Multietnisitet kan ikke eksistere uten frihet. Det er altfor mange som ikke har innsett dette. Frihet til å mene, kle seg, gifte seg og leve med den man vil. Det betyr kamp. Kamp mot dogmer, vold, enøyd oppdragelse, kjønnsapartheid, misunnelse, smålighet, sensur og diskriminering. Kamp mot selvgode og etnosentriske produsenter av akademisk kunnskap. Det betyr et fullstendig åpent samfunn, der sannheten om årsakene til alle typer fascisme og sjåvinisme strippes. Forakten som ble vist mitt kjønn fordi jeg løftet en mann, ble først levert av Krekar selv og seinere av en rekke personer som avslørte sin intellektuelle utilstrekkelighet.

At mannfolk vil ha en jomfru, har selvsagt å gjøre med at svært mange menn er slik at de ønsker kontroll, gjerne med den bonus at ingen andre enn kona vet hvor talentløs han er på lakenet. Skikkelige mannfolk føler seg ikke truet av erfarne kvinner. De er trygge på sin seksuelle identitet. Umodne menn er ikke det, de får jo fnatt bare kona har lyst til å gå på 14-forestillingen på Saga Kino. For der fins det jo andre menn, for eksempel billettkontrolløren, som sikkert er et svin, akkurat som ektemannen. Og til den slags har man jo alltids en religion eller to å slå i bordet med.

Finnes det en kur for troen på jomfrufødsler, religionskriger, misforstått helligdom, ære, skam, synd og skyld? Finnes det en kur for dem som mener at deres egen seksualitet er selve Merkevaren? Sannsynligvis ikke. Noen holdninger blir visst aldri helbredet. Det er egentlig litt sykt.

Forbudet mot homofile stammer fra Det gamle testamente. Det mest typiske med Det gamle testamente er jo at det er gammelt.

Det er tvingende nødvendig å rette søkelyset mot religionens nådeløse undertrykking av det frie, kritiske, selvstendige mennesket. Dette er den eneste mulighet hvis de unge generasjonene ikke skal ramle i den samme lydighetsfellen som deres forfedre sitter fast i. Jeg mener det er gode sjanser til å lykkes.
Hvorfor jeg ikke er muslim er nemlig sterkt kritisk til både jødedommen og kristendommen, i tillegg til islam. Når Koranen bygger så sterkt som den gjør på referanser fra jødisk og kristen (og førkristen) mytologi og historie, og ved en rekke anledninger anerkjenner og respekterer denne, er dte umulig å forlange at islam blir mer selvkritisk uten at alle verdensreligionene får lyskasterne på seg. Dette klarer Ibn Warraq på en strålende rasjonell og realistisk måte.