Omtale fra forlaget
Det er lite som kjennes bedre enn å få bekreftelse på at man ser bra ut, at man er likt. Men hva når de andres granskende blikk tar overhånd? Med infam humor og sårt alvor beskriver Linnéa Myhre et ungt liv, anno 2014, i blikkenes tid, hvor det er viktigere å bli sett enn å bli hørt. I et tjuetalls brev, henvendt til venner og familie, redaktører og bedrifter, setter hun ord på opplevelsen av kontinuerlig å bli påminnet om å spise riktig, holde seg slank, trene, være sunn. «Jeg gruer meg til å få barn», skriver hun. Men gjennom brevene oppstår også en annen fortelling. For Linnéa har levd med spiseforstyrrelser siden hun var femten, og i 2012 var kroppen hennes nær kollaps. Det har gått to år. Hvordan plukker man opp livet sitt igjen etter å ha vært nær ved å miste alt? Kjære er en roman om kontroll og tapet av det, det er en roman om å spise på restaurant, om å skrive sitt eget selvmordsbrev, om å tilberede taco, om å få seg kjæreste, om å slippe inn og slippe til, og, til slutt, om å kunne betrakte seg selv med sitt eget blikk.
Forlag Tiden
Utgivelsesår 2015
Format Heftet
ISBN13 9788210054457
EAN 9788210054457
Omtalt person Linnéa Myhre
Språk Bokmål
Sider 155
Utgave 2
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Kjære Linnéa.
Jeg leste boken din i to jafs (jeg var nødt til å sove). Du skriver så fint om noe så vanskelig; om det å komme seg ut av en forferdelig sykdom og å se livet med nye øyne. Jeg får vondt av selvmordsbrevet ditt, jeg ler av brevene til Natreen-produsentene og jeg smiler stort av brevet ditt til Sondre. Du setter ord på så mange følelser som alt for få vet hvordan det er å føle, og du gjør det på en veldig interessant måte. Du skriver de brevene som vi andre bare tenker, eventuelt skriver og senere gjemmer bort under senga i en utskrevet notatbok. Du er ikke alene om å tenke alle disse tankene. Du er ikke den første til å skrive om spiseforstyrrelser og selvmordstanker, men det er innmari fint å lese om det allikvel. Det er fint å vite at det du skriver er sant, at alle de vonde følelsene er ekte, at de kommer fra en som faktisk vet hvor vondt alt sammen kan være. De som aldri selv har opplevd smerten, er ikke like flinke til å sette ord på det.
Jeg har sett at det har vært litt diskusjoner om boken din faktisk kan kalles en roman eller ikke. Og kanskje kan den ikke det. Men roman eller ikke - jeg lurer veldig på hva du skal skrive neste gang.
Din første bok, Evig søndag, var en dagbok. Dette er en bok med brev til alle du er glad i - og de du ikke er fullt så glad i. Jeg mener å huske og ha lest et sted at du ikke vet hvordan du skal kunne skrive en fiktiv fortelling - hvordan noen kan ha tålmodighet og fantasi nok. Kanskje jeg bare husker feil, men det får meg til å lure på hva din neste bok skal handle om. Jeg tror du har fått sagt det meste som er verdt og sies om temaet. Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke ville ha lest din tredje bok - for det ville jeg selvfølgelig ha gjort. For å være ærlig, trodde jeg ikke at det noen gang ville komme en bok nummer 2, men der tok jeg altså feil.
Boken er i alle fall fantastisk.
Jeg har spist taco i dag. Jeg burde spille plata Please av Sondre Lerche samtidig som jeg skriver denne teksten. Istedenfor Sondre er det platen Jack Elliott Takes The Floor som spilles ut i rommet. Et mesterverk. Cat People av David Bowie heller enn Sondre for den sangen skriver Linnea om i Kjære.
Jeg gjør det. Jeg møter meg selv på halvveien i musikk-grubleriene; jeg setter sangen Old Shep på pause, åpner et vindu med Youtube og finner Bowie. En sang av Bowie og tilbake til Jack Elliott.
Kjære av Linnea Myhre. Det er greit hvordan språket ikke er perfekt. Det er en ung (og talentfull) kvinne som skriver, det skal ikke være perfekt da. Linnea skriver hun ikke er så intelligent at hun kan lese stor litteratur, tror det er Tolstoj hun nevner? Mener det er en russisk, gammel forfatter som kastes ut som eksempel i Kjære. Jeg tenker om Linnea ikke leser de store blir hun aldri en stor forfatter selv. Jeg tenker for å være flink til å skrive må du lese lese lese. Linnea er så usikker i Kjære, så usikker på seg selv. Var hun det i Evig søndag også? Hvorfor irriterte hun meg ikke da med usikkerheten sin, men irriterer meg nå? Har jeg vokst fra bøkene hennes? Har lesesmaken min forandret seg så mye på så kort tid? På to år? Jeg har lest Anna Karenina, på engelsk til og med. Kan jeg, kan Linnea. Tolstoj er ikke så vanskelig som en tror. Tsjekhov, er det kanskje Tsjekhov hun nevner.... Nei, husker ikke.
