Well played!

Så bra! Akkurat det jeg håpet på. Har den stående i hylla til jeg får noen litt rolige dager, slik at jeg virkelig kan kose meg med den. Gleder meg!

Nokså tradisjonell og romantisk fra Italia, et par har kjøpt seg hus i Toscana og forholdet tar slutt. Kona beholder huset. Har ikke kommet lenger, men mye om mat og landskap.

Anbefales!

Bonnie Jo Campbell serverar ei sterk historie på eit fint og malerisk bakteppe av natur og elv. Karakterane er for det meste interessante og truverdige. Hovudpersonen, Margo, møter mykje motgang, men ho ser ikkje på seg sjølv som offer. Ho er sterk og sjølvstendig med stor overlevelsesevne. Romanen har ein slutt som kanskje tyder på at det kan komme ein oppfølgjar...

Ein "skikkeleg" romanspion (tenk på James Bond) skal vera litt for god, litt for pen og litt for smart til å vera sann. Peter Wessel er òg ein slik figur, men han har noko alvorleg, melankolsk og tenksamt ved seg i tillegg.
Språket i En norsk spion flyt lett trass i at handlinga er noko kompleks. Boka kan oppfattast som "macho" og full av testosteron, som om ho fyrst og fremst skriven for menn, med alle dei militære omgrepa og detaljerte skildringane av våpen og militært utstyr. Samstundes er boka "feminin" på den måten at ho er så full av kjensler; venskap, kjærleik, sorg, skuldkjensle, moral, forvirring, fortviling.
Miljø-, natur- og kulturskildringane er levande og er prega av at forfattaren er kunnskapsrik og har brukt mykje tid på research. Boka er både underhaldande, tankevekkjande og opplysande, - den einaste innvendinga eg har er at det kanskje vert for flinkt, for belærande, for ambisiøst. Kan hende hadde boka vore enno betre med litt stripping; om noko av dei mange detaljane hadde vore kutta ut.

Hendingane og personane i boka virkar å vera truverdige og stilen er tidvis dokumentarisk. Spenningsnivået er stigande utover i boka - akkurat slik som ein spionroman skal vera.

Nei å nei, for et overflødighetshorn av ei bok! Bare det frodige persongalleriet og Osamas familiehistorie er jo et eventyr i seg sjøl, og inn i denne historien veves hakawatienes fortellerkunst så man blir rent fortryllet! Jeg ser at noen mener det er for mye vold i fortellingene; hodene ruller og blodet flyter, men dette kjenner vi jo igjen fra våre egne folkeeventyr!

Denne saken har interessert meg så lenge jeg kan huske, selv om jeg bare var 4 år når jeg så at Therese Johannesen hadde forsvunnet er det noe spesielt ved den saken som har festet seg.

Thomas Quick følte seg oversett og ensom da han var innlagt på Sæter rettsspsykiatriske sykehus, han forsto fort at han måtte komme opp med en mer spennende historie for å få mer oppmerksomhet. Og det klarte han, med god hjelp av psykologer og etterhvert politi og påtalemyndighet. De ville så gjerne være med på å avsløre Nordens verste seriemorder at de var mer enn villig til å overse at historiene ikke stemte med virkeligheten. Thomas Quick fikk internasjonal oppmerksomhet, utflukter, restaurantbesøk og nærmest ubegrenset tilgang på narkotika ved å fortelle historier som lett kunne motbevises.
Etter min mening hadde de mer fokus på egen vinning enn på hva dette ville gjøre med pasienten og ikke minst familien til drapsofrene. Uten disse personene ville aldri Thomas Quick blitt den han var.

Hannes Råstam må ha brukt utenkelig mye tid på å gå gjennom materiale til denne boken. I etterordet får vi vite at han gikk inn i saker med hele seg og det er lett å se når man leser denne boka. Den er grundig, interessant og den sparker fra seg, spesielt i retning av de involverte autoritetene, men også i retning av journalistene. Dette er en sak han kan være stolt av og en bok han kan være stolt av, det er bare synd at han ikke fikk oppleve den fullstendige frifinnelsen av Sture Bergwall. Vi trenger flere journalister som Hannes Råstam.

