Historiefortelling med utgangspunkt i et landskap og eiendom som fast punkt. Huset som føres opp på eiendommen blir til og opphører i løpet av boken. Historien fortelles gjennom små glimt av menneskene som bor og oppholder seg i huset og på eiendommen i løpet av 1900-tallet. Selv om boken formidles med distanse og beskrivelsene er vage, blir fortellingen likevel besettende. Boken anbefales på det sterkeste.

En slags novellesamling om en eiendom og dets tilhørende mennesker, men samtidig handler det i stor grad om Øst-Tysklands historie. Årene går og naturen går sin vante gang, mens samfunnet rundt endres.

Passer særlig godt for deg som både liker god litteratur og er opptatt av nyere historie.

Kronologien er ikke alltid like lett å følge - det oppgis få årstall, men handlinga gir noen pekepinner. Ikke alltid like lett å følge persongalleriet heller. Så ikke en roman i tradisjonell forstand, men denne motstanden gjør også at man blir tankefull og sitter igjen med en følelse av å ha bladd gjennom et fotoalbum fra Tyskland gjennom nittenhundretallet, et fotoalbum der det ikke står hva personene heter eller hvilket år bildene er tatt.

De første kapitlene var nydelige og jeg gledet meg til fortsettelsen. Men der ble jeg skuffet. Romanen er unødvendig ullen, bare enkelte personer er navngitt og jeg klarer ikke henge med i forbindelsene eller hva som egentlig skjer med enkelte av karakterene. Dette er en hus-krønike, der vi følger eierne av huset opp gjennom tidene, sånn i motsetning til en slekts-krønike. Det er et spennende grep! Det er også noe tydelig Jon Fossesk over skrivestilen, med stadige gjentagelser av linjer og hele avsnitt - men der dette grepet har en manende effekt hos Fosse, gir det bare inntrykk av latskap hos Erpenbeck..
Jeg er også usikker på om jeg egentlig lærte mer tysk historie av romanen. Tror nok det hadde vært en fordel om jeg kunne mer tysk historie før jeg leste den. Men jeg ble mer nysgjerrig på å lese mer om DDR-tiden etter krigen i alle fall. Dessuten kommer det skrekkelige ordet "avjødifiseringsgevinst" til å henge ved; den tyske stat krevde at tyskeren skattet av fortjenesten han fikk når han kjøpte hus og hjem billig av flyktende jøder. Overgrep satt i system der altså.

Som huskrønike har romanen en gripende tittel: Hjemsøkelse (på tysk Heimsuchung). Det handler om mennesker som søker hjem, lengter hjem, hjem til trygghet, hjem til det vante og kjente, hjem til en tid som er tapt og ikke finnes. Innledningsvis siterer Erpenbeck "Akk, min barndoms skoger, når jeg kommer, kan dere gi meg min ro tilbake?" (Friedrich Hölderlin). Min barndoms skog er tapt og borte, erstattet av nye, store bolighus, så jeg kjenner følelsen. I tysk sammenheng, med den turbulente historien de har gjennomgått med skyld og skam må hjem-søkelsen være desto mer desperat. Vi trenger noe i livene våre som er bestandig, som står der og er slik det alltid har vært. En skog, en hage, et hus.

Med huset som hovedakse beskrives historien fra 1930 til kanskje nåtid. En historie med krig, skjebner og hendelser sett med huset som ramme. Forfatteren skriver godt. Kjølig, distansert, beskrivende blir for meg til levende, varmt og virkelighetsnært. Gripende bok.

Kom gjerne med tips til lignende bøker (og kom gjerne også med forslag til en bedre liste-tittel).