Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2019
Format Innbundet
ISBN13 9788202585358
EAN 9788202585358
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Maggie O'Farrell
Språk Bokmål
Sider 251
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Kjempefin selvbiografisk novellesamling med øyeblikk fra livet der hun virkelig kjente på livets sårbarhet. En skummel mann som legger kikkertreimen rundt halsen hennes på en skogstur, en fødsel som ender i keisersnitt, et stup i havet hvor hun plutselig ikke vet opp eller ned og lungene sprenger etter luft... Veldig personlig, men også universelt. Språket er veldig saklig, men det ligger mye følelser mellom linjene. Den siste novellen gråt jeg av. Veldig sterk lesning.
Du tror din siste time har kommet, men på et eller annet uforklarlig vis holder du deg levende.
Den kvinnelige hovedpersonen er godt voksen og ser tilbake på et trøblete liv med muskelsykdom og ulike situasjoner der hun var sikker på at livet skulle ta slutt. Gjennom en nær-døden-opplevelse for hvert kapittel får vi innblikk i hvordan det preger en, men også andre refleksjoner ved livet og dets verdi.
I «jeg er, jeg er, jeg er» gir Maggie O’Farell en detaljert, reflektert og selvbiografisk fremstilling av livet. Som viser hvor skjørt og tøft det kan være. Siden hvert kapittel består av enkeltstående nær-døden-opplevelser, passer boken fint i mangelen på en god novellesamling.
Denne likte jeg kjempe godt. Hun skriver så lett om tilfeldigheter i livet som gir livet en ny retning, samt dramatiske situasjoner som hun er heldig og ha overlevd. Hun tar avstikkere i teksten som jeg setter pris på. En leseverdig bok, anbefalles!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDe menneskene som lærer oss noe, får en spesielt levende plass i erindringen vår.
Det er en tenkemåte der ute som sier at vi kvinner skal komme oss etter spontanaborter som om ingenting har skjedd, fordøye det hurtig og komme seg videre. Det er akkurat som en vond mens, som svigermoren til en venninne av meg så kjekt sa.
Til dette sier jeg: Hvorfor ? Hvorfor skulle vi fortsette som om det ikke har skjedd noe ualminnelig? Det er ikke alminnelig å unnfange et liv og så miste det; det er veldig langt fra alminnelig.
Hvis noen sier at du kan gjøre noe, hvis du kan se at de faktisk mener det, blir den muligheten plassert innenfor rekkevidde.
Nervebanene våre blir inngrodd, automatiske, hvis vi de bare følger vanen. De er strekt innstilt på å oppfange forandringer, nyheter. Nye synsinntrykk, lyder, språk, smaker og lukt stimulerer andre synapser i hjernen, andre meldingsruter, andre nettverk av forbindelser, og øker vår nevroplastisitet. Hjernen vår har utviklet seg til å kunne oppfatte endringer i omgivelsene våre. Det er slik vi blir oppmerksomme på rovdyr, på potensiell fare. Følsomhet for endringer vil derfor sikre overlevelse.
Det jeg skulle ønske at jeg hadde visst som tjueenåring, der jeg syklet fra resultattavlen og bort til enga ved elva i Cambridge, hvor jeg satte meg og kastet steiner i vannet og gråt, er at ingen noensinne spør deg hva du fikk på eksamen. Det slutter å bety noe i det øyeblikket du forlater universitetet. At de tingene i livet som ikke går etter planen, vanligvis er viktigere, mer grunnleggende i det lange løp enn de tingene som gjør det.