Jeg har nok mine motforestillinger mot Dan Brown jeg også, men snobbete har aldri falt meg inn ;-)

Han pynter ikke på vanskelighetene oppi all elendigheten, den godeste Bjørneboe. Han var en vågal forfatter som ofte skrev om det skitne, de asosiale mennesker med problemer og utfordringer i livet, som de vi treffer her i boka.
Sem Tangstad strir hele livet, men han er ikke alene om det, han treffer noen likesinnende som forstår hvordan han har det med seg selv og sin kunst.
Jeg lar meg nok en gang begeistre på Bjørneboes valg av tema og måten han presenterer den på. En god bok rett og slett.

Vanskelig å plukke ut den beste boka fra Nygårdshaugs eminente forfatterskap, men dette er min favoritt, og er hakket bedre enn Mengele Zoo og Prost Gotvins geometri.

Jeg likte boka veldig godt, spesielt karakterene og Fitzgeralds symbolbruk.

Lett å lese og spennende krim-thriller, må-lese-ferdig-bok, det var litt forvirrende med de mange sprangene frem og tilbake i tid, inntil jeg fikk taket på det.:-). Odd Singsaker will be back, tror jeg ;-)

Her er min omtale:
http://karisbokprat.wordpress.com/2013/05/12/kroken-og-kolden-doden-kjem-med-bussen/

En god bok som er skrevet i etterkant av rettssaken mot mannen som sto bak terroraksjonene 22.juli 2011. En viktig bok som belyser hvorfor prinsippene vårt land bygger på er så viktig å holde tak i.

Jeg må få høre om du liker den. Selv om jeg har bodd i Porsanger i over 20 år, lærer jeg mye om Finnmarks historie i denne boka. Det er også spennende å lese om hvordan Mari Boine utviklet seg som artist parallelt med at det samiske fikk høyere status og anerkjennelse :-)

En bok som er verdt å lese. Den er veldig godt skrevet og med masse spenning..

Dette er min første bok av Gillian Flynn og jeg hadde nok litt forventninger om at den skulle være bra, samtidig som jeg alltid har en sunn dose skepsis for at den ikke nødvendigvis passer meg. Det behøvde jeg ikke å være redd for, dette var akkurat min type bok. Velskrevet, interessant hovedperson, spennende plot og en uventet tvist. Det eneste negative jeg kommer på er at jeg synes den sluttet litt brått, kunne gjerne vært 10 sider lenger.

Dette skal være en psykoligisk thriller og det er jeg ikke sikker på om jeg er enig i. Det er kun de siste 30 sidene jeg kjenner igjen thrilleren, fram til da vil jeg si det er en mørk krim med psykologiske aspekter. For det som er gjennomgangstemaet i boken vil jeg si er psykologiske problemer og mørke tanker, både hovedpersonen og flere av de andre karakterene har sitt å slite med. Det er ikke lystig lesning, men veldig spennende.

Når jeg leser denne type bøker så blir jeg alltid nysgjerrig på forfatteren og hvor de finner inspirasjon fra. Det er lett å tenke at det må være en psyk person som klarer å finne inspirasjon til å skrive en så mørk historie og i tillegg skildre psykiske problemer på en så troverdig måte.

Et godt eksempel på Pandoras eske. At en 21årig kvinne har så god innsikt i menns psyke er intet mindre enn imponerende, merker en klar input fra Byron.
Like aktuell som alltid, forstyrrer vi skaperverket vil det få uante konsekvenser.
Beste boken som noen gang er skrevet av en kvinne.

Livet er en ensom sak ...

Det er ingen tilfeldighet at jeg nok en gang har plukket opp en Ingvar Ambjørnsen-bok. Ambjørnsen har en enorm produksjon bak seg, og jeg har langt fra lest alt av ham. Ikke alt treffer like godt, men det som treffer gjør det til gjengjeld til gangs. "Natten drømmer om dagen" er en slik bok. Og det er stemningen som treffer. Kanskje også det outsider-aktige som i grunnen hefter ved alle hans bøker ...

"Jeg kom over de lange myrene i skumringen, og da jeg begynte å ta meg nedover mot Veggeli, så jeg taket på hytta inne mellom dvergbjerkene; det var tekket med torv, høstfarget mose og eng. Jeg ventet til det var blitt mørkt. Så tok jeg meg inn på den beste måten: Med nøkkelen jeg fant under hellen.

Det er gjerne der de gjemmer den. Der, eller oppe på listverk, eller under store blomsterpotter, dersom de har slikt stående utenfor. Det finnes et dusin andre steder også. Jeg kan dem.

Jeg ble stående helt stille i vindfanget etter at jeg hadde låst meg inn. Det luktet tyri og grønnsåpe, og ikke av folk. Det var ei hytte etter min smak. Enkel og oversiktlig. To soverom, og et oppholdsrom med kjøkkenkrok. Et lite bad uten dusj. Peisovn i stua.

Helt stille. Bare vinden i trærne; den la seg nå mot kvelden. Jeg har gjort det til en vane å stå slik og lytte og lukte i noen minutter. Gjøre meg kjent med stedet.

Jeg var sulten. Jeg visste at jeg ville bli liggende våken dersom jeg ikke fant noe spiselig ..." (side 9)

Sune har trukket seg unna folk og har beveget seg mot skogen, hvor han vandrer fra hytte til hytte, som han bryter seg inn i. Men han er ikke som innbruddstyver flest, for han behandler hyttene med respekt og etterlater seg alltid det meste i den skjønneste orden. Det eneste han stjeler er maten han finner, og kanskje et og annet klesplagg når han finner dette nødvendig. Aller helst vil han være alene, men det er vanskelig å isolere seg fullstendig fra omverdenen skal det vise seg. Selv Sune har et nettverk som krever at han er til stede - i alle fall av og til. Samvittigheten hans gjør dessuten at da han treffer på Vale, en ung asiatisk kvinne med ødelagte og verkende hender, klarer han rett og slett ikke å overlate henne til sin egen skjebne. Etter dette blir ikke vandringen i skogen som før ... I stedet for å gå mutters alene, har han nå et menneske å ta seg av.

Sune og for den sakens skyld vennene hans holder seg langt unna myndighetene generelt og politiet spesielt. De handler ut fra nokså korte tidsperspektiver, hvor det handler om den neste rusen eller den neste kvinnehistorien som kan gi dem et øyeblikks sjelefred. På den ene siden handler det om en dyp og inderlig frihetstrang, om å slippe unna forpliktelser - på den annen side handler det om å høre til et sted. Kanskje er det her samvittigheten tross alt melder seg? Den virkeligheten som beskrives ligger kvantesprang fra det vi vanligvis forbinder med kos og hygge og hytteliv. Og for meg som selv vokste opp med hytte i øvre Telemark, nettopp i de traktene hvor Sune vandrer fra hytte til hytte, og hvor vi alltid pleide å legge nøkkelen oppe på listverket over hyttedøra (i tilfelle vi skulle glemme den hjemme), skaper dette et aldri så lite gufs fra fortiden. Var det virkelig så opplagt hvor nøkkelen ble gjemt? Og kunne vi i grunnen vite om noen hadde vært der siden sist vi selv var der?

Som et årvåkent dyr med en hørsel som virkelig kommer godt med, hører Sune etter lyder av for ham "uvedkommende", uten tanke for at det er han - ikke de andre - som faktisk er nettopp "uvedkommende". Noen ganger kommer samvittighetskvalene riktignok kastende over ham, og da hender det at han foretar enklere vedlikeholdsarbeid eller hogger ved. Som om dette skal rettferdiggjøre alle innbruddene han foretar seg på sin ferd.

I Ambjørnsens bøker og kanskje i særdeleshet i novellesamlingen "Natt til mørk morgen", er det outsideren som går igjen. I så måte har romanen "Natten drømmer om dagen" noe erketypisk Ambjørnsensk over seg. Det er dystert, mørkt og noe dessillusjonert over det hele, og som tittelen antyder - her forfølger nattens mørke også dagene. Få forfattere klarer som ham å beskrive naturen så levende. Jeg tror faktisk det bare er Per Petterson som når opp, og som kanskje til og med passerer Ambjørnsen, når det gjelder å beskrive naturens magi. Tendensen i Ambjørnsens romaner er for øvrig at det meste av handlingen foregår på det indre plan og ikke i særlig grad i det ytre. "Natten drømmer om dagen" er en av hans virkelig bedre romaner. Her blir det et sterkt terningkast fem! Avslutningsvis må jeg nevne at Ivar Neergård leste lydbokutgaven helt nydelig.