Vanvittig god krim fra Ytre Hebridene!

Endelig er den tredje boka i Peter Mays sterkt avhengighetsskapende krimtrilogi fra Ytre Hebridene ute på norsk! Jeg har ventet med lengsel og spenning, og jeg er ikke alene. De fleste lesere av disse bøkene har det nemlig på samme måte som meg. "Lewisbrikkene" er den tredje boka i serien om etterforskeren Fin Macleod, som vi ble kjent med i "Svarthuset" og "Lewismannen". Jeg har slukt bøkene på rekordtid!

Peter May (f. 1951) er en skotsk forfatter som er født og oppvokst i Glasgow. May er i dag bosatt i Frankrike. Han utga trilogien i årene 2009-2012, og de kom først ut på fransk. Peter May har skrevet flere bøker, og dersom de holder samme kvalitet som denne trilogien, har vi mye godt i vente i årene som kommer! Goliat forlag har nemlig bebudet at det kommer mer.

Dersom du ikke har lest de to foregående bøkene, bør du kanskje ikke lese denne anmeldelsen, da den et stykke på vei spoiler noe av bakgrunnshistorien for de to foregående bøkene (men ikke selve krimgåtene - her røper jeg ingenting).

Fin Macleod vokste opp på Lewis, som ligger i de ytre Hebridene, men forlot øya da han begynte å studere. Siden har han bodd i Edinburgh, der han levde sammen med kona Mona. Da deres åtteårige sønn ble påkjørt og drept av en ukjent gjerningsmann som flyktet fra stedet, var ekteskapet deres over. Etterforskningen av et mord på en tidligere klassekamerat førte Fin tilbake til hjemstedet Lewis. Her traff han også igjen ungdomskjæresten Marsaili og sønnen hennes. I den andre boka har Fin flyttet tilbake til Lewis, og han og Marsaili prøver å finne tråden fra deres ungdomsforhold. Fin har sagt opp jobben som etterforsker i Edinburgh, og har planer om å sette i stand sitt barndomshjem.

I "Lewisbrikkene" har Fin og Marsaili flyttet sammen. Hennes sønn fra ekteskapet med Artair - Fionnlagh - er Fins sønn. Fionnlagh og kjæresten Donna har fått et barn, og Marsaili bestemmer seg for at hun vil ta seg av barnet deres mens de unge studerer ved universitetet på fastlandet. Fin har fått seg jobb som etterforsker av tjuvfiskere. Det er bare en hake ved oppdraget. Godseierens sønn Jamie ønsker at han skal få noe på Whistler, en tidligere skolekamerat av Fin, som lever som villmann i et svarthus og som tjuvfisker til eget bruk. Målet er å få ham kastet ut av sitt hjem. Det synes Fin lite om. Det er nemlig et slags hemmelig bånd mellom de to, som stammer fra ungdommen - den gangen de fikk kjennskap til Iolaire-katastrofen i 1919, der John Macleod reddet 40 mann, blant annet Whistlers bestefar. Whistler har etter dette reddet Fins liv en gang.

I innledningen av "Lewisbrikkene" dukker det opp et gammelt flyvrak i det som en gang var Loch nan Learga, innsjøen som en dag bare forsvant - antakelig på grunn av et jordfallshull (eller synkehull). Whistler og Fin finner dette flyet. Da de åpner opp døra til cockpiten, finner de et lik som bærer preg av store hodeskader. Begge rykker sjokkert tilbake, og funnet meldes til politiet. Alt tyder på at det har funnet sted et mord, men den gamle forsvinningssaken rundt Roddy - også dette en barndomsvenn av Fin - anses som oppklart.

Mens dramaet i boka skrider frem, får vi innblikk i mye lokalhistorie fra Lewis. Blant annet at øya har et destilleri.

"Et par enorme røde sjakkbrikker utskåret i tre sto vakt ved inngangen til øyas første og eneste destilleri på nesten hundre og sytti år. Abhainn Dearg var gælisk for Red River, samme navn som eiendommen, og destilleriet hadde fått det navnet fordi det lå like ved stedet der Red River rant ut i Atlanterhavet. Ifølge legenden hadde elven fått sitt navn etter at en blodig kamp mellom to klaner hadde farget vannet rødt.

