Å få en ny Odd Singsaker-krim av Jørgen Brekke i handa, er en forventningsfull begivenhet som får det til å krible. Den 14.januar er det lansering i Trondheim. Men boka er ute i handelen, den første knallgode anmeldelsen kom i Adresseavisa i helga, og jeg fikk prøveeksemplar for en tid tilbake. Paradisplaneten leste jeg nesten i et jafs i helga. En krim jeg koste meg meg, så kanskje er den en kosekrim? For dere som får feil assosiasjoner til begrepet kosekrim kan jeg berolige med at dette er mer enn hardt nok. Men også lekent, lett, interessant og morsomt, samt intrikat og komplekst.

Odd Singsaker, den arbeidsomme førstebetjenten ved Trondheim Politikammer er tilbake.
Han er gjenforent med sin amerikanske kone Felicia Stone, og i denne boka har de nettopp vært på en lengre ferie. De har knapt rukket å komme hjem til Norge før det skjer et brutalt dobbeltdrap i Trondheim. En far og sønn blir funnet drept et hus på Strindheim og sønnen utenfor. Sønnen har for det meste ligget på et rom med mørke gardiner i kjelleren, men akkurat denne dagen sto han opp til en skjebnesvanger hendelse.

Russen i Trondheim har som tradisjon å sette russelue på hodet til Olav Tryggvasonstatuen på Torget, ved hjelp av Brannvesenet. Brannmesteren som har oppdraget får seg sitt livs overraskelse. Et avkappet hode og et sverd ligger på sokkelen.

På snedig vis blir Odd Singsaker koblet til saken. Han er riktignok sykmeldt, og har sannsynligvis ikke godt av å begynne å arbeide igjen, men han kan ikke la være, siden en kollega ønsker og trenger hans hjelp. Det viser seg også at Odd og Felicia har tatt hånd om en gammel bok for bibliotekar Siri Holm , verdt masse penger, som de skulle forsøke å selge i London. Boken var mer verdt enn de trodde så de tok den med tilbake og lot Siri plassere den trygt i Gunneriusbiblioteket.

Det som videre skjer er et kappløp for å fakke en gjerningsmann eller fler, som fører Odd Singsaker til London igjen. Den gamle boka har en sentral rolle, likedan et gammelt brorskap som har hatt stor innflytelse gjennom tidene. Vitenskapsmenn som Francis Bacon står bak. Drømmen om Udødelighet og jakten på De Vises Sten er stikkord. Naturen og vitenskapen.

Jørgen Brekke har snekret sammen en skikkelig godbit av en røverroman som jeg storkoste meg med. Vips så var de 496 sidene slukt.
Dette er en leken krim, språket flyter lett , kapitlene veksler mellom fortid og nåtid på en måte som aldri blir uoversiktlig. Brekkes fantasi er grenseløs. Jeg humret godt over de stadige nye vendingene mer enn en gang. .Jeg synes tidligere at Brekke har veltet seg vel mye i groteske voldsdetaljer, særlig i Nådens omkrets og Drømmeløs, men i denne boka er det tonet ned. Vel er kapping av hoder temmelig brutalt, men han utbroderer ikke mer enn nødvendig.
Det er en positiv utvikling synes jeg. Boka er mer enn nok spennende uten. Drapsmetoden hodekapping har dessuten en helt spesiell betydning for gjerningsmannen/mennene.
Det eneste jeg stusset på var hvorfor ikke Singsaker og de han spurte visste om butikken Walhalla, når de skulle lete etter butikker som solgte middelaldersverd? For meg som er lokalkjent var det merkelig, men for andre betyr dette selvsagt ingen verdens ting.

Og slutten? Jeg tygger enda på den..

Jørgen Brekke plasserer seg med denne spenningsboka helt klart i samme kategori og divisjon som Tom Egeland, Helge Kåre Fauskanger, Gert Nygårdshaug og Dan Brown.

Paradisplaneten er så langt Brekkes beste!

Mitt Blogginnlegg HER

En klassisk Brekke. Har man lest noen av hans tidligere bøker, blir mønsteret i fortellingen og bokas oppbygging nokså gjenkjennelig. Til tider spennende nok, men det blir likevel nokså uvirkelig til tider. Og når troverdigheten glipper, blir det ikke spennende for meg. Slutten synes jeg dessuten ble litt ...daff?

Ei krimbok med en avansert form for dommedagsprofeti og en ukuelig tro på at menneskeheten og teknikken vil seire over naturen.

