og bedre, ikke generalen, ikke buskapen, ikke dekksfartøyene, ikke bøkene. Hvis ikke vi selv legger i vei, blir ikke livet til noen ting. Vi skal leve for å overvinne døden, det er bedre, da overvinner døden oss aldri. Da dør vi ikke, men forvandles til noe annet. Men jeg kjenner ikke til ordene for dette, for å beskrive dette, mener jeg. Kanskje forvandles vi rett og slett til musikk.» (s 688)
Så var siste bok i havn- Menneskets hjerte. Det har vært rystende og oppløftende, vondt og fantastisk. Dette er voldsom diktning, mektig og rå- samtidig som det stadig stiger opp poetiske og lyriske hvileskjær, fulle av visdom og varhet. For livet. For diktning, ordet, sjelen. For menneskets hjerte. Kjenner at jeg er litt sliten- på tross av en enorm leseropplevelse. Tror jeg skal søke meg til noe litt lettere nå for en stund. Tusen takk, Jón Kalman Stefánsson.

Fantastisk skildring av pågangsmot i utenfor-Norge. Buffy er kul, og jeg synes det er modig av forfatteren både å la henne slippe unna med en del tvilsomme gjerninger og å la faren hennes være en gjennomført drittsekk. Men med ei velmenende mor og en litt sliten, men god lærer, har Buffy det grunnlaget som trengs for å lande på beina. Med støtte av lillebror Bobby.

Åååååå! Nydelig! Madeline har en sykdom som gjør at hun er allergisk mot nesten alt og har ikke vært ute av huset på mange år, nesten hele sitt liv faktisk. Nå går hun på ungdomsskolen, via internett, og har det egentlig ganske greit i sin lille boble. Men så flytter Oliver inn i nabohuset...

Boka er så vakker og jeg falt pladask! Beskrivelsene av forholdet mellom Maddy og Olly er så vakkert og vart skrevet at det går rett i hjertet på selv en godt voksen kvinne. Hadde jeg vært tenåring og funnet denne boka hadde jeg garantert leste den igjen og igjen og igjen...

Viktige appellfaktorer er karakterer, tone, bakgrunnsramme og språk. Unge voksne som beskrives gjennom sine relasjoner med venner og andre. Bakgrunnsramme er moderne byliv, intellektuelt skrivearbeid, kreative forestillinger, litt kunstnerisk livstil som det ideelle. Identitet, seksualitet, alt er skiftende, flytende, mye følelser. Bokas tittel sier mye om innholdet, skarpe fine iakttagelser om hverdagslivet. Munter tone, god flyt.

Forventning er historien om de tre venninnene Cate, Hannah og Lissa (Melissa) og familiene deres. Handlingen strekker seg over en periode fra de er tolv år til de er i midten av førtiårene, og beskriver opp- og nedturer på en fin måte. Romanen hopper fram og tilbake i tid, et fortellergrep jeg har stor sans for når forfatteren lykkes med det – noe Hope absolutt gjør.

Dette er mitt første, men sikkert ikke mitt siste møte med den britiske forfatteren og skuespilleren Anna Hope, født i 1974. Forventning er hennes tredje roman, men den første som er oversatt til norsk. Hun er forresten blitt sammenlignet med en annen britisk forfatter, nemlig iren Sally Rooney, som jeg også synes skriver godt.

En sterk femmer på terningen, dette.

Bra liste! Dolly Alderton må sjekkes ut. Fant også mye annet artig på Sølvbergets hjemmesider.