Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788202333812
EAN 9788202333812
Serie Cappelen Damms Gull
Genre Fantasy
Språk Bokmål
Sider 271
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Dette er en helt fantastisk bok som alle burde lese!! Får en til å tenke på viktigheten av tiden. Boken gjorde et stort inntrykk på meg.
Momo, eller kampen om tiden handler om den fattige, lille jenta Momo, som bor alene i en amfiteaterruin i utkanten av byen. Med litt hjelp av fra sine venner i byen, klarer Momo seg fint alene. Ja, spør du henne om hvor hun helst vil bo, er svaret nettopp amfiteateret. Ikke under noen omstendigheter vil hun på barnehjem. Momo har mange venner. Barna kommer ofte og leker med henne, de voksne kommer for å prate. Momo er nemlig en eksepsjonelt god lytter i tillegg til å være et oppfinnsomt og lekent barn, og livet hennes er i begynnelsen av boka fullt av eventyr, lek og moro. Men så en dag blir idyllen plutselig truet. I byen dukker det opp en grå skare. Sigarførende menn i grå dresser lurer menneskene til å opprette kontoer i tidssparekassen. Ved å effektivisere hverdagen, sparer de tid og tjener masse penger. Det de ikke vet, er at de grå mennene stjeler all den tiden de sparer. Konsekvensen er at ingen lenger har tid til noe som helst, heller ikke til Momo. Momo skal imidlertid snart vise seg å bli et problem for tidssparekassen. Ikke bare klarer hun å overtale vennene sine til å begynne å bruke tid på henne igjen, hun avslører også tidssparekassens svindelvirksomhet. Dermed blir hun en risiko for de grå, som ikke skyr noen midler for å få henne ryddet av veien…
Fordi historiens overførte betydning er så åpenbar, er Momo, eller kampen om tiden en allegori i like høy grad som en fantasyfortelling. Boka er en kritikk av det gjennomregulerte, moderne samfunnet, og den setter blant annet spørsmålstegn ved hvordan vi bruker tiden vår. Folk arbeider stadig mer, de har ikke lenger tid til det som er viktig: til fortellinger, til lek, til dialog, til hverandre. Tid er penger. Dette temaet har ikke mistet sin aktualitet. Momo, eller kampen om tiden er dessverre like aktuell i dag som da den ble utgitt for 40 år siden.
Jeg leste Momo som lydbok på bilferie sammen med familien min i sommer, og alle likte boka veldig godt. Helt i begynnelsen var det en passasje om bruk av fantasi i lek som jeg synes ble litt langdryg, men etter det tok spenninga seg voldsomt opp. Både store og små lyttet med andakt til Momos kamp mot de iskalde tidstyvene, som lever på stjålet tid. Det jeg likte best med boka, var selve underteksten, kritikken av det moderne samfunnet. Spesielt festlig var beskrivelsen av Momos lek med dukken som stadig vil ha flere ting. Her fikk Barbie gjennomgå. De yngste leserne får nok ikke med seg tekstens dobbeltbunn, men de lar seg fascinere av den nervepirrende historien. Momo, eller kampen om tiden er nemlig ikke bare aktuell og viktig, den har også meget spennende. Passer for barn mellom åtte og åtti.
: http://karisbokprat.wordpress.com/2013/08/14/michael-ende-momo-eller-kampen-om-tiden/
Leser denne igjen nå, har lest den flere ganger og husker veldig godt da en profesjonell teatergruppe kom på skolen vår på 80-tallet og spilte den som forestilling. Husker særlig røyken fra sigarene til de grå mennene, hvordan den liksom satte seg i halsen. Og regnestykket de satt opp hos frisøren Fusi med lynraske bevegelser på en tavle. Boka er jo en evig klassiker og hyller fantasien, de stille barna, evnen til å lytte og viser hvordan det er en superkraft. En bok vi fortsatt trenger selvom den kom ut i 1973. Momo vil alltid ha en plass i hjertet mitt.
Leste den først som voksen, så om og om igjen. Oppdager stadig nye dybder. Skal jeg velge en bok til et opphold på øde øy så blir det denne.
No når Den Nationale Scene i Bergen skal setja opp Momo som teaterstykke for born (og vaksne) fekk eg òg endeleg somla meg til å lesa denne vesle perla av ei bok.
Momo, eller kampen om tiden handlar om vesle Momo, som bur åleine i ruinene av eit amfiteater. Det gjer ingenting at ho er åleine, for ho får fort mange vener – Momo er nemleg so god til å lytta. Men etterkvart forsvinn fleire og fleire av venene hennar, og berre borna, gamle Beppo gatefeiar og Gigi framandførar er att. Dei andre har ikkje tid lenger, det er nokon som stel tidi deira, utan at dei oppdagar det. Berre Momo er ein god nok lyttar til å oppdaga sanningi, og ei modig nok jente til å kjempa mot hæren av grå menn om menneska si tid.