Ei krimfortelling bygges gjerne opp ved å kaste ut noen tråder, her og der, i et passende tablå som historia foregår i. Ved skikkelig håndverk bør alle trådene ha en ende vi kan se mot slutten. Og for å gjøre det spennende, og ikke ha en så forutsigbar ferd, ha forskjellig tyngde på loddene i enden av tråden, slik at de oppfører seg litt forskjellig. Litt sidevind som hindrer de letteste på turen ned hører også med, kanskje noen av trådene krysses og lager floker som må nøstes ut, kanskje andre henger seg litt fast i innholdet i dette tablået, før de løsner og lander ved siden av de andre nederst. De viktigste bærende trådene må bli kasta ut tidlig, og ikke komme inn fra sida mot slutten, og de bør ha forskjellige farger, men de kan gjerne falme eller på kraftigere farge på ferden. Innholdet i tablået bør forresten være spennende nok i seg sjøl. Det vil kunne berge lettvint trådkunst, og siden jeg ikke er krimelsker, er jeg vel så opptatt av historia i tablået, som å finne ut hvem som skal dingle etter halsen helt nederst.
Dette er i hvert fall min innfallsvinkel når jeg åpner ei krimbok.

Siden handlinga spinner seg rundt Francis Bacon og vitenskap, og de første drapa skjer i teknologihovedstaden Trondheim, tenkte jeg det passa bra å snakke litt om tyngdekrafta som ei innledning.
Så til krafta i boka, som riktignok begynner på en båt, men de første blodsporene finner vi i Trondheim, på toppen av Olav Tryggvasson statua på torget. Der ligger et hode og et sverd - så er krimfortellinga i gang.
Odd Singsaker er en middelmådig politimann med hjerneskade, så han gir god plass til, og er veldig avhengig gode hjelpere for at dette skal gå bra. Det er et bra grep fra forfatteren for at bipersonene skal kunne bli lettere å se i dette spillet.
Her er familieband, brorskap uten slektskap, og vitenskap, ære, bissniss og vitenskap
Tablåene hopper i tid og sted bla mellom Trondheim, London og Stokkøya. Her er også tablåer langt tilbake i tid til 1626, og noen på 1980-tallet i studentmiljøet i Cambridge. Litt innom bomba i 1945 også. Så pass på hele tiden å sjekke kapitlenes navn, som er dato og sted. Det er viktig.
Noen av trådene er med i alle disse, litt av interiøret også. Pi, formler om trekanter også. Charles Babbagges fra 1860, han som laga den første komputeren, er også med, så dette er konspirasjonskrim på et høyt vitenskapelig nivå. Vil tro at lesere av Tom Egeland, Dan Brown og kanskje Gert Nygårdshaug vil like boka, som er drivende underholdende og spennende - og til dere trøndere; det er alltid artig å lese bøker med handling fra egne omgivelser.
Det som jeg synes ikke var artig, eller om det er et bevist forvirrende grep vites ikke, er utydelig navnebruk. Noen personer kaller han konsekvent med fullt navn, for og etter, mens han på andre veksler mellom for og etter. Her er flere sentrale skikkelser fra familien House som etternavn, hvor han omtaler de mest med House i stedet for å være konsekvent og tydelig for å holde de adskilt. Ikke så mye at det er et problem, men det jeg vil fundere på når jeg leser krim.
Noen, eller kanskje bare ett lodd, fulgte naturkreftene og gikk gjennom tablået, men klaska ikke i bakken. Det henger og dingler rett under. Om det er for at forfatteren skal ta det med videre i neste bok, eller om det er for at myten om den mystiske Francis Bacon skal leve videre, vet jeg ikke. Men hvis ikke Jørgen Brekke har tatt tak i det, henger det nok og pendler frem til verdens undergang.
Å lage mat etter oppskrifter med bacon i etter denne boka blir neppe det samme. Bacon er som dere vet en måte å konservere sideflesk på.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
"For en som ikke er overvettes glad i myter og konspirasjonsteorier som utgangspunkt for krimbøker (bortsett fra serien til Gert Nygårdshaug med herrene Drum og Skarphedin Olsen, da) kan dette virke som en litt for stor skål å svelge. Men neida, det går ned på høykant!
Hovedgrunnen til det er at, til tross for et ganske så vilt og virkelighetsfjernt plot, føles vår helt Singsaker så til de grader av kjøtt og blod."
Hele omtalen, og mer om bøker finner du på bloggen min Bjørnebok.

Spennende teorier rundt Francis Bacon fra 1600 tallet. En gammel bok med koder kom på avveier og et dobbeltdrap i Trondheim starter historien. Spennende og lærerik med masse konspirasjonsteorier.

Her er en oversikt over bøker jeg har lest i 2016. Bøkene legges kronologisk inn etter lesedato.

Hvilke bøker jeg ønsker meg i 2016

Egen oversikt over leste bøker i 2020.

Dette leste jeg i 2019.