Meget god bok. Analytisk uten å være pretensiøs. Ingen klam humor. Harselerer uten å være slem. Tydelige eksempler.

Denne boken kom i min postkasse fra Den norske Bokklubben i 1974. Jeg leste den da. Glemte jeg den ? Som så mange andre? Førti år er gått, og jeg må bare erkjenne, boken , boken var god den gang. I dag? Bedre enn noen gang, og bedre enn de fleste. Hvorfor? PÅ grunn av alder? Ja!
Aktualitet? Ja! For selve tittelen "Din stund på jorden" forteller meg mer nå , den treffer meg, der en bok ikke skal treffe: På et ømt punkt. Som forfatteren selv sier i denne boken:" Jeg er i en alder da evnen til fornyelse er slutt". Men, her må jeg-leseren- erkjenne at fullt så dystert som jeg-personen i boken ser på det, det gjør ikke jeg. Ennå.
WILHELM MOBERG er vel mest kjent for sin utvandrer/utvandrer-serie, som bøker, som TV-drama som film. En mann med suksess. Et sted står det å lese:"Sveriges beste forfatter." Nå er vel det en farlig ting å si, og uansett blir en slik ytring subjektiv. Boken her skal ikke leses som hans selvbiografi, la det være sagt. Men med kjennskap til hans liv gjennom lesing av forskjellige biografier, er det likevel lov, mener nå jeg, å stille et stort spørsmålstegn ved dette. Hovedpersonen i boken heter Albert Carlson, og er, jeg hadde nær sagt selvfølgelig, innvandrer til USA. Vi møter ham boende fast på et hotellrom i en mindre by det sydlige California, og jeg lurer på om stedet er valgt med henblikk på Cubakrisen i det året den skrives i, for hans bosted er så unektelig nær Cuba, som en by i USA nesten kan være. I motsetning til Karl Oskar i utvandrer-eposet, oppnådde aldri denne hovedpersonen den trygghet han søkte. Tvert i mot: Ensomhet sitter han igjen med, den virker så bitter at han er glad at han nå bor på kun et hotellrom, noe som får ham , svært så bitter, til å si: "Med en boligs utstrekning i kvadratmeter øker beboerens ensomhet." Skal dette være en trøst? Eller er det et munnhell han har fra alle sine år i eiendomsbransjen? År som han føler bortkastet, uten hensikt som så mye annet. Han sitter på dette hotellrommet og mimrer, helst i negativ forstand over alle muligheter han hadde i livet, som han skuslet bort.
Skuslet bort. Da er han tilbake i sitt hjemland , i en svunnen stusslig tid. Han dveler mye ved året 1912. Og han kan ikke gi slipp på minnet om sin fire år eldre bror, Sigfrid. Og dennes sørgelige, og i senere kunnskaps perspektiv, så helt unødvendige død.
Og det er nettopp denne broren som skal ha sagt:" Du skal ikke skusle bort livet", og videre: "Jeg er her på jorden bare denne ene gangen! Jeg må ta godt vare på livet mitt!" Dette sa en meget ung mann, den gang. Han døde uforklarlig, og han var ennå svært ung da. Hovedpersonen i boken her, mistet et fotfeste og fikk en sorg han aldri kom over. Han reiste ut, til det forgjettede land den gang,USA , som så mage andre.
Han kom tilbake etter mange år, bare for å oppdage at ingen hjemme kjente ham lenger, han var bare et navn, "som en gang fõr til Amerika." Han kom for å søke sin ungdoms lykke, han fant intet og reiste tilbake. Han hadde ingen tilhørighet lenger.
Mer, skal ikke røpes. For handlingen er mer enn vemod og lengsel, den følger med i historiens samtidige gang, og den er så glimrende skrevet.