For ein unge ligg nok mykje av spenningi – ja, beint ut skrekken – i denne boki i Momo sin kamp mot dei grå mennene: slepp ho unna? Slepp venene fri? Klarar ho å få attende tidi? For oss eldre er jo dette sjølvsagt relevante spørsmål, dei òg, men i tillegg ligg mykje av skrekken i at me kanskje kjenner oss meir att i innbyggarane i byen, venene til Momo, enn i Momo sjølv. For er det ikkje fort slik at me ikkje har tid, at me må arbeida litt meir, litt fortare, for dermed å få meir tid til – ja, til kva? For Ende peikar på at tidi kan ikkje sparast opp, den ventar ikkje til ein er gamal, den er her og no – “tid er liv. Og livet er i hjertet.” Som i Den uendelige historie fortel Ende oss noko viktig om oss sjølv – der handla det om å ta vare på fantasien, her er det å stoppa opp og lukta på timeblomane.
Omtalen var fyrst publisert her
Det finnes en stor og likevel helt offentlig hemmelighet. Alle mennesker har del i den, alle vet om den, men de færreste skjenker den noen gang en tanke. Folk flest tar den for gitt og synes ikke det er noe spesielt å undre seg over. Denne hemmeligheten er tiden.
Det finnes kalendre og klokker til å måle tiden, men det hjelper ikke stort, for alle vet at en enkelt time kan virke som en evighet, mens den andre ganger kan være over før en får sukk for seg. Det kommer helt an på hva en opplever i løpet av denne timen. For tid er liv. Og livet bor i hjertet.
Tilsynelatende var det ingen som la merke til at de ved å spare tid i virkeligheten sparte noe helt annet. Ingen ville innrømme at livet ble stadig fattigere, stadig mer ensformig og kaldt. Barna, derimot merket det tydelig, for dem var det ingen som hadde tid til å ta seg av lenger.
Men tid er liv. Og livet bor i hjertet.
Og jo mer menneskene sparte på det, desto mindre hadde de.
Hun kunne lytte slik at usikre eller ubesluttsomme mennesker plutselig visste på en prikk hva de ville. Eller slik at de forknytte plutselig følte seg frie og modige. Eller slik at ulykkelige og nedtrykte ble glade og fulle av håp. Og hvis én mente at livet hans var bortkastet og betydningsløst, at han bare var én blant millioner, en som ikke spilte noen rolle i den store sammenhengen og som kunne erstattes like lett og smertefritt som en rusten skrue i en maskin - og han gikk og fortalte lille Momo alt dette, da ble det på en forunderlig måte klart for ham allerede mens han snakket, at han tok grundig feil og at han med alle sine feil og lyter likevel var et enestående individ, og derfor også var viktig her i verden på sin egen spesielle måte. Slik kunne Momo lytte!
Mange mente at Beppo Gatefeier ikke var helt vel bevart. Det kom av at hvis noen stilte han et spørsmål, så smilte han bare vennlig og ristet på hodet uten å svare. Han var en tenkende natur. Og hvis han fant ut av at spørsmålet ikke fortjente noe svar, tidde han heller stille. Men hvis han syntes det var nødvendig å si noe, så overveide han svaret meget omhyggelig. Mange ganger kunne det gå timer, ja somme timer en hel dag, før han svarte. I melllomtiden hadde den andre selvsagt glemt hele spørsmålet, og Beppos svar kunne da fortone seg nokså underlig.
Når han gikk der og feide gatene, forhastet han seg ikke, men arbeidet jevnt og trutt. For hvert skritt trakk han pusten, og for hvert pust gjorde han et strøk med kosten. Skritt — pust — kost. Skritt — pust — kost. Rett som det var kunne han bli stående og se tankefullt framfor seg. Og så gikk han videre igjen. Skritt — pust — kost. Skritt — pust — kost.
Mens han beveget seg framover på denne måten — med skitten gate foran seg — og ren gate bak — kunne ofte store tanker slå ned i ham. Med det var tanker uten ord, tanker som var like vanskelige å meddele videre som en spesiell lukt man bare husker fjernt fra langt tilbake, eller en farge man har sett i drømme. Etter arbeidet, når han satt ute hos Momo, forklarte han de store tankene for henne. Og når hun lyttet på sin spesielle måte, løsnet tungebåndet hans, og han fant de rette ordene.
Jeg leste utrolig mye da jeg var yngre. Jeg leser fortsatt bøker som kanskje vil bli kategorisert som ungdomsbøker. Det finnes så himla mye fint. Det er også fint for voksne å lese ungdomsbøker tror jeg, så, ta en kikk.
kalkulert etter antatt næringsbehov for min lille statist
Skratle Veritass, som vil bli bokbrannmelder. - Møt Skratle her
Suppleres e. vurderte brandmeldelser
'Statist' - blir det 'person som tenker stort om Storstaten',
engasjert tilhenger av vår alles Offentlige Omsorg Ovenfra ?