Omtale fra forlaget
«Jeg kjente igjen alt som ble beskrevet i anmeldelsene. Hyttene på Toffelsø og kranglingen om testamentet og om takstene, sykehusinnleggelsen til mamma, pappas fall i trappen, Veras tale på revisorkontoret; hver eneste episode anmelderne hentet ut av romanen for å ramme inn beskrivelsen av Veras litterære verk, var hentet fra vårt liv, mitt liv. Men jeg kjente ikke igjen pappa som hatet alle kvinner - alle unntatt Vera, som han syntes var uimotståelig. Eller mamma som hadde visst om overgrepene, men bare snudde ryggen til fordi hun var mer opptatt av fasade. Jeg kjente ikke igjen Even som et såret barn heller, Ingvill som spilte offentlig godhetsperson, meg selv som hatet storesøsteren min, eller Vera som bare var et offer.»
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2017
Format E-bok
ISBN13 9788248920960
EAN 9788248920960
Språk Bokmål
Sider 306
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Fascinerende å lese en bok som ikke på noen måte står på egne ben. Duell i roman-form! Den yngre Hjorth skriver mer som en byråkrat enn som en forfatter, men for all del, interessant lesing om ofrene for virkelighetslitteratur. Den har ikke ødelagt min opplevelse av Arv og miljø, som jeg fortsatt mener er en meget godt roman.
For det første skriver hun mye bedre enn sin storesøster. Og for det andre er dette en tankevekkende og viktig bok. Skal man utlevere familie og venner ukritisk i bøker?
Om noen bok er skrevet med blod, svette og tårer, er det vel denne. Helga Hjorth har stått i stormens øye mens hele familien opplevde å bli utlevert, attpåtil med feil fakta.
Om ikke annet, får hun trøste seg med at hun har skrevet en glimrende og ytterst tankevekkende bok. Hun nevner at hun ikke er forfatter. Kanskje hun bør revurdere? Hun skriver svært levende og bedre enn storesøster Vigdis.
Hun har vært det usynlige yngstebarnet i flokken på fire, forstår vi. Men det er altså hun som svarer på familiens vegne, i bokform. Det gjør hun godt.
Noe annet er at jeg synes Vigdis Hjorth i Arv og miljø var svært flink til å fremlegge motpartens synspunkter, deres tanker og oppfatninger. Det står dem jo fritt å si seg uenige i hennes tolkninger av dem – noe de også gjør - men hun har ikke demonisert dem. Jeg synes forleggeren har sine ord i behold når hun sier at Vigdis Hjorth er opptatt av å vise hvordan samme sak oppleves ulikt, og at Arv og miljø dreier seg om det.
Helga Hjorths bok derimot vil jeg kalle et karakterdrap på søsteren Vigdis. Det er ikke urimelig. Skal vi først snakke om «hevn», får vi også huske at hevn rett og slett dreier seg om å gjenopprette en balanse, å oppnå rettferdighet.
På s. 248 får vi også en påminnelse om hvem som bedømmer søster Vigdis. Helga Hjorth skriver: "Den årlige jentekvelden...med mange oppegående damer med spennende jobber: journalister og byråkrater, psykologer og pedagoger." Du snakker om snobbe-nobb! En ser for seg Helga Hjorth notere seg CV'en til de hun møter. Ingen skal tro at denne damen vil rikke seg utfor døra for å møte en frisørdame, nei!
Jeg synes jeg ser henne for meg, snurpe snobbefjeset sitt overfor meg som ikke har hovedfag en gang! Her er det "spennende jobber" og annen utvendighet som gjelder. Så akkurat der er det lett å foretrekke søster Vigdis.
Eller på s. 38, der Helga Hjorth beskriver sin ektemann: "Vi hadde jaktet lenge hver på vår kant, så da vi traff hverandre, visste vi nøyaktig hva vi ville ha." "Jaktet" - hva faen -? Er det slik man beskriver den såre lengten etter å møte noe å dele livet med? Er det noen "jakt"? Og hun visste nøyaktig hva hun ville "ha" - som om hun tar en kikk på utvalget i frysedisken.