Men én ting må nevnes ved annen gangs lesing: Første gang kjente jeg lite til forfatteren og hans liv. Boken jeg her prøver å gi en omtale av kom ut i 1963. Og ti år etter begår forfatteren Wilhelm Moberg, selvmord. Jeg skal ikke dvele ved årsaker til dette, bare ved hans avskjedsbrev til sin kone siden 1923: " Klokken er tjue over sju. Jeg må gå til innsjøen og søke den evige søvn. Tilgi meg."(Ikke helt sikker på videre tekst, men det som står fast er dette med "Klokken er tjue over sju." Skrevet altså i 1973.
I "Din stund på jorden" , utgitt i 1963 må jeg sitere fra (s.31 i min utgave) ved brorens dødsleie, der jeg-personen , som da er 15 år, hans far og hans mor er til stede:
" men før jeg rakk å åpne munnen, kom far meg i forkjøpet.
Han bøyde seg over min brors ansikt , rettet seg opp igjen og så på veggen. Han tok Sigfrids klokke ned fra spikeren på veggen og kastet et undersøkende blikk på urskiven, som om han ville forvisse seg om at uret fremdeles gikk.
Med klokken i hånden vendte han seg langsomt mot oss og sa:
- Den er tjue minutter over sju. Presis tjue over, er den.
Helt plutselig fortalte far oss hvor mange klokken var. Hvorfor gjorde han det ?"

Godt spørsmål! Som jeg absolutt ikke festet meg ved første gang, og som bare festet seg andre gang. Likevel før jeg leste hans avskjedsbrev, gjengitt på en eller annen google side i dag!
Merkelige bok-verden!

Dette er fire velskårne, minimalistiske, surreale noveller fra nittitallet. De er nesten perfekte. Det er som om forfatteren har brukt mange år på hver av dem og veiet ikke bare ordene, men fremdriften, effekten av de enkelte ord i forhold til setningene og avsnittene og ordene i forhold til hverandre, en måned per setning. I tillegg er novellene skarpe i handlingen og kunne fungert også som kortfilmer eller tegneserier. Det snakk om hovedpersoner som er «sinnssyke», men de virker ikke sånn i novellenes univers, de virker kloke og personer som har tatt originale og vanskelige valg og som tar konsekvensen av valgene. Nå vet jeg ikke hvordan Balle arbeider som forfatter, men det virker som om hun har lagt ut noen faste ting i den enkelte novelle; stedene, vitenskapelige, kroppslige tema, hovedpersonens vinkel på temaet, filosofisk blikk, og alt før story utvikles. Byer er viktige og hovedpersonene flytter mellom dem, som oftest fremmed, som om Balle har samlet inspirasjon på ferier og på utdannelse i utlandet. Ikke at det gjør noe. Innholdet, det de tenker, er ikke bare galskap, men også i sin vitenskapelighet en gjenspeiling av forfatteren eller fortellerens høye intelligens, her er ingen sentimentalitet. Her er til gjengjeld en hel masse setninger som minitiøst og likevel økonomisk gjengir dagligdagse handlinger som å legge penger på bord og skubbe stolen en anelse bakover og reise seg og vende ryggen mot servitøren osv. i et rolig tempo, og noen ganger løper denne stille fremdriften blant hverdagslige detaljer ut i dramatikk, som å falle til jorden, men med de samme jevne ordene.

Jeg får egentlig ikke til å beskrive hvordan jeg føler for novellene. Jeg kan huske kun én setning som skiller seg ut fra resten og den handler om at karakteren setter rødvinsflasken i kjøleskapet ved en feil.

Livet som et (meningsløst) puslespill ... ?

Georges Perec (f. 1936 - d. 1982) var - sikkert med skam og melde - en totalt ukjent forfatter for meg da denne boka kom opp som et forslag i en av mine lesesirkler. Men nettopp dette er noe av poenget med lesesirkler; at man skal bli inspirert, få presentert nye forfattere og bøker, bli presset til å lese noe man kanskje ikke ville ha lest ellers, og til å diskutere bøkene for dermed å få enda mer ut av dem.