Jeg gledet meg til Kjære, biblioteket i byen fikk den aldri, jeg bestilte fra et annet bibliotek, fjernlånte, sto i venteliste. Endelig ble det min tur å lese boken, over en måned etter utgivelsen. På forhånd hadde jeg bestemt meg for å like den, i begynnelsen gjorde jeg det også, dessverre varte ikke entusiasmen min gjennom hele boken. Jeg ble lei. I et intervju jeg leste med Linnea om boken, er det på siden til NRK tro? I intervjuet sier Linnea hun må skrive om noen andre fordi vi er vel lei av henne. Ja jo, hun hadde rett da hun sa det, jenta er ikke dum; jeg er lei. Lei av usikkerheten hun viser i boken. Litt lei av Linnea. Det er mye Linnea.
I motsetning til Linnea skriver jeg om de jeg skriver til når jeg skriver brev. Der ligger fokuset mitt; jeg skriver om minnene jeg deler med disse menneskene, alt jeg setter pris på hos dem, deres og mine planer for fremtiden. Når Linnea skriver brev til folk skriver Linnea om Linnea. Jeg trodde Kjære var en hyllest på godt og vondt til mennesker i livet hennes. Det er en skuffelse det ikke var helt sånn.
Brevet til "Kjære Santa Maria" er hysterisk morsomt. Det er i hennes brev til matvarekjeder hun blomstrer mest, det er min oppfatning. Det er der det er morsomst. Jeg vurderer å begynne å gjøre det samme selv. Jeg har godt av å bli mer aktiv. Aldri mer skal jeg vente på en oversettelse. Det skal sendes en e-post til forlaget med spørsmål om oversettelsen faktisk vil finne sted en gang i fremtiden. Jeg innrømmer at dette har jeg allerede gjort. To ganger. Men det er så lenge siden jeg var så aktiv. Så nysgjerrig, så utålmodig.
I Kjære skrives det brev til mamma, undulaten, psykologen (et av de beste), tanten, ei forvirret jente som heter Sofia, en kjerring-terapeut (drit bra), Santa Maria (hysterisk morsomt), produsentene av Eldorado rødbeter, en tidligere useriøs eks, et bakeri-kjede, til Knut Christian Moeng (bra), redaktøren sin, Erna Solberg, pappa (trist og vondt)... nå orker jeg ikke å ramse opp flere. Det er altså mange, mye å ta av.
Leseropplevelsen min var over raskt. Kjære var lest i en sammenhengende leseøkt på noen timer. Kanskje ikke så rart jeg ble lei, ikke alle bøker er ment til slik lesning. Min oppfatning er at bøker skal tåle dette. Det får bare rive og dra, det skal tåle å bli lest. På alle slags vis. Men det skal Linnea få applaus for, hun får meg til å glemme tiden. Hun gjorde det med sin debut og hun gjør det igjen med Kjære. Jeg glemmer aldri tiden. Takker og bukker.
Jeg lurer på om ikke Linnea skulle ha sittet på denne boken og ruget i to år til, latt den heve seg mer, som de brødene hun skriver om i et brev til Bakers AS. Hun sier det jo selv i boka, forlag er bare ute etter å selge selge selge.
Jeg tenker ikke Anoreksi eller Blogg når jeg hører noen si navnet Linnea Myhre. Det er lenge siden hun har gått ut av en bås og lukket grinden bak seg, så hvorfor ikke slutte å henvise til blogg og spiseforstyrrelser hver gang Linnea skrives om i media. La Linnea være Linnea. Hvem det nå er. Jeg synes nemlig debuten Evig søndag er bra, og Kjære er ok. Jeg vil gjerne lese mer og jeg tror Linnea har mer enn hun leverer i Kjære. Det overrasker meg hun skriver hun ikke liker boken sin Evig søndag (igjen denne irriterende selvkritikken og usikkerheten i Kjære). Den er jo bra, bedre enn Kjære (mener jeg).
Linnéa Myhre, som blei vidgjeten som morosam sinnabloggar for nokre år sidan, har sidan hausta mange lovord for å vere åpen om sjukdomen sin i den sjølbiografiske boka Evig søndag. Boka Kjære kan langt på veg seiast å vere ein symbiose mellom Evig søndag og bloggen hennar. Men i staden for blogg-innlegg stila til lesarane sine er teksta i Kjære utforma som (stort sett) korte og underfundige brev til familie, vennar, kjendisar, representantar for diverse firma, og endåtil seg sjølv.