Ja, Helga Hjorth gikk nok gjennom beilerens CV. Om han var noe å "ha"... Å fy pokker for ordvalg, fy pokker for mentalitet...
En annen ting er at når Helga Hjorth anklager søsteren for å ha endret ordlyden i brev og e-poster før de ble trykt i Arv og miljø, underbygger jo dette Vigdis Hjorths ord om at boken er fiksjon.
Arv og miljø er hennes utforskning av opplevelsen av å være det misbrukte barnet i en familie som bare lot overgrepet passere; og den skildringen er suverent god, det skal Vigdis Hjorth ha.
Men slik det hele utviklet seg, er familien i sin gode rett til å føle seg tråkket på. De har all mulig grunn til å gi et tilsvar.
Et problem er det likevel at siden også Helga Hjorth har kalt sin bok «en roman», anonymiserer hun på en måte som gjør leseren usikker. På s. 121 får vi høre om søsterens forelskelse i en litteraturprofessor i Trondheim, som hun setter lillesøster Helga og hennes venninne til å spionere på. Selv er hun gift småbarnsmor i Oslo, mens de to studerer ved universitetet der professoren underviser. Han forstår hvem som har sladret til elskerinnen, og de to jentene får problemer og kjenner seg forståelig nok brukt.
Men hallo, litteraturprofessoren bodde vitterlig i Bergen. Jeg har vært hjemme hos ham og konen og deres lille sønn Roman på Nygårdshøyden! Og Helga Hjorth studerte da vitterlig i Bergen. Vi har felles kjente!
Så dette snakket om Trondheim er fiksjon. Helt i orden i en roman. Men hvor mye annet er da også fiksjon? I så fall, hva er det Helga Hjorth bebreider sin søster for, når hun selv kjører samme løpet?
På s. 125 nikker vi gjenkjennende til det Vigdis Hjorth selv forteller i Om bare: At hun var så besatt av professoren - sank så dypt - at hun snakket seg innpå folk, bare hun kunne få høre noe om ham.
Hun er ikke den første som har opplevd en forelskelse som utviklet seg til usunn besettelse. Da er dette typisk adferd – nummeret før stalking. Men altså ikke uvanlig.
Og vi noterer oss med undring at mannen var litteraturprofessor – akkurat som den mannen Hjorths mor satte sitt ekteskap på spill for. Som mor, så datter. Er det noe der? Var det kanskje ikke første gangen mor og datter delte samme mann?
Nei, jeg tror Helga Hjorth på at hennes far ikke var en overgriper. Men slik kan Vigdis Hjorth ha tenkt, og utforsket dette i en roman. Hun har jo selv bedyret at Arv og miljø er fiksjon.
Fri vilje er glimrende, vel verd å lese. Heldigvis er det også plass til et skjevt smil innimellom. På s. 19 funderer Helga på hvordan det skal gå i farens begravelse: «Hva om [Vigdis] ville lage drama? Hva om hun reiste seg midt under seremonien, kippet av seg skoene og steg opp på kistelokket for å tale ut? Jeg kunne se det for meg.»
Det kan nok leseren også, det er fare for det! :-)
En sak har alltid to sider. Minst. Veldig glad jeg leste denne. For innholdet, men også for språket og leseopplevelsen. Velskrevet og bra driv, samtidig som den er reflekterende og reiser mange spørsmål. Meget godt forfatterskap. Ikke minst peker den på spørsmålet om bruk av levende modeller, såkalt virkelighetslitteratur.
Stirrer du lenge nok ned i avgrunnen, begynner avgrunnen å stirre tilbake.
Ytringer skal ikke møtes med straffereaksjoner, de skal møtes med ytringer
Andres handlinger kan tolkes i alle mulige retninger, avhengig av hvilket perspektiv man anlegger.
En kollega av meg pleide å si at hvis du deler et ansvar på to, så blir det én prosent på hver.
Vi har alle våre lodd å bære, andre bar tyngre. Hvor mye skal vi kreve av hverandre, stille andre til ansvar for våre liv og våre følelser?
270 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verketFamilie i oppløsning, beskyldninger, hat, elsk, familiebånd, søskenbånd, mor og barn, mor og far, sorg, savn, ekteskap og utroskap. Bøker som omhandler familierelasjoner