Aller først litt om forfatteren ... Georges Perec var av polsk-jødisk herkomst og vokste opp utenfor Paris, kan jeg lese på bokas smussomslag. Mens faren døde av skuddskader i 1940, døde moren i holocaust, trolig i Auschwitz. Perec regnes som en av Frankrikes viktigste etterkrigsforfattere. Han har skrevet flere romaner, men akkurat denne - "Livet bruksanvisning" - anses som hans hovedverk. Boka er dessuten nevnt i "1001 bøker du må lese før du dør". På Wikipedia kan man lese mer om forfatteren.

Romanen er blitt sammenlignet med verker som "Prosessen", "På sporet av den tapte tid" og "Ulysses", og selv om jeg bare har lest "Prosessen" vil jeg nødig bidra til å skape et inntrykk av at tematikken er den samme - med mindre man tenker seg at alle disse verkene har ett til felles: tilværelsens totale meningsløshet ... "Livet bruksanvisning" er imidlertid fornøyelig lesning, her er det masse humor - og selv om jeg opplevde at de første 100 sidene var tunge å komme gjennom, så vil jeg absolutt fremheve at det er vel verdt å fortsette, ikke gi seg helt i starten. Det er for øvrig det rikholdige persongalleriet, ikke språket, som gjør at boka tidvis kan oppleves noe tung. Språket er fantastisk og boka er derfor en drøm for lesere som elsker å meske seg i flotte sitater. Etter hvert går lesingen lettere, fordi det er et driv i historiene som gjør at man hele tiden ønsker å komme videre, se hva som skjer.

"Livet bruksanvisning" med undertittelen "Romaner" er en avansert og dyptpløyende roman - for ikke å si romaner - som jeg mener krever sin leser. Boka inneholder 99 kapitler - like mange som antall rom som finnes i leiegården hvis beboeres liv og levned beskrives. Noen av kapitlene handler ikke utelukkende om leiligheter, men også om trappoppganger, kjellerboder osv. Det sies at forfatteren beveger seg mellom leilighetene i leiegården som etter mønster av bevegelsene til en springer på et sjakkbrett. Jeg må innrømme at akkurat dét klarte ikke jeg å få med meg mens jeg leste boka.

Et vell av historier presenteres, og i begynnelsen følte jeg meg helt overveldet av detaljnivået og alle personene som ble presentert. Jeg lurte dessuten på om noen av historiene var autentiske, men fant fort ut (etter litt googling) at det aller meste er ren fiksjon.

Som en rød tråd gjennom boka går én hovedhistorie, nemlig den om Bartlebooth, hans akvareller og puslespill - en besnærende historie som fengsler fra første stund! I mangel av andre mål i livet - og meget bemidlet - bestemmer han seg for at han skal male 500 akvareller av ulike havner i verden. Han har ca. to uker på å ferdigstille hvert maleri, og når de er ferdige, sendes de altså hjem til medhjelperen hans, Winckler. Der blir maleriene omgjort til puslespill. Etter noen år på farten kommer Bartlebooth hjem, og han tar da for seg et puslespill av gangen. Når de er ferdig puslet, sendes de til destruksjon, etter nøye planer som mest av alt må betegnes som ritualer. Hele poenget er at puslespillene skal tilintetgjøres. Hvilket sterkt uttrykk for livets totale meningsløshet, tenkte jeg mens jeg leste historien, som nokså fragmentert presenteres underveis i boka.

Historien om James Sherwood, mannen som samler på unica, dvs. unike samlerobjekter, er også besnærende. Riktig fornøyelig er det når forfatteren beretter om hans innkjøp av et sjelden relikvium - Jesu blod - og ender opp med å bli rundlurt. Skjønt hvem lurer egentlig hvem når det kommer til stykket?

