Selv om mamma etter skilsmissen hadde vært sammen med den samme mannen i flere år, holdt hun ikke lenge på noen etter at faren min tok livet av seg. Mennene hun gikk ut med da, var som sirkusene som dro gjennom byen vår. De flyttet inn raskt og pakket opp alt de eide, som om de var kommet for å bli. De ville friste oss med ting i sterke farger - blomster, ballonger, fjernstyrte racerbiler - gjøre tryllekunster med skjegget sitt og hendene, gi oss rare kjælenavn (...), og rope ut historien sin dag og natt. Så forsvant de, og det var ikke spor etter dem, de ble ikke nevnt engang, som om de bare var en drøm.

Minner er uendelig mye rikere enn opprinnelsen til dem, oppdaget jeg; å reise tilbake kan bare fjerne en fra minnet. Og fordi minnet ofte er alt livet eller jeget er bygget på, kan det å reise hjem fjerne nettopp det.

Opprinnelig var verden en stor eng, og jorda var flat. Og alle dyr streifet omkring på engen og var uten navn, og alle store ting åt mindre ting, og ingen hadde noen dårlig samvittighet for det. Så kom menneskene, og de krøp sammen på verdens kanter, hårete og dumme og svake, og de formerte seg og de ble så mange og forskrudde og blodtørstige av å vente at verdens kanter begynte å gi etter. Kantene bøyde og buet seg sakte nedover, menn og kvinner og barn kravlet over hverandre for ikke å falle av, og mens de kjempet seg fram klorte de pelsen av ryggen på hverandre til hele menneskeslekten var hårløs og naken og kald og morderisk og klynget seg til kanten av verden.

Faren tok en pause, og Roy sa: Og så da.

Etter en tid støtte kantene endelig sammen. De krummet seg nedover og møttes igjen og ble til jordkloden, og vekten av dette som skjedde fikk verden til å begynne å spinne og menneske og dyr sluttet å falle av. Da så mennesket på mennesket, og siden vi alle var så stygge uten pels og med babyer som så ut som potetbiller, spredte vi oss ut og vi slaktet dyr og kledde oss mer anstendig i dyrepels.

Ha, sa Roy. Men så da?

Etter det blir alt for komplisert til å fortelle om. En gang etter det kom skyldfølelsen og skilsmissen og penger og skattemyndighetene og alt gikk til helvete.

Neste dag kom sakte. En tynn, grå linje - eller kanskje en blå, ikke så mørk - og så konturene av toppene som syntes opplyst av seg selv, og deretter et raskere lyn over dem til ytterkantene sto i brann og det med ett var hvitt overalt og den oransje sola steg i tynne, segmenterte linjer mellom to topper og vokste seg tung og gul og gled inn i verden for varm til å se på.

Da pikkelsskivene hadde sunket lenger ned, vugget de som sovende fisk like over den rosa og blå grusen, og de ekte fiskene vugget stille ved siden av dem, som om de var omgitt av mykt gress og vannliljeblader som hadde sunket til bunns. Det var et vakkert syn, og i dette skjønnhetens øyeblikk strakte jeg meg fram. Jeg trykket hendene og ansiktet mot glasset og myste inn i det tause, svarte i midten av et av de sølvøynene. Det føltes som om jeg også fløt, vugget sakte, merkelig malplassert, og i et glimt merket jeg at jeg kjente vuggebevegelsen, og idet jeg fornemmet at jeg fornemmet, forsto jeg at jeg var meg. Dette distraherte meg; så glemte jeg hva som hadde distrahert meg, mistet interessen for fiskene og gled, etter å ha trasket over linoleumsgulvet på kjøkkenet, ut i det myke, mørke regnet igjen.