Her er det mykje bra. Myhre skriv godt, og har ein tiltalande form for humor. I tråd med tonen i bloggen, så er det fleire som får påskrive i passet sitt kvar skapet skal stå. Men der er også brev med meir seriøst innhald, gjerne sjølrvransakande og/eller med sjukdomen som tema. Alt i alt var det eit fint knippe med tekstar, med passe balanse mellom humor og alvor. Måtte forfattaren finne inspirasjon til, og glede ved, å halde fram med skrivinga, talentet er der.
Dei fleste har fått med seg kven Linnea Myhre er. Sinnablogger, deltakar på skal vi danse, og forfattar. I bøkene fortel ho ærlig om sitt liv.
I boka Kjære har Linnea Myhre skrive brev mellom anna til venner, foreldre, matprodusentar og redaktørar. I desse breva fortel ho om sitt liv, sin kamp mot spiseforstyrrelsen, korleis det er å vera ung idag med krav frå alle kantar om korleis ein bør vera og sjå ut. Boka er variert, lettlest og spesiell. Det er både humoristisk og sårt. Me får forståing for kor vanskeleg ho har hatt det, men ho viser og at ho er på veg ut av problema og har starta ein ny fase i livet. Det siste brevet som er skrive til kjærasten Sondre Lerche er kanskje det finaste av alle.
Jeg visste lite om Linnea Myhre før jeg så henne i "Skal vi danse". Jeg visste selvfølgelig at hun var "Sinnabloggeren" og at hun hadde slitt med depresjoner, men at hun hadde hatt det så vanskelig, det visste jeg ikke. Noen synes kanskje språket i boka er dårlig, at det er en skrivefeil her og der, men for meg er det ubetydelig i en slik bok som dette. Den er skrevet i brevform, og for meg blir det mer ekte når ikke alt er 100% feilfritt. Det er uansett ikke det som er viktig - det er tankene hennes, og den til tider morsomme humoren som er viktig. Hun skriver brev til sine kjente og kjære, fylt av følelser og en del vonde tanker. Så er det plutselig et brev til en produsent, hvor hun "sutrer" om et eller annet, i noe som for meg fremstår som både saklig og morsomt på samme tid. Jeg synes dette var en utrolig fin bok, den er trist, sår, morsom og personlig. En bok du lett kan lese på en kveld, men som jeg anbefaler å bruke et par dager ekstra på, bare for å nyte den litt lenger :) Jeg ble litt glad i Linnea jeg, etter å ha lest denne boken :)
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg tror ikke det er nødvendig å fortelle folk hvordan de ser ut.
"På toppen av det hele, har jeg nettopp fått meg kjæreste, som til min store sorg og glede også liker leverpostei med rødbeter. Uten karvefrø. Tror jeg. Siden det er jeg som er den mer erfarne i faget, er det naturlig at jeg smører hans brødskiver også. Egentlig mest fordi jeg insisterer, da. Innerst inne tror jeg ikke han ville kommet til å fjerne karvefrøene hvis det var opp til ham, men det betyr ikke at han ikke synes det er irriterende, han også.
Jeg holder oppriktig talt ikke ut tanken på at jeg kanskje blir stående i totalt 180 timer det kommende året og pirke karvefrø ved kjøkkenbenken. Dere må redde meg."
At folk først går klissvåte ut på badegulvet for å tørke seg, er for meg en gåte. Det er jo mye varmere og tryggere inne i dampen der inne, og dessuten unngår man at det blir så vått på gulvet. Det er så mye jeg ikke forstår.
Jeg var en jævla dum unge. Jeg burde ha blitt vernet for meg selv og kanskje fått tilbud om spesialskole; ikke fordi jeg var så spesiell, men fordi jeg krevde så mye oppmerksomhet. Måtte bli sett, alltid. Hva oppmerksomhetsbehovet gjelder, er det ikke mye som har forandret seg, det har jo egentlig bare blitt verre. Jeg vil fortsatt bare bli sett, hele tiden.
Folk er blitt veldig opphengt i å hilse til hverandre.
Bøker som omhandler psykisk helse:
Selvmord, Psykiatri, Psykoser, Tvangstanker, Schizofreni, Angst, Selvskading, Spiseforstyrrelser, ADHD, Rus, Ungdom, Voksne, Barn, Pårørende, Dissosiativ lidelse, Alkohol, Mani, Depresjon, osv
Målet er å lese 52 bøker i løpet av 2014. Hver bok som fullføres legges til listen.
52 bøker ble nådd 8.oktober. Jeg fortsetter å legge til bøker i listen utover de 52 :)
Bøker jeg leser i forbindelse med min jobb på et skolebibliotek
Eg er redd for å døy med uleste bøker på hylla; det kunne eg ikkje levd med, sjølv ikkje somedaude. Her er ei oversikt over det som blei lest i 2015.
Sortert etter rekkefølgjen dei blei lese