Omtale fra forlaget
«Bøker har sin tid, og om noen bok har sin tid nå, er det .Pesten..»
- Jan Kjærstad i VG.
«Pesten» regnes ved siden av «Den fremmede» som en av Albert Camus' viktigste romaner. Handlingen er lagt til forfatterens fødeland, Algerie, og beskriver en moderne by som helt uventet rammes av en pestepidemi. Da romanen kom ut i 1947 ble den straks tolket som en dyster allegori over nazismen, en verkebyll og landeplage som hadde rammet det frie vesten og utløst en rekke ulike reaksjoner, fra tapper motstand til feig skadefryd.
De siste årene har Albert Camus fått ny aktualitet. Den nye interessen gjelder både hans mer filosofiske tekster og essays, som representerer en interessant mellomposisjon i etterkrigstiden polariserte politiske landskap. Romanene hans blir også nylest og når stadig nye generasjoner lesere. Dette gjelder ikke minst «Pesten», som er en roman med utallige tolkningsmuligheter. I dag kan den lett knyttes til mer dystopiske litterære tendenser og leses som et bilde på hvor uforberedt det moderne mennesket er på «naturens hevn», på katastrofene vi tror vi er beskyttet mot, og hva som skjer når nettopp et rasjonelt samfunn møter ulykker av episke dimensjoner.
Albert Camus (1913-60), vokste opp under enkle kår hos sine fransk-spanske foreldre i Alger. Han debuterte som forfatter med «Retten og vrangen» i 1937, samtidig som han jobbet som journalist og drev teater. Camus' første og kanskje mest kjente roman, «Den fremmede», utkom i 1942. Albert Camus mottok Nobelprisen i litteratur i 1957.
Christine Amadou har oversatt denne utgaven, som er den første siden boken ble utgitt på norsk i 1947.
«En helt ny oversettelse gjør Albert Camus' mesterverk fra 1947 tilgjengelig som aldri før.»
- Knut Hoem, NRK Bok.
«Sjelden eller aldri har en bokutgivelse truffet katastrofens episenter så presist som denne nye oversettelsen av Albert Camus' roman fra 1947, skrevet som en allegori om nazismen inn-tog i Europa.»
- Arne Dvergsdal, ter
Forlag Solum Bokvennen
Utgivelsesår 2020
Format Innbundet
ISBN13 9788274889019
EAN 9788274889019
Genre Klassisk litteratur
Omtalt tid 1939-1945
Omtalt sted Algerie
Språk Bokmål
Sider 345
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ein er i havnebyen Oran i Algerie på 1940-talet ein gang, og einkelte av innbyggarane merkar seg at det er fleire rotter enn vanleg i omgjevnadane. Snart byrjar folk å bli sjuke, og sidan tittelen på boka er det den er så slår eg ikkje på noko spoiler-varsel når eg røper at det bryt ut ein pest-epidemi. EIn fylgjer eit knippe menneske gjennom dei ulike fasene i epidemien.
Dette er den andre boka av Camus eg les (den første var Den fremmede), og i begge så opplever et det som om språket held meg på avstand frå handlinga. Dette gjeld nok i størst grad Pesten. Eg veit ikkje om det skuldast oversetjinga, eller om eg ville hatt same kjensla dersom eg kunne ha lest originalteksta, men uansett så er det noko ved den litt formelle og stivbeinte språkføringa som gjer at eg ikkje greier å trenge inn i boka. Så sjølv om denne boka truleg er ei interessant analyse av korleis ulike personar kan finne på å handle under ein krisesituasjon, så blei det berre eit middels terningkast frå mi side.
Vi las denne boka i kjell k sin lesesirkel, det virka som om fleire av dei andre deltakarane også sleit litt med boka.
Eg har enno to uleste bøker av Camus i bokhylla, og eg skal sjølvsagt lese dei. Men skulle det ikkje løsne for meg i dei bøkene heller, så gjeng det nok ei stund før eg eventuelt prøver meg på denne forfattaren igjen.
-En har inntrykk av at mennesket er i stand til hva som helst, sa Tarrou.
-Nei, det kan ikke lide eller være lykkelig i lengre tid. Følgelig er de ikke i stand til noe som har varig betydning.
Det onde som forekommer i verden, skyldes nesten alltid uvitenhet, og den gode viljen kan forårsake nesten like mange ulykker som ondskapen, hvis den ikke er bestemt av kunnskaper. [...] Den mest håpløse last er uvitenheten som tror at den vet alt og derfor gir seg rett til å drepe.
Når det bryter ut krig, sier folk: "Den varer ikke lenge, det er for dumt." En krig er nok antakelig for dumt, men det forhindrer den ikke i å vare. Dumskapen gir seg ikke, det ville man skjønt om man så lenger enn seg selv. På dette området var medborgerne våre som alle andre, de tenkte på seg selv, de var med andre ord humanister: De trodde ikke på katastrofer. En katastrofe er ikke av menneskelige dimensjoner, derfor tenker man at en katastrofe ikke er virkelig, det er en vond drøm som snart går over. Men den går ikke over, og fra vond drøm til vond drøm er det mennesker som dør, og humanistene er blant de første fordi de ikke har tatt noen forhåndsregler. Våre medborgere var i så måte ikke verre enn andre, de glemte bare å være beskjedne, rett og slett, og tenkte at alt fremdeles var mulig for dem, noe som innebar at katastrofer var umulige. De fortsatte å gjøre forretninger, de forberedte reiser og de hadde sine meninger. Hvordan skulle de kunne forestille seg en pest som avlyste fremtiden, reisene og diskusjonene? De betraktet seg selv som fri, og så lenge det fins katastrofer vil ingen noen gang være fri.
[...] og for ganske enkelt å fortelle om det en lærer under en farsott, nemlig at det finnes mer hos menneskene å beundre enn å forakte.
... om man tillegger gode gjerninger for stor vekt, gir man det onde en indirekte og kraftfull anerkjennelse. Det antyder at gode gjerninger bare er verdifulle fordi de er så sjeldne og at ondskap og likegyldighet er langt vanligere drivkrefter i menneskelivet. Dette er ikke synspunkt som fortelleren deler. Det onde som fins i verden stammer nesten bestandig fra uvitenhet, og god vilje kan gjøre like stor skade som ondskapen selv, hvis den ikke bygger på kunnskap. Menneskene er stort sett gode, ikke onde ...
Då mor mi skulle flytte over i eit mindre husvære, fekk ho brått ikkje plass til så mange av bøkene sine lenger. Snill som ho er så lot ho etterkomarane forsyne seg med det dei hadde lyst på. Sjølv om vi var fleire som ville ha så var det likevel eit rikhaldig skattkammer å plukke frå.
Dette er det eg sanka med meg.
Takk, kjære mor.
Forfattere jeg vet jeg burde ha lest noe av, men som jeg ikke har fått meg til å plukke opp noen bøker fra ennå.
Hvilke forfattere burde du lest noe av? Hvilke synes du det er flaut å ikke ha lest?
Rangering fra 1 til 100. 138 anonyme medlemmer stemte på bøkene. Samlet 3. april 2014.
Jeg har som mål å lese flere Nobelprisvinnerene i litteratur. På denne lista vil jeg legge inn de jeg har lest og fylle på etterhvert.
Bøker skrive av Nobelprisvinnarar, og som eg har lest eller har leseklare i bokhylla. Sortert etter året forfattaren fekk Nobelprisen, dernest etter årstalet boka kom ut.