Det siste destilleriet på Isle of Lewis ble stengt i 1844, da avholdsmannen og forbudsmannen Sir James Matheson kjøpte øya. Ironien, som kanskje ikke var åpenbar for befolkningen på det tidspunktet, var at Matheson hadde tjent formuen som satte ham i stand til å kjøpe øya, på opiumsalg til kinesere. Men det var en ironi Fin ikke overså, og det brakte en liten skygge av et smil i fram i ansiktet hans da han passerte de røde og grønne lave takene på den uensartede samlingen bygninger i blikk og betong, som utgjorde Abhainn Dearg, på veien nedenfor seg." (side 169)

Whistler står midt oppe i sitt livs drama, der han kjemper om foreldreretten til datteren Anna, som har vokst opp sammen med moren og hennes nye ektemann Kenny. Nå er moren død, og Whistler føler at han som barnets far bør stille opp. Samtidig har han skåret ut noen Lewisbrikker, som godseieren skulle kjøpe av ham. I og med at det ikke foreligger noen skriftlig avtale og godseieren selv er blitt dement, nekter Jamie å forholde seg til denne avtalen. Brikkene skal få en helt spesiell betydning i mordgåten i boka. Brikkene og et gælisk band, ledet av Roddy ...

"Han hadde helt glemt at det var festivaldag, dagen da alle de syttiåtte Lewisbrikkene skulle komme tilbake til sitt siste hvilested for bare én dag. Sekstisju av brikkene hadde fast tilholdssted i British Museum i London, dette oppbevaringsstedet for stjålne gjenstander fra hele verden. De siste elleve befant seg i Edinburgh, men fortsatt et langt stykke hjemmefra. Han husket Whistlers utblåsning den dagen de møttes hjemme hos ham for første gang siden de var tenåringer. De burde være i Uig hele året. En spesiell utstilling. Ikke bortgjemt i museer i Edinburgh og London. Da ville kanskje folk komme hit for å se dem, og de kunne bringe noen inntekter til øya." (side 277)

Da Roddys levninger skal begraves, kommer tidligere bandmedlemmer av Sòlas til Lewis. Blant annet Mairead, vokalisten i bandet, som Fin hadde et heftig forhold med i en intensiv periode av sin ungdom ...

Som de to foregående bøkene er også "Lewisbrikkene" forrykende godt skrevet. Vi får innblikk i et samfunn der kirken har holdt sitt klamme grep over befolkningen i århundrer, og definert hva som er rett og galt. Kanskje er det nettopp i samfunn med mange tabuer at det likevel skjer ting som ikke tåler dagens lys. Akkurat dette spiller forfatteren på for alt det er verdt. Det handler om barn født utenfor ekteskap, ungdommelige eskapader med konsekvenser inn i neste generasjon, om heltehistorier tilbake i tid, om gammel skyld som må gjøres opp og om uskyld som forsvant. Hvorfor velger vi slik vi gjør, og hvilken plass har kjærligheten i våre liv? Hva skal til for å finne tilbake til det som en gang var? Samtidig som vi får vite mye om hovedpersonenes fortid, oppklares noen mord ... Og jeg satt igjen med en opplevelse av at det jo bare må komme enda en bok - slik at vi får vite hvordan det går med Fin, Marsaili, sønnen deres og alle de andre på Lewis ...

Lurer du kanskje på om du bør lese alle disse tre bøkene i sammenheng? Mitt klare råd er at det bør du. Hver bok har riktignok sine avsluttede mordgåter, men vel så viktig er bakgrunnshistorien der fortid knyttes sammen med nåtid. Denne bakgrunnshistorien var grunnen til at jeg leste bøkene. Mordgåtene var sånn sett "bare" et krydder som kom i tillegg - for mitt vedkommende. Dersom du derimot kun er ute etter mordgåtene, må du gjerne lese hver av bøkene separat.

Jeg anbefaler "Lewisbrikkene" på det sterkeste!

Spenningen fortsetter i bok nr 3, og jeg synes Peter May fletter sammen trådene i historien om Fin Mcloud på en mesterlig vis i denne siste boken. Knallbra triologi!!