I appendikset til boka - et rikholdig sådan som går over 100 sider - er det fra side 670 til 674 listet opp preferanser til godt over 100 ulike fortellinger i boka, med sidehenvisning til der fortellingen nevnes første gang. Det er da man skjønner at dette er en roman helt utenom det vanlige. Jeg har i alle fall aldri vært borte i en så usedvanlig og spesiell roman som dette tidligere.

I tillegg til å beskrive interiør og kunst nitidig og så detaljert at man kan bli imponert av mindre, opererer forfatteren også med skildringer som tegner svært levende bilder av personene i boka - ofte med ikke rent lite humor. Mange ganger ble jeg sittende og humre, og fordi mange av formuleringene var fornøyelige, måtte jeg lese dem høyt for mannen min. En av de mest fantastiske setningene jeg fant i boka var f.eks. denne:

"Og bak denne døren som alltid var stengt, den langsomme hevns morbide kjedsomhet og disse senile monomaner som tygget drøv på sine historier og pønsket ut sine ynkelige feller." (side 259)

Eller måten forfatteren beskriver Bartlebooths pusling:

"Ut fra dette kan man avlede noe som kanskje er den dypeste sannhet ved puslespillet. På tross av hvorledes det fortoner seg, er ikke puslespillet noe enmannsspill. Alle bevegelsene den som setter sammen puslespillet foretar, har den som laget puslespillet, foretatt før ham. Hver bit som han tar opp én gang og en gang til, som han undersøker og kjærtegner, hver kombinasjon han prøver på og prøver på enda en gang, hver famling, hver intuisjon, hvert håp, hver skuffelse er bestemt, beregnet, uttenkt av en annen." (side 230)

Historien om familien Réol og deres forsøk på å komme ut av en gjeldskrise, med diverse krumspring i noe som i beste fall må anses som en allegori av byråkratiet på sitt verste - den toppet på mange måter det meste. Hvordan nå frem i et system av total inkompetanse?

"Dette var en god dag og en god tid, for alle visste at Faucillion både hadde sine gode og dårlige dager og sine gode og dårlige tidspunkt på dagen. Mandag var han i dårlig humør som enhver annen. Fredag var han adspredt som enhver annen. Torsdag måtte han delta i et seminar som ble arrangert av ingeniørene på Regnesenteret, om "Datamaskiner og Bedriftsledelse" og han trengte hele dagen til å lese gjennom notatene som han hadde forsøkt å ta på seminaret i forrige uke. Og i tillegg var det selvsagt umulig å snakke med ham om noe som helst før klokken ti om morgenen og etter klokken fire om ettermiddagen." (side 554)

Og fremdeles har jeg ikke nevnt stikkord som røverhistorier, føljetonger, kriminalgåter og kjærlighetsdramaer - i tillegg til "vitenskapelige, antropologiske, entonologiske og matematiske betraktninger, forskjønnet av detaljer om mat, interiør, kunst og fotografi - for ikke å snakke om tallrike henvisninger til ordspill, kryssord, gåter osv." (sitat fra bokas smussomslag) "Og i alt dette finnes det likevel noe som er blankt. Noe som er ukjent. Noe som forblir usagt." Og så er spørsmålet: hva da? Hva sier denne boka oss utover å underholde oss med et vell av historier, den ene mer fantastisk enn den andre?

Her får jeg rett og slett lyst til å sitere fra "1001 bøker du må lese før du dør":

"Perecs gigantverk tok luven fra sine samtidige som "et Pompidou-senter blant busskur", som en kritiker sa, og innbrakte forfatteren den prestisjefylte Prix Médicis i 1978. Boken forsøker både å nedtegne hverdagslivets myldrende detaljer og å være en engasjerende fortelling. Samtidig er den en forbløffende formøvelse. Den er et portrett av en leiegård i Paris. Vi beveger oss rundt i bygningen, og hvert rom får ett kapittel. Perec var glad i puslespill og lek, og brukte matematiske formler til å lage lister over ting som de 99 kapitlene måtte inneholde, samtidig som et snirklete sjakkproblem avgjør beretningens gang.

