Å, så veldig veldig veldig fiiiin! :-) Begynte nærmest som en manns memoarer, og jeg lurte en stund på om Gaiman var over i en ny genre. Men han er seg selv. Heldigvis! Ikke for det, om dette skulle være herr Gaimans selvbiografi, ville det forklare en hel del... ;-)

Ein middelaldrande mann reiser heim til staden han vaks opp for å gå i ei gravferd. Når stemninga vert for trykka set han seg i bilen og køyrer til banrdomsheimen, og til Hempstock-garden i enden av vegen. Medan han sit ved andedammen, som barndomsveninna Lettie kalla Havet før ho flytta til Australia, hugsar han barndommen. Ein barndom med meir magi og spanande hendingar enn han kunne sett føre seg.

The Ocean at the End of the Lane byrjar som ein eldre mann sine memoarar, men det viser seg snart at dette ikkje berre er Neil Gaiman i kjent stil, men på høggir. Han fortel frå ein sjuåring sin ståstad med overbevisning og innlevelse, samtidig som det heilt klart er ein roman for vaksne lesarar. Dette er både ein rein fantasy-roman med magi, parallelle verder og monster skumlare enn dei som gøymer seg i mørkret, og ein roman om minne – kva me hugsar, kva me vel å hugsa, kva som er sant og kva som er fantasi – og kva me gløymer.

Når eg byrja på Ocean var eg innstilt på ei Gaiman-oppleving, men med Neverwhere, min nye favoritt, ferskt i minne tok det omlag halve boki før eg var heilt gripen. Dei siste timane med lytting gjekk derimot unna alt for fort, og vakre – og sanne – skildringar av barndommen veksla med skremmande bilete av udyr berre barndommens mareritt kan skapa. Eg valte ei innspeling der Gaiman les, og denne karen kan lesa! Det er ikkje alltid “forfattaren sjølv les” gir dei beste innspelingane, men det gjeld ikkje Gaiman. Historia er både personleg, biografisk og full av Gaiman sin kjente galskap, og å høyra det fortalt med hans stemme passar godt. Dessutan er han både engasjerande og behageleg – den stemma kunne ha rugga meg i søvn kva kveld som helst (sjølv om eg då antakeleg hadde vakna med hovudet fullt av Hunger Birds og store osean).

Fyrst publisert her

Jeg sitter igjen med så mange følelser etter denne boken. Den handler om en gutt som opplever å bli fanget av et monster. I sitt eget hus, og alle andre tror monsteret er barnepiken. Alle utenom Lettie Hempstock og familien hennes. Der kan han få hjelp. Om han bare kunne kommet seg dit. Den handler også om tre kvinner som er eldre en tiden selv, om et lite tjern som er et hav, om beskyttet jord og farene ved å vandre ut av det beskyttede landet.

Men mest av alt sitter det igjen i meg den voksne mannens opplevelse når han kommer til bake til tjernet. Alt han husker og alt han blir fortalt, som han hadde glemt.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

(Dette er en anmeldelse av lydboka, lest av Neil Gaiman)

En middelaldrende mann finner seg selv i sitt gamle nabolag etter å ha deltatt i en begravelse. Huset han vokste opp i er borte for lenge siden, men gården i enden av veien er fortsatt der. Her traff han på den bemerkelsesverdige familien Hempstock. Minnene som barndommen skyller over ham når han ser den gamle dammen - eller havet som Lettie kalte det – og leseren tas med tilbake til protagonistens barndom samtidig som han selv husker mer og mer av det som hendte.

Mitt aller første møte med Neil Gaiman var tegneserien Sandman. Da var jeg på ungdomsskolen og hang på biblioteket etter skoletid. I samme periode snublet jeg for øvrig også over Cages av Dave McKean, og sammen satt disse to i gang en evig kjærlighet til tegneserieformatet (takk Gaiman og McKean!). Siden da har jeg lest flere bøker av Gaiman, og jeg har fortsatt til gode å bli skuffet. I The Ocean at the End of the Lane beviser Gaiman (igjen) hvor dyktig han er som forfatter.

Det er ikke lett å skrive om bøker man liker godt. Det er en overhengende risiko for misbruk av adjektiver og metaforer, så jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, jeg. Jeg likte hele romanen. Fra ende til annen. Det er, slik jeg ser det, definitivt en fantasy-roman, men det kan leses som noe mer enn det; som en fortelling om et barns fantasi i møte med en mindre heldig virkelighet. Gaiman er en av de forfatterne som enkelte bokfolk helst har lyst til å flytte ut av den «mindre seriøse» fantasy-sjangeren og over i den litt mer «litterære» (les: fancy) magisk realisme-sjangeren (fantasy er ikke useriøst! Makan!).

For min del er Gaiman nesten en sjanger for seg selv. Han klarer å skrive like godt for både voksne og barn, og flere av bøkene hans kan leses av begge grupper. I denne boka beskrives barndom og oppvekst på en så vakker måte; så lett gjenkjennelig og familiært. For ikke å snakke om sårt. Observasjonene gutten gjør skrives tidvis på en måte man bare kan forstå om man er voksen, samtidig som at leseren kjenner igjen mange av følelsene man har og tolkningene man gjør som barn. Gaiman kikker nærmere på den brutte koblingen mellom det å være barn og det å være voksen. Alt man så og tenkte og gjorde som barn, og hvordan de samme opplevelsene kan tolkes når man blir voksen.

