..men du puster, skjønt du ikke kan snakke; ordene, som en gang hadde en slik mirakuløs virkning, virvler bort blant måneaktig sviende sand og støv, brennes av blafrende istapper, tørker ut på en slette av stein uten spor etter den som trøster.

Og det finnes en stemme som hvisker Skynd deg å skrive, kast arkene ut i mørket, de skal blafre og blåse som skittent avispapir langs fortauene, som asken av brente brev og bøker ingen leser lenger, papiret blir revet i stykker, din livslange fortelling er lapper med ord uten mening (….)

"På veien til undergrunnsbanen tok han hånden hennes igjen, redd, og liksom uten overbevisning, slik en skeptiker stemmer i en lovsang eller et håpløst upraktisk menneske nærmer seg sikringsskapet i et strømløst hus."

Siden du kommer for sent til å tegne i duggen på glasset, vil du kanskje skrive navnet ditt i mitt støv?

SOM EN LYDLØS KATASTROFE, avlest på armbåndsuret, ganske enkelt. Det er ikke nødvendig å rammes av noe spesielt; du faller fra hverandre, faller fra deg selv, faller inn i noe annet, faller fra. Musklene, reaksjonen og kjærlighetsevnen (sier psykologene) kan du trene opp imens, du kan løfte manualen med natt i den ene enden og dag i den andre, eller den tyngre, med sommer og vinter, løfte og løfte, inntil helseløshet, bære brudene over terskelen, omigjen og omigjen, som over et vadested, før du selv blir en terskel (eller et vadested), en tredemølle hvor en annen driver på og løper seg til vanhelse. Ja. Et bånd som går rundt og rundt. Og i en viss forstand er det alltid båndet som vinner.