((kommentar-etter litt ettertanke kom eg til at eg må trille ein firar for denne... Og ikkje fem som eg i utgangspunktet gjorde)

Har gitt samtlege bøker i denne serien femmare. Desse fem er imidlertid litt svakere enn dei andre. Rett og slett fordi eg anser mykje av innholdet i denne boka som "fyllstoff" - tilbakeblikka på Fins ungdomstid er stort sett relevante til hovedplottet, men nivået av detaljar blir tidvis for mykje synes eg. F. Eks kappløpet då dei krangla om bandets nye namn - denne episoden kunne vore enklare formidla med langt færre ord (mange sider kunne med fordel blitt kutta...) utan at noko særleg av betyding ville gått tapt. Ulikt frå dei andre to bøkene blei overgangene mellom tilbakeblikka og notida litt meir "fremprovosert", dei kom ikkje like naturleg inn i handlinga som i dei føre bøkene. Og som i den første boka synes eg heller ikkje at det var vellykla at fortellerstemmen veklas mellom "eg" - person og tredje person når begge deler handla om ein og same karakter: Fin.

Meeen når det er sagt - dette er ei solid og underholdende krimbok. Og som i dei andre to inneheld boka fleire interessante fakta og innslag av historie frå dette øyområdet utanfor Skottland. Historie i små dosar som ikkje blir for keisamt eller belærande... For eg eg generelt ikkje så glad i såkalla historiske romanar nettopp fordi eg ofte opplever dei som litt for mykje fakta og litt for lite roman. Men denne... Her lærte eg mykje utan å tenke at eg blei undervist i historie.

Vi følger fleire av dei samme karakterane som i dei føre bøkene, pluss nokre nye. Igjen er karakterane velutvikla, ekte og truverdige. Einaste som blir litt rart, synes eg, er at mange av desse ikkje er med i den første boka... For dei har hatt og har framleis ein stor rolle å spele i Fins liv og burde ha inngått i tidslinja og tilbakeblikka i den første boka.

Plottet og handlinga vil eg ikkje seie så mykje om fordi eg ikkje vil øydelegge eller røpe noko. Men kort sagt vert ein rekke hendelser utløyst då Finn og Whistler finner eit flyvrak med eit lik i. I tillegg til etterforsking av den saka følger vi Fin inn i hans nye liv på øya - ny jobb osv - samtidig som vi får lære meir om hans oppvekst på øya via tilbakeblikk. Også relasjonene mellom Fin og hans næraste på øya får vi se meir av - både i notid og fordi.

Har du lese bok ein og to så er dette ein absolutt "must" som gjer ein god avslutning på heile serien. God avslutning som åpner for ulike muligheter utan å vere såpass åpen at ein føler seg snytt. Litt happy ending, men ikkje i overkant. Langt der i frå. Realistisk, rett og slett.

(står framleis fast på at bok nr to var den beste!)

Siste boka i Lewis-trilogien. Jeg har seff lest de to foregående. Men med flere års mellomrom. En slags sammenhengende story gjennom hele trilogien-alle tre bøkene, men likevel har hver bok et eget plot, sin egen krim-historie. Derfor kan man lese hver enkelt bok i trilogien uten nødvendigvis å ha lest de foregående. Vel… det beste er å lese trilogien i rekkefølge. Det er som sagt en underliggende historie gjennom hele trilogien som er vel verdt å få med seg.

Litt dumt at jeg har lest disse bøkene med så store tidsrom mellom hver bok. Det gjør at man glemmer, ikke husker alt som skjedde i den første og andre boka i trilogien.

Uansett, alle tre bøkene er bra saker. Veldig bra, faktisk. All ros fra kritikerne er vel fortjent. Terningkast fem og seks, all the way! Uten tvil!

Vemodig slutt, litt tammere bok enn de to første, men fortsatt bedre enn de fleste i krimgenren

Målet er 65 bøker.

Ei liste over alle bøker og lydbøker som slukes i år, samt korte kommentarar om kva eg syntes om dei

Dette leste jeg i 2019.

nye gleder.