Jeg tror at jo eldre man er, jo mer vil man like denne romanen. Nå er jeg tross alt ikke kommet lenger enn halvveis gjennom tjueårene, og jeg har ikke hatt tid til å utvikle samme type nostalgi og savn man kan få for barndommen når man blir eldre. Jeg mistenker at denne romanen kan få til å trigge slike følelser hos mange. Samtidig tillater den seg et dypt mørke – man kan fint nyte den vakre utsikten til «havet» bak huset til Hempstock-damene fra en benk, men hopper man uti, introduseres man raskt for et dypt mørke. Romanen er litt sånn.

Han har hentet erfaringer fra sitt eget liv i denne romanen. Akkurat hva som er hva er det ikke nødvendigvis like lett å få øye på, men jeg synes du skal lese anmeldelsen hans kone skrev av boka, for den er veldig fin. Også er det unektelig noe spesielt når forfatteren leser sine egne bøker, som Gaiman i denne utgaven gjør. Da høres karakterene antageligvis ut akkurat sånn som han skrev dem, og handlingen får et helt nytt og nærmest umerkelig lag av detaljkunnskap om lesetempo og dialog. Anbefales varmt videre.

Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.

Jeg la fra meg denne boka etter å ha lest et par tjue sider. Den var rett og slett for kjedelig, den grep meg ikke og jeg følte meg skuffet: det var tross alt Gaiman, og han er ofte god. Etter å ha tenkt på det et par uker prøvde jeg på nytt. Og jeg angrer ikke. Når historien først fenger åpenbarer det seg et fint lite vokseneventyr og minne, nostalgi og, er jeg fristet til å si, universets store sannheter, eventuelt mysterier. Nettopp det siste elementet synes jeg er spennende, og ganske typisk Gaimansk. Han har sansen og ikke minst teften for blant annet parallelle dimensjoner og andre mystiske, store og nærmest filosofiske tema, gjerne blandet sammen realisme, nostalgi, et flott karaktergalleri osv osv.

Samtidig når aldri The Ocean at the End of the Lane eksempelvis Neverwheres høyder. Den sistnevnte klassikeren er spennende fra første side, mens denne er tregere. Ocean er mer lavmælt, dette er tidvis positivt. Den fungerer fint slik, den virker nær, muligens mer ekte. Men jeg synes nesten fortellingen er for naivistik – jeg er usikker på om dette er riktig ord - men det er et eller annet her jeg reagerer litt på. Jeg har litt av det samme problemet med Coraline av samme forfatter, om jeg ikke husker helt feil av egen leseopplevelse her, men Coraline mener jeg å huske var/er markedsført til et yngre publikum. At hovedpersonen store deler av boka er en liten gutt – eller en middelaldrende mann som mimrer om tiden som liten gutt – påvirker muligens dette. Fortellingen preges av å være et minne, og dette gjøres det jo et poeng ut av. Jeg vil også nevne at jeg nesten kan merke det faktum at boka egentlig var ment å være en novelle heller enn roman - en novelleaktig spenningskurve og tilsvarende knapp rolleliste gir deg opplevelsen av at denne historien (på tross av enkelte fryktelig store tema, sikter særlig til scenen der han dupper uti havet her, for dere som har lest Ocean og uten å spoile for mye) virker nesten litt for liten for lengden boka får. Er det underlig å føle at en kort bok kunne endt før? Jeg føler det nesten er slik, og at den muligens ville fått mer slagkraft i et kortere format. Jeg opplever at den drar ut litt mot slutten, det dabber litt av. Fremdeles har boka noen nydelige, og ikke minst noen strålende, nervepirrende scener som hever den og gjør den absolutt minneverdig. Deler av den er nærmest skremmende, drømmeaktig – og det er her boka er best. Jeg skulle ønske dette elementet kom tidligere. Men boka er kort, så godt mulig den trengte litt tid, eller et par ekstra sider, på å gi dette effekt.

Virket jeg litt mer negativ enn jeg er nå? For jeg synes dette virkelig er en fin og magisk liten fortelling. Jeg synes ikke det er det beste jeg har lest av Gaiman, og ei heller det beste jeg har lest i år. Men en godt over gjennomsnittet fin leseopplevelse, og absolutt lesestoff for folk som setter pris på Neil Gaiman og lignende.

Korte bøker er noe eget. Et riktig godt, kort verk krever finesse, særdeles god språkføring og ikke minst en forfatter som kan begrense seg. Her er en liste over lesverdige korte bøker: fra det utsøkte til det nokså gode. Ingen over 200 sider. Ypperlig om man vil få mest mulig med seg og oppleve mye - med få ord og knapp tid, eller for å lette bagasjen.

Alt som leses i 2017 havner her, i den rekkefølgen lesingen avsluttes i.
Skriver kortfattet notater om boka:
-handling / tematikk
-leseropplevelse
-favorittsetning
-nye ting jeg lærte
-annet jeg biter meg merke i

Bøker prioritert etter kategorien Skal Lese

Bøker jeg har lest i 2013.

Skal lese