Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boken inneholder ni noveller som forteller historier om uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse og ekteskap.
Omtale fra forlaget
Ny tankevekkende novellesamling fra den kanadiske novellemesteren Alice Munro, om tanter, familiemiddager og alt vi ikke vet om hverandre. Alice Munro er Canadas store novelleforfatter. I disse ni novellene forteller hun historier om uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse og ekteskap .; nære, gjenkjennelige ansikter som kunne tilhørt en tante, søster, datter, svigersønn eller oss selv. Håndbevegelser vi syns vi har sett før; de underlig sammenvevde samtalene ektefeller imellom, voksnes betraktninger av foreldrene sine, som eldes. Men Alice Munros noveller etterlater oss alltid med noen løse tråder, noe i en samtale som forblir gåtefullt; valgene skikkelsene hennes tar, er ofte overraskende, og minner oss på den rikdommen som kan skjule seg i det indre livet til dem som omgir oss, og i oss selv.Ni tenksomme noveller som skildrer mennesker som får livene sine endret på grunn av en ytre omstendighet, men kanskje har endringen skjedd lenge, lenge før. Personenes historier, som kan være både sammensatte og enkle på en gang, vikles ut med oppmerksomt og varmt blikk for omgivelser og følelsesliv.Alice Munros siste bok på norsk var En god kvinnes kjærlighet (2000).«Alice Munro avdekker alltid uventede områder i hverdagslivets strøm, og hun lar den skjulte bedrøvelsen stige opp til de sosiale forventningenes overflate. Men hun smører aldri for tykt på, slamrer aldri med dørene, men legger for dagen en visdom og forståelse av menneskenaturen som er aldeles forbløffende. Det er fortellinger du vil lese om og om igjen. Hver nye lesning bringer nye spørsmål.» (Francisco Solano, El País)
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2004
Format Innbundet
ISBN13 9788205303454
EAN 9788205303454
Omtalt sted Canada
Språk Bokmål
Sider 319
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg oppfattet menn som helt annerledes enn dette. Menn snudde ryggen til grusomme opplevelser så snart de kunne, og oppførte seg som om det ikke var noen vits i å snakke om det eller tenke på det; når det var over, så var det over. De hadde ikke lyst til å bli opprørte selv, og de hadde ikke lyst til å gjøre noen andre opprørt heller.
Men mens hun hadde vært ute, hadde Lewis benyttet anledningen til å dø. Eller, rettere sagt, han hadde tatt livet av seg.
Vel vel. Kanskje mannen i månen kommer inn her og faller for meg en vakker dag, og så kan jeg leve lykkelig resten av livet!
De tok jo feil, alle sammen. Hun var verken feig eller medgjørlig eller ren eller et naturbarn. Og etter et menneskes død - da var det selvsagt ikke annet igjen av personen enn andre menneskers feiloppfatninger.
14 kvinner har gjennom tidene vunnet Nobelprisen i litteratur. Sammen med Beathe skal jeg lese dem alle sammen.