Den sentrale forestillingen er like labyrintisk. En rik engelskmann ved navn Percival Bartlebooth oraniserer livet sitt rundt et femtiårig prosjekt: "et vilkårlig påtvunget program uten annen hensikt enn sin egen fullførelse." Hans estetiske bestrebelser omfatter produksjonen og tilintetgjørelsen av en rekke oljemalerier, som ikke fører til noe. For at ikke denne nullitet skal fremstå som en gjenspeiling av Perecs egen estetiske gjerning, må vi være klar over at skrivingen hans ikke er eksistensiell, men eksperimentell. Perec hadde vært medlem av Oulipo ("Arbeidsgruppen for potensiell litteratur") siden 1967. Han holder seg til gruppens læresetninger og forsøker å gjenforene litteraturen med de fagene den har blitt atskilt fra, slik som matematikk og spillteori."

Boka er et skattekammer for den lekne og nysgjerrige leser, som tar utfordringen med å forsere en murstein av en bok, som betegnes som et mesterverk blant litteraturkjennere. Den er overraskende morsom og lettlest når man bare kommer ordentlig i gang. Selv klarte jeg ikke å få øye på noen dyptgripende moral eller noe mer grunnleggende eksistensielt i fortellingene. Tvert i mot tror jeg poenget er å kose seg med alle de kostelige detaljene, alle historiene som hele tiden veller frem. Og selv om jeg for min del valgte å la være å gå i dybden på de matematiske gåtene forfatteren presenterer her og der, tror jeg ikke at min leseglede ble svekket av den grunn. Her er det åpenbart at boka vil kunne apellere til noen hver med sin detaljrikdom. Noen av oppramsingene ga meg kanskje ikke så mye, rent bortsett fra at jeg ble imponert over den kunnskap forfatteren må ha hatt om nær sagt det meste som har spesielt med estetikk og sans for detaljer å gjøre. Alt i alt en bok jeg aldri - virkelig aldri! - kommer til å glemme, og som jeg heller ikke ser bort fra at jeg en eller annen gang kan komme til å lese om igjen. Jeg konkluderer med at denne boka fortjener terningkast fem - tett opp under en sekser. Og så håper jeg at flere tar utfordringen med å lese "Livet bruksanvisning"! Den er tilgjengelig i pocket, og det er Gyldendal som står bak utgivelsen.

En annen ting jeg savner er oversikten over de 12 bokelskerne med flest antall felles bøker med meg. Ålreit å kunne se hvem som leser mange av de samme bøkene som en selv.

Mest sannsynlig et evigvarende prosjekt i å grave opp denne type litteratur på norsk. Planen er også å lage noen klare definisjoner på P-A og dystopia med kriterier som må oppfylles for å bli karakterisert som dette.
Jeg kommer ikke til å ha lest alle bøkene som legges til her til enhver tid da den er ment som huskeliste og for research (i mangel av et bedre norsk ord).

Noen er opptatt av at TB bruker overdrivelsen som metode. Men den gift som siver ut fra det østerrikske borgerskapet, og vår manns fysiske lammelse og ubehag i møtet med dette, kan neppe forstås uten gjennom overdrivelsens språk. Den uutholdelige overfladiskhet gis her det språk den fortjener. Mesterlig, spør du meg.

Den gule serie er ei samling av litteratur som vart gitt ut av redaktør Sigurd Hoel.

Denne boka er jo blitt litt gammelt (utgitt 2003), men er fortsatt en veldig interessant lektyre. Når jeg leser det, så viser det kanskje mest til vitenskapets avmakt... bestilt av stortinget, men gjett hvor mange har vel lest det? Mange viktige og interessante konklusjoner som man burde forholde seg til, veldig bra og omfattende forskning, men forblir ulest og udiskutert.

Kan ikke forstå at så veldig mange liker denne boken så godt, jeg kom halvveis, og det var mer enn nok.

Mye syting, men ypperlig syting, og kanskje